Stikkordarkiv: Nordahl Grieg

Ung må verden ennu være (grunnmanus)

Manuskriptet under er den bortimot uredigerte utgaven vi skrev i Løten på et nedlagt småbruk i løpet av 5 døgn. Fortellingen om tilblivelsen ligger her.

Om oppbyggingen og formen på fremføringen:

-Intensjonen med denne oppsetningen er, som det går frem av prosjektbeskrivelsen, å vekke til live lærdom som med, bokstavelig talt, blod og svette ble tilegnet under tiden før og under andre verdenskrig. derfor må fremføringsformen være så stram presis og virkningsfull som mulig.

Valget av Grindalskansen var naturlig ut i fra at der er publikum omringet av aktørene, i tillegg til stedets historie som forsvarsbastion mot en fremmed makt. Nåtidens truende makt er slett ikke fremmed, den er vårt eget smålige nabohat, dyrket frem av instinkter gjennom årtusener, og bekjempet av intellekt i alle fall de siste århundrer.

Publikum blir på grunn av skansen voller rundt en åpen plass, først gitt en ramme av trygghet, som disse vollene, -de har ligget der i hundrer av år, – på et abstrakt vis utstråler, men etterhvert som aktørene tasler i vollgravene på utsiden, og kommer opp, fyller horisonten på alle sider, og sperrer utgangsbruene, er publikum «kringsatt av fiender» – og kanskje i stand til å …»gå inn i sin tid..».

Omgitt av ca. 60 aktører, med hver sin lommelykt, oppleves kanskje Nordahl Griegs tekster annerledes enn i klasserommet, som litteraturhistorie, eller i stuen hjemme som vakre dikt.

Hensikten er ikke å propagandere, men å sette i gang tankerekker. Lommelyktene har mange funksjoner, den primære er å belyse den eller de som fremfører tekst eller visualisere den. Dernest alle de assosiasjoner disse lommelyktene kan gi, som sporlys, forfølgelse, død, eller håp, -lys i enden av tunnelen. Aktørene opererer ikke som individer, men som en levende mur, som omgir publikum, og kanskje til slutt oppleves som «..ditt vern mot vold…»

Vi har delt fremføringen opp i syv akter, på et vekslende antall minutter, aktskiftene ligger i at et vers av «Til ungdommen» blir sunget i hvert skifte.

sitater:

Haslund; Nordahl Grieg.

s. 96.

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

s. 106. (N.G. siterer Wilfred Owen)

«Disse menn er verd eders tårer, I er ikke verd deres munterhet»

Sceneindeling:

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

.5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Manus

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

Alle (synger)

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm –

vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hvad skal jeg kjempe med,

hvad er mitt våpen?

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

Der hugger mot utkikens klokke et smeld,

som dirrer en stund og dør bort.

Der klemter et ekko etsteds i os selv,

det jager os ut i den blæsende kveld,

hvor himmel og hav gaar sort.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Utdrag fra «Vår ære og vår makt.»

S. 20. Interesant spillescene:

Lillian: ..No e vist tankene dine langt borte…

Henry; Nei de ekkje det. Eg tenkte på guttene her. Kor mykje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot. (Tungt) Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.

Lillian; Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigensom du firtalye om.

Henry: Å det blir en fort vant te.

Lillian: Ka e det du ikkje blir vant te då?

Henry: Å reise fra deg. Det blir eg ikje vant te.

«Spansk teater»

Det er et teater bak fronten.

Natten står svart og rå

omkring en naken tribune.

Et søkelys settes på.

I skyttergravs-projektørenes

skjærende hvite ild

stiger en annen flamme

brennende stolt og vill:

Menneskets trossige vilje,

kunstens kjempende ord

gløder i dette teatret

på Spanias blodige jord.

Unge milits-soldater,

tusener slitte menn

føler ny tro i sitt hjerte,

før de skal slåss igjen.

De er ikke lenger så ensom,

ødet er ikke så koldt.

Det som de hører fra scenen

vidner: at fronten blev holdt.

Fjerne land og århundrer

sier det i sin sang,

Aischylos, Calderon, Schiller,

Pusjkin, Romain Rolland,

den frie stridende tanken,

rettferdets høie krav

kjemper usynlig med dem

i deres skyttergrav.

Vi i vårt land er skånet.

Vi går i vå trygge fred.

