Stikkordarkiv: St. Thomas

Quart Gonzo

For noen år siden fikk jeg en melding på messenger med følgende utfordring fra Arvid Skancke-Knutsen; «Hei! Som du kanskje vet, skriver jeg på en bok om Quartfestivalen. Den kommer ut på Falck Forlag, og lages i forbindelse med 25-årsjubileet til festivalen. I den forbindelse lurer jeg på om du er så grei at du svarer på noen spørsmål:

1. Hva er det første du forbinder med Quart?

2. Hva var ditt forhold til Quart-festivalen?

3. Hvilke konserter sitter særlig godt i minnet?

4. Er det noen opplevelser ellers du husker særlig godt?

5. Hvordan opplevde du Club-Quart?

6. Hvordan bodde du under oppholdet?

7. Hva slags inntrykk hadde du av Kristiansand?

8. Hvor pleide du å gå utenom konsertene?

9. Savner du en festival som Quart i dag?

Du svarer på akkurat så mange spørsmål som du vil. Du trenger ikke svare så langt. Om du har noe annet du vil si, er det selvsagt veldig fritt frem for det! På forhånd takk for hjelpen, Arvid» -Forsøkte pliktskyldigst å besvare de spørsmålene…

Quart var mer ett fjernt begrep, noe electrogreier dem drev med i Kristiansand. Var jo noen i periferien av meg og min omgangskrets som dro dit. Disse gamle kjenninger kom trippende inn på datidens stam-brønner, –blakke, uvaskede, men fremdeles tørste , og bekrefta alle mine fordommer. -Noen bør for øvrig skive ”Sørlandsbanens historie i Quartfestivalens klare lys”. Men mitt forhold til festivalen som sådan var vel mer at den og Norwegian Wood alle fall ikke skulle ligne på det vi drev med; nemlig å overbevise Bærum Kommune om et sted rundt årtusenskiftet: -At vi var en snill gjeng rockegutter som atter ville leie Kalvøya ”til Norges mest oppskrytte lille drittfestival”., helst uten forgjengernes rykte og utestående fordringer

Havnet på Sørlandets duvende massesuggesjon på en eller annen måte jeg i farten skulle ønske jeg kunne huske. Men det var i alle fall starten på en i ettertid mye omtalt turne med St. Thomas og gutta: På finurlig vis hadde enten Runar Eggesvik eller Eivind Schau funnet opp en eller annen rolle med artistpass til meg, eller at jeg på en eller måte var med i bandet? Historikerne får bringe klarhet i dette.

Har i alle fall noen duse minner fra VIP området, selve inkarnasjonen av alt jeg ikke ønska på Øya, oppsamlingsplassen der dobbeltmoralisten i meg, (og ett utvalg av alle andre) nøt gratis øl og dype samtaler om tanketomme ting og fotballkamper, omgitt av avskummet som hang som parasitter på de utøvende. Du vet de som med sine vakre ord og fete mager, holdt sliterne på sultegrensa, med ett overbærende smil og en vennskapelig skål. .

På ett for meg uforklarlig vis havna jeg der(!): – gratis boost og blondiner, joa, jeg tuta med i den ølslurpende parasittflokken lenge nok til å bli avvist av flere bartendere, en del oppmalte barbier og en litt for femi mann.

Det flotte med festivalområder, er nærheten til bakken. Med enkle grep kan man komme seg nærmere den; enten ved å tryne, eller ved å lage en jordooga, den bidrar til å sette en i stand til festivalting som tidligere ikke ble ansett som mulig, inkludert enda fjernere refleksjoner om hvor i universet man er… – Vaktfolka delte ikke denne teorien., og jeg er sikker på at de kan gjenfortelle mye av dette, med en noe annen vinkling enn meg.

Selve konserten har i etterpåklokskapens duse lys, blitt noe grøtete -sannsynligvis for at folka kom på scena, spilte på instrumenter og sang, og deretter gikk av igjen uten mer enn vanlig dramatikk. Og kanskje den felles oppvarminga la ett glemselens slør over inn og utganger.