Krev derfor mer av ditt hjerte,

fordi du ikke er med.

Hjelp dine spanske brødre,

gi dem som takk din hånd.

De holder den fronten du tror på:

Menneskets frie ånd!

Rigault: Jeg vil drepe. Det vil bli bruk for mig. En omveltning krever at en del mennesker utryddes, systematisk og hensiktsmessig. Den som forstod det best under den store revolusjon var Marat. Han er min lærer. Muligens betyr det noe at jeg, som han, er medisiner. Jeg hemmes ikke av noen mystisk oppfatning av menneskeliv. Hvor feig er ikke avskyen for Marat. Han torde erkjenne. Han erklærte: Gjør mig til diktator for å drepe, men med en kanonkule bundet om foten for at folket bestandig kan få tak i mig. – Jeg, – skal fortsette hvor Marat slapp.

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Ditlef: (Evt skrive det om til riksmål -overklasse)Eg må si det som det e Freddy. Eg liker ikkje riktig stemningen blant folk. Alle disse torpederingene går de på nervene.

Straks e opviglerne ute med strekene sine, og hvem e det som må holde for?

Det e vi det.

Freddy: Jeg tror saken med spionene er kommet akkurat i det psykologiske øieblikk. Den gir folk noe annet å tenke på. Jeg gikk i morges tilfeldigvis forbi, da agent Olsen ble ført fra Politibilen op i lagmannsretten. Jeg trodde faktisk menneskemassen vilde rive ham sønder.

Ditlef: (Fortrolig) Vet du ka som oprører meg mest, Freddy? At de har vært så billige. (Slår opp en avis) Eg må være enigi det som avisene skriver. Hør på «Verdens gang»: «Det er en målestokk for gemenheten i forbrytelse, at den ikke engang har det svake skinn av retferdiggjørelse som som kunde ligge i et anstendig honorar.» Og «Sjøfartstidende» sier: «Man skulde ha forsvoret at nordmenn vilde innlate sig på dette skitne håndverk for de lumpne tyske drikkeskillingene de har fått». Og her skriver en mann i «Tidende»: «Uten skamfølelse med det folk av hvilket de er rundet og i hvilket de er opfødt, selger de dets liv og eiendommer for – 200 kronere måneden».

Freddy: 200 kroner!

Ditlef: (Folder rystet avisen sammen) Og sånne skal kalde sig nordmenn!

Alle: Vi feirer nu et fattig barn.

Svøpt i en krybbes strå.

Han hersker nu i himmerik,

Så vakkert kan det gå.

Moren: Jeg hadde ikke. Jeg prøvde å holde liv i dem alle, men jeg hadde ikke mat. De fikk drikke av brystet mitt, men der var ikke melk. Jeg ba til Gud om å la dem få spise av kroppen min, la den bli som ditt legeme!

Så skjønte jeg at kanskje kunde to av dem leve, de to som var sterkest, hvis de fikk alt vi hadde av mat. Og jeg sa til de to andre: dere kan ikke få mat, sa jeg, i Guds den allmektiges navn forstå det er for kjærlighetens skyld jeg gjør dette.

Marcelle døde fort, men for Felicité drog det lenge ut. Hver stund jeg har, sa jeg til henne, skal jeg legge mig hos dig, og du skal få være i armen min, for det er dig jeg elsker mesyt av alle.

Og hun forstod det, hun var så tålmodig, men igår var hun krøpet ned trappene, hun trodde kanskje at noen ute kunde gi henne mat. Jeg gikk og søkte efter henne, men jeg fant henne ikke.

Du skulde ikke ha ligget her, alene; du skulde ha vært hos mor, du min egen.

Alle: Her kommer dine arme små

fra sorg, fra sult, fra gru.

De blev korsfestet alt som barn.

Kom også dem ihu.

Ditlef: Vi har nettop snakket om spionsaken mr. Cunningham. Interesant å høre Deres oppfatning.

Cunningham: Disse folk – hvad har de gjort? I dette tilfelle: Praktisk talt intet.

Ditlef: Men har de ikkje meldt skibenes avgang til tyskerne? Har de ikkje sendt uskyldige sjøfolk i døden?

Cunningham: Jeg skjønner de gjerne vil tro det, mr. Mathiesen. Men dèt foreligger der intet om.

Freddy: England intereser sig altså ikke for denne sak.

Cunnigham: Tvertimot.

Vi ser meget gjerne at der statueres et eksempel.Utmerket at det innskjerpes: det er galt, forbryterisk å spionere – selv i ubetydelig målestokk. For andre enn oss.

S.50

DØDSSEILEREN

De sjangler i riggen, de døende mænd

som aldrig faar lov til at dø,

de seiler hvor stormene slænger dem hen,

i helvedes nætter, igjen og igjen,

over den fraadende sjø.

Skyer som sortner, sjøer som slaar,

er alle de ting som kan ske.

Og ind gjennen mørket dødsskibet staar

paa haabløs seilads gjennem tusende aar,

hvor hvert sekund er en ve.

Cummingham: (Igjen ganske monotont) Jeg kjente en ung mann engang. En venn av ham skrev fra skyttergraven til guttens far, efter at han var falt: «han hørte til dem som ikke gikk ut for å drepe, men for å bli drept». Og han tilføide: «der er mange av dem her ute.» Efterhånden forstår jeg bedre hvad han mente. Ja.

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

Alle (synger)

Elsk – og berik med drøm –

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner –

skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

S. 29-32 2.akt 1.scene.

Komandanten: (Gir ordre) Femti grader.

Matrosen: Femti grader.

Kommandanten: (Til Løytnanten) Her skal det være en Norsk damper forut. Radiotelegarfisten fikk nettop melding. Det blir vår femogtyvende på de fire månedene siden vi gikk fra Wilhelmshafen. Et smukt lite jubileum. (Til Matrosen) I aften venker der ekstrarasjon. Det skal smake?

Matrosen: Javel, herr komandant.

Kommandanten: Vi leder med syv. U. 40 har bare senket søtten. von Mühlen kommer til å ergre sig.

Løytnanten: Vi har ikke hørt fra U.40 på flere dager.

Kommandanten: Radioen må være i ustand.

Løytnanten: Javel.

(Stilhet)

Kommandanten: Vi må snart finne på noe for å muntre oss. Når vi kommer opp til Shetlandsøene, ror vi i land og stjeler sauer. Husker du den natten utenfor Homborsund i Norge -?

Løytnanten: Jeg husker det luktet så godt av høst og jord. Der var morild i sjøen, den sorte himmelen var full av stjerner: Det var så høyt til værs, det var godt å puste. å, den som kunde få puste slik en gang til, jeg forlanger ikke mer –

Kommandanten: Ikke mer! (Ser i periskopet.) Vi skulde snart ha skipet nu.

Alma: (Sitter og snakker med sin far, Ludvigsen) Nei. Eg har det ikkje greit. Du vet Malvinen va det snildeste menneske du kunde tenke deg. Men etter han kom hem, e han ikkje te å kjenne igjen. Den va nokke forferdelig, den siste torpederingen. Å han så ut; blodig, jernsplinter hadde han i håvve, overalt. Så lenge han va syk, va det ikkje nokka å si på an. Det e etter han e blitt frisk, han e blitt så rent umulig.

Ludvigsen: Han ska ut igjen snart no?

Alma: Det e dét som e. Vi har snart ikkje flere penger igjen. Han kommer nok å gå ut igjen neste uken; det e ikkje ant for. Eg tror det e dét, som går slik inn på an. Ikkje det at han e redd; men han e blitt så bitter. Grubler; snakker nesten aldri te meg; mistenker alle, mest meg; tror eg bare ve ha han ut igjen –

S. 53. «Det e spionene…» til.: «…men de tjener på det.»

Skipper Meydell: (Er kommet ut på sin trapp. Han er gammel, hvithåret, kraftig. Han skriker plutselig.) Det e spionene!

Spionene har gjort det! (Ordene flammer i menneskene som petroleum på et ulmende bål.)

Ålesund: Ja, det e spionene!

Johanne: Spionene har skylden!

Malvin: Der e kanskje andre å gi skylden!

Ålesund: Kem?

Malvin: De som sender oss ut.

Skipper Meydell: (hånlig) Vet du ikkje at skibene må gå ut, for å skaffe oss det daglige brød!

Malvin: Kor mange skib tror du det e som går med daglig brød, med korn og kull? Det e ikkje i den farten skibene våre går.

Skipper Meydell: Det blir vi tvunget te.

Malvin: Men de tjener på det.