Neste jeg husker, var at det rulla noe jævlig rett over huet mitt, og jeg fant meg selv oppvåknende i en hengekøye under hovedscena. Den harde kjerne av lokal rockeklubb var hyra på for å rydde scena for Backline, PA , skulle jeg vurdert lydmassen som rullet over meg, var det belte-flighten til Metallica og den er tung! Fant nok øl i en pose som hang i hånda mi, enda fler som ikke hang hånda mi, men rett under, og heldigvis var emballert i bokser, -de var mer bulkete enn knust. Ett par lunkne slike satte meg iden modusen at jeg var i stand til gå ut og glo på disse hardtarbeidene rockeklubberne. Har selv flytta noen tonn scenegreier, så synes at andre som gjør det i soloppgang, kan være et idyllisk syn, særlig siden bytte av øl mot noen puff av den alminnelige arbeidsmoralen, satte en god piff på den posttraumatiske festivalopplevelsen. Og tro det eller ei, de lokale rockerne kom til slutt dinglede ned fra scenen, ofret rituelt et uant antall røkringer til morgensolguden over dette treffstedet som nok var oppkalt etter noe med et reptil eller en grønnsak , -begge deler matcha..

I tillegg til deltagelse i offerritualet fikk jeg gjenfortalt at jeg hadde blitt observert på en nattklubb på ett hotell de hevda het Caledonien (husker det bare for masse partier og organisasjoner legger årsmøta sine der), og hadde visst vært i et ravene festhumør, og dermed spredd glede så ingen kunne unngå legge merke til det. Noen myndige ProSecere prøvde så å legge bånd på livsutfoldelsen, bare fordi jeg var på vill jakt etter den siste rest av fornuft ganske mange steder. Jeg hadde visst gjemt den bak et hjørne i hjernen min. Bra dem var fra Oslo og ikke lokale hangarounds, i følge informerte hardtarbeidene lokale rockeklubbere; –innfødte kunne være litt hårdhendte.. Det hjalp sikkert noe at jeg kjente dem fra boretimot nyktre opphold som Crewsjef på andre venuer, der de som enda ikke hadde død i flykræsj eller av overdose, skjøta på pensjonen sin..

Bolerne hadde strips og vinnende smil, så jeg tok løpefart inn i et stort mørkt tomrom. Andre kan muligens fylle inn her…

Prikken over Ien i den ekstatiske oppvåkningen, måtte være hun kvinnelige hardtarbeidende lokale rockeklubberen som padla, bare oss to, ut på et skjær i en gummibåt GUD plutselig skrev inn i historien. Vi var jo på skjær, småskjøre mens fiskene,under oss pissa i vannet. Hun proklamerte at det ikke var alle hun ville dele kroppsbakteriene sine med, og ble opphøyd til Gudinnen som satt på skjæret og hvilte sine føtter på den delvis oppblåste kanten av båten. Den litt slitte, men tekkelige kjolen, omkranset hele mitt interesseblikk.- Inne i der, med bare litt bikini på. Har vel aldri tenkt penere om deling av kroppsbakterier. Etterhvert ble idyllen knust av ondsinnede rykter om at jeg var betrodd rider-ølet til en eller annen for meg, ukjent sammensetning av rockeartister, som visstnok hadde lett etter det, og fremdels var på krigstien. SMSen hevdet at søket fremdels pågikk. Dermed kom vi i ett visst tidspress med foreskriftsmesssig tømming av dette, hvorpå jeg fant det klokt å reise tilbake til hovedstaden i thomas svar på bandbil, med lydmannen, som etter loddtrekning, ble ansett som mest kjørbar, som sjåfør.

Joa, Quart var absolutt en opplevelse, både backstage, vip, club og understage, – men soloppgangen slår alt.

– I ettertid har jeg og hørt at det òg ble spilt musikk der.