Ingolf : De sier der e kommet en ny ordning. Husene ska være stengt for andre enn soldater fra seks til ti om kvelden, og så først kommer andre inn

Vingrisen : (Eftertenksomt) Det e ingenting å si på det. Eg synes ikkje det. Husk ka de går te!

BREVET

Jeg staar og betragter brevet

et lykkelig langt minut,

de kjære kjente bokstaver

over den graa konvolut.

Jeg kikker paa datostemplet,

– fjorten uker er gaatt –

paa frimerkeraden i hjørnet

som skinner saa norskt og blaatt.

Jeg længter saa efter brevet,

mens ukene langsomt gik.

Jeg aapner det ikke endnu.

Jeg venter et øieblik.

For det er det lukkede brevet

som eier den største charm

og alt som ikke er skrevet

som gjør os om hjertet varm.

Løytnanten: Skal vi gå op og kontrollere papirene?

Kommandanten: Nei. Vi senker uten varsel.

Løytnanten: Må det være slik?

Kommandanten: (Skjærende) Husk på «Baralong». «Baralong» gikk også med nøitralt flagg, og da våre dukket op og forlangte papirene til kontroll, slo de lemmene ned, kanonene stod der og de skjøt båten i senk. Herwart – min venn –var blandt de firti som hev seg i sjøen og svømte for livet. Men ombord på «Baralong» stod englendne og skjøt dem ned, plukket dem ned som alker i sjøen.

BØNN

Du kysset mine øine,

og from av fryd jeg ber

at usselhet og ondskap

maa ikke findes mer,

men at et væld av godhet

fra nu maa straale frem

og møte mine øine,

fordi du kysset dem!

Løytnanten: Men derfor behøver du ikke å hevne dig på vergeløse.

Kommandanten: Hvad mener du?

Løytnanten: Du skjøt på sjøfolkene i livbåtene i går, og der var barn ombord.

Kommandanten: Det er løgn! Jeg trodde det var en fiendtlig U-båt som dukket op; i den sjøen så det slik ut. Og jeg hadde ingen tid å tape

5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

Alle (synger)

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Alf: U-båt va det, de e eg sikker på.

Vingrisen: Du Henry, fortalte eg om den U-båten som hon svenske-trisen tok og fikset? Eg traff hon sjel i Newcastle. De har jo triser ombord på båtene sine , de jævla svenskene, ja hadde jeg en her!

Skibet var senkt altså, og de va rodd bort til U-båten. Så kom der en engelsk jager med 40 mil i timen rusende nerover. U-båten skulle til å dukke, men då tok trisen en plankeende som lå og fløt, og kjørte den ner i mannholl-lokket på U-båten, så de ikkje fikk stangt. Ja til slutt kom tyskeren seg under, men då var jageren der i full fart, og droppet en bombe ner etter an. De eneste som fløt opp, var noken matroshuer og litt olje.

Henry: De må no også være et liv –

Vingrisen: Ja, så va det.»

KVINDEN, DØDEN OG JEHOVA

Den siste granat slaar fra himlen ned,

det raller i endnu en strupe.

Likene skjules, og det er fred

for dem som blev spart for at stupe.

Saa blaaner en kveld i en grønsket egn

ved hjemmets skaanende kyster.

Markene dier den varme regn

fra tusen usynlige bryster.

Der driver en ange av muld og sjø

i mainattens bløte vinde.

Langsmed den groende, grønne bø

gaar der en mand og kvinde.

Og kvinden hvisker: Min egen gutt,

mit eget deilige hjerte,

jeg kan ikke fatte at den er slutt,

den evig nagende smerte.

(leses av 4 personer. )

Vingrisen: Du vet eg va lausonge, og det e så rart med det. (Dempet så ikke lars hører det.) Men hémover kan du komme før du vet ordet av det. Eg talte med chiefen nettop; – ombord på det engelske vaktskipet som praiet oss i eftermiddag, mente de det var godt med U-båter forut.

Ingolf: Det e goe greier det.

Alf: (Har reist seg lyttende.) No e skrittene stanset der oppe. Hørte dokker? No ser han nokke.

Vingrisen: Eg synes du skulde sette deg, eg, Alf. Så tar vi et slag kort. Syv glass er enda ikkje gått.

Kan han ikkje få lov å stanse skrittene sine! Han står vel og enker på kjerringen.

Alf: Spell nokke.

Vingrisen: (Rekker ut etter trekkspillet inne i køien) hva skal han spille (den sangen N:G. har lagt inn her er for patriotisk

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

Alle (synger)

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høire arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Kvinnen: Jehg er et menneske. Jeg er livet. Jeg har groende stjerner inne i mig, og andre stjerner skal strømme dit inn, og jeg skal gi nytt liv. Jeg har vekst å gi, jeg har ømhet og styrke, jeg må fullbyrdes, slik som kornet drømmer under vårregnet og sommersolen, om å fullbyrdes. jeg er et menneske, og er ikke dette loven?

Børsmennesket: Krupp: 300 procent. Armstrong Vickers: 400 procent. Bethlehem Steel: 500.

Alle i kvinnens gruppe: Gassen kommer!

Børsmennesket: Kjemiske Koncern: 600.

Kvinnen: Men vi i vårt land, vi skal da ikke rammes? For vi vet hvad fred er.

Herren: Mine damer og herrer! Jeg føler trang til å si et par ord. Det er et bittert og mørkt billede vi har fått se av krigsårene her hjemme. Men la oss være ærlige: Det er neppe mange av oss som med glede tenker tilbake på denne tid. Vi mistet balansen dengang, vi profiterte av krigen, og vi gjorde kanskje ikke dét som vi skulde, for dem som våget livet under vårt norske flagg. Men alt ligger bak oss. I dag ser vi sammenhengen og sannheten, og vi føler også takknemligheten. La én ting bli slått fast: der er ingen som står vårt hjerte nærmere enn den norske sjømann. Vi har lov å si til de ukjente heltene fra dengang: vi har ikke glemt dere. Jeg synes vi alle, mine damer og herrer, skulde reise oss i hyldest til disse menn.

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Alle (synger, mens 4 høytalere i kjettingtaljer blir heist opp i trærne)

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen.

(Idet sangen er over, hører man et bombefly som tar av, på de bakerste høytalerene, mens det flyr leses diktet av 4 og 4 personer -evt. lagt på tape?, flyet styrter ved siste ord, og lysen på sentraidretsplassen tennes.)

Jern og rædsler og kulde i ørkesløshet og krampe

det var den skjønne ungdom dere blev git tildel

Saa hven det av bly i mluften, og kroppen ravet i krampe

et lik som raatnet, men sjælen? venner, hvor gikk deres sjæl

Men Gud som er kjærligheten og gav ham hans drøm i eie

husker vel ogsaa dere, brødre av savn og nød.

Han streifer omkring i blaaet paa stjernenes hvite veie

og ser at enhver faar leve; saa er det tid for død

Vi knæler i orgelbruset for døde, ukjendte venner

hvis unge forpinte sjæle sank ned i den store ro.

Er de i live bak døden, i land som vi ikke kjender?

Min Gud, hvis min tro kan hjælpe, da skal mit hjerte tro.

Fremdriftsplan:

For at denne planen skal holde, forutsettes det at alle stiller og er klare til prøve, det angitte tidspunkt i planen.

Alle beskjeder om fravær o.l. gis til Merethe, Steinar eller Leo, de to siste ha det skriftlig!

Kostymer: Mørkt, nøytralt, fra første prøve (slik at vi evt. kan administrere noe for dem som ikke er tilfredstillende.

Husk skikkelig fottøy, og evt. regntøy, prøvene kjøres etter planen uansett vær. Ta også med matpakke, og noe å drikke til langprøvene. Obs; det er i skrivende stund ikke adgang til toaletter i nærheten.

Rekvisitter: Lommelykter, og evt. andre personlige rekvisitter som blir gitt under detaljprøver. Disse skal alle levere fra seg før de forlater skansens område, hver dag, og får dem utlevert til neste prøve.

Uke 28.

(12.-18. 07.)

Innsamling av rekvisitter, renskriving av endelig manus, fordeling av enkelt-replikker, planlegging av detaljprøver.

Uke 29.

(19. -25. 07.)

Leseprøver med enkelte? annet org. arbeid.

Obs: Prøvehelg Lørd. 24. og sønd 25. kl. 11.00. -17.00. på Grindalsskansen. Alle møter, endelig manus blir delt ut.

Uke 30.

(26.07. -01.08.)

Detaljprøver i uka, Langprøve lørdag 31. (kl. 11.00-17.00.) Pressekonferanse?

Detaljprøve sønd. 01. kl. 19-21.00.

Uke 31.

(02. -08.08.)

Fulle gjennomkjøringer hver kveld med kommentarer.

Premiere Torsdag 05.08. kl. 22.00.

Dette er en førpremiere, det vil si at alle er velkomne til å innvitere venner, foreldre m.fl. maks 3. gratis personer pr. aktør, og dette gjelder bare premieren. Øvrig billettpris er kr. 30-50. Billetter bestille på kulturkontoret. (Rabatt gis studenter, tjenestepliktige, arbeidsledige, pensjonister/trygdede og personer under 16. år Det blir ingen form for serveing før eller under forestilling.

Det vil bli arrangert premierefest, det er i tillegg behov for en arr. -komite og et sted å være. Enkelt måltid til aktørene blir betalt av produksjonen, men man må selv holde seg med annet enn mineralvann.

Forestillinger kl. 22.00. hver kveld til og med lørdag 07. 08.

Oppmøte kl. 20.00.

Lysglimt av aftensol

Produksjonen startet på en for meg svært dårlig dag: Kvelden i forveien hadde mitt barns mor og jeg besluttet at vi skulle skille lag, -ikke at vi ikke kunne leve ved siden av hverandre til datteren ble moden til å forlate redet, men kom frem til at den tiden ville bli vesentlig brukt til å ta livet av hverandre, en ikke helt ideell livssituasjon, og tatt i betraktning at datteren fremdeles var såpass ung at hun ikke hadde bygd klare relasjoner til oss som annet enn de voksne som ble kalt mamma og pappa. Derfor kunne hun sikkert venne seg til at de ikke var der samtidig… -Selv om det var store snev fornuft i resonnementet, var det rett og slett en stor smule smertefullt.

Mener jeg allerede kvelden i forveien hadde smertestilt meg såpass at kongen sikkert nikket anerkjennende og toppet det hele med noen solide nerveknuter jeg kunne nyte formiddagen etter, – i kontortiden.

Slet meg gjennom de langsomme timene mellom frokost og lunsj, satt sikkert å saksbehandlet noe, eller skrev videre på den etter hvert ganske vel-planlagte produksjonen «Askeladden og de gode hjelperne». Dette var både innholdet og tittelen på den integrerte oppsetningen kommunen og jeg hadde kommet frem til at var jobben min, sterkt støttet av arbeidsmarkedstiltak, som jo var populært på den tiden.

Da lunsjen nærmet seg, dukket Data-Per opp på nevnte kontor, -bare synet skremte meg, nå hadde jeg sikkert trykket på et eller annet i saksbehandlingssystemet vi fremdeles hogde i datastein.

Det var sånne rare tegn uten noen grafisk fremstilling og det var bare koder du måtte huske i hodet, ikke min sterkeste side.. og da gårsdagens samtale med moren medførte en del selvmedisinering på stam-kafeen, tenkte jeg at det var tastetrykk med utilsiktede konsekvenser jeg nå skulle stå til rette for, – det var det ikke.

Den godeste datamannen hadde rett og slett funnet en nydelig utescene han ønsket å forære meg, ikke som i eiendomsrett, men i bruksmulighet, og det hele toppet seg med at AS Vinmonopolet nettopp hadde tatt inn et nytt merke: Famous Grouse. Dette mente han og ville ha både livgivende, basert på mitt miserable fremsyn, og inspirerende kraft i skapelsen av nye episke verk.

Vi valfartet til det lokale våtvare-apotek og syklet blide og fornøyde bort til den forjettede, og svært lite omtalte perlen av voller, graver, gress og benker.

Det var (og er forhåpentligvis) en perle; et likesidet kors av jordvoller med graver på utsiden og en korsformet plass inni.

Ut mot Glomma var det en enda kraftigere jordvoll, og inn til plassen en idyllisk trebro over vollgraven, for enkel tilgang til herligheten.

De nære omgivelser var blanding av furu og lett løvskog, og det var ingen fremtredende skjemmende bygninger eller andre konstruksjoner som ødela idyllen fra plassen mellom jordvollene.

Data-Per mente at her kunne jeg la inspirasjonen og whiskyen flomme rundt i meg, og vendte tilbake til saksbehandlingssystemet uten grafisk grensesnitt, da lunsjen strengt tatt var over.

For egen del flommet jeg ned mesteparten av flaskens innhold til akkompagnement av selvmedlidenhetens glødende flammer og fuglenes paringssyke skrik i omkringliggende trær.

Sola skinte og humla suste, sammen med Glomma og min jevnt stigende promille, så jeg strakk meg ut på en dertil egnet benk for en dypere studie av indre sjelekvaler, fremtidig bidragsgjeld og nye sjekkemuligheter.

Det senket seg en bedøvende tåke over meg og jeg slumret nok en time eller to, for det neste jeg husker var at det sprutet ildkuler mot mine nesten lukkede øyne, et englekor sang firstemt …kringsatt av fiender, gå inn i din tid… og halsen kjentes ut som en filial av Sahara i ørkenstorm.

En masse tanker om en masse vanskelige greier raste rundt i hodet mitt noen minutter, inntil ørkenspredningen i halsen tvang øynene opp, på tross av sandstormenes noe uttørkende effekt på nettopp disse, og kikket forundret på omgivelsene. – De var de samme som jeg hadde slumret inn fra, det var bare det at jeg ikke husket det… -og at de var blitt supplert av tre-fire av bygdens frittgående handelsreisende i kjemisk og botanisk virkelighetsflukt, da deres daglige sykkelrute også innebar nevnte skanse.

Nevnte bolde herrer hadde en pose med Øl, noe som fremkalte en bortimot poetisk glede i mine uttørkede lufts og næringsveier og jeg gladelig byttet bort resten av whiskeyen mot et par brune brødre.

Gutta fortalte at de fant det best å passe på meg, der jeg lå og nærmest inviterte til å bli loppa eller det som verre var, av andre av bygdens løse fugler, som hadde et mindre hjertelig forhold til min person, – men de angret en smule da jeg plutselig nysmurt av nylig tilhandlet drikke, påbegynte mine litt hallusinogene beskrivelser av forestillingen jeg der og da visste måtte settes opp, ja nesten, der og da. De mumlet noe om at det dopet som var i huet mitt ikke sto på deres handleliste, men absolutt hadde interessante virkninger, før de fortsatte handels-turneen i resten av nærområdet og jeg ble overlatt til mine egne bablerier.

Nordah Grieg var jo mannen som skrev «Til ungdommen», tenkte jeg brått, kastet meg på sykkelen med kurs for biblioteket, som enda ikke hadde rukket å stenge for dagen, og ble vennlig korrigert på at «du skal ikke sove» var av Arnulf Øverland og ikke Nordahl Grieg. Dette satte meg ikke nevneverdig tilbake, og jeg mente at jeg trengte alt de hadde av denne Grieg. Det var en ganske bra fylt bærepose.

Etter en kort pit-stopp på min lokale stamkafe, hvor jeg gjorde et par bord oppmerksomme på at det var et nytt leoprosjekt på gang, så de måtte holde seg klare, reiste jeg tilbake til hjemmets lune favn, hvor det ikke lenger hverken fantes barn eller mor, men litt mer plass i kjøleskapet til den for anledningen medbragte øl.

Ganske oppslukt av bæreposens innhold og inspirasjonens livgivende kraft, begynte jeg å skumlese… -og telefonen begynte å ringe…

Det var ikke bare venner som ringte, barnets mor, sjefen på jobb og en masse andre mente en hel del ikke-manusutviklende ting, som førte til uttrekking av telefonkontakt, noen flere styre-øl og en bestemmelse om at dette går ikke, må vekk, trenger min sekretær.

Ikke nok med at sekretæren var en nett, blond pike med en gudinnes tålmodighet og forståelse for ganske mange av mine innfall, hun hadde og arvet et småbruk i Løten.

Ingen tid å miste, materialet av denne Grieg egnet seg svært godt til akkurat det jeg trodde jeg hadde av plan… som ikke sto helt klart for meg heller… -men jeg visste at for å få fred til å skrive må man vekk, – fra både utflytta kvinner og barn, venner, kreditorer og resten av den store stygge virkeligheten. Og da trengs det penger.

Er ikke sikker på om jeg påberopte meg psykdom etter samlivsbrudd, eller bare generell kunstnerisk fritid, men jeg ble for en ukes tid løst fra mine oppgaver udi teaterintegrering av funksjonshemmede og andre kontorplikter, så da gjensto bare litt finansiering.

En rask signingsferd, først innom AOF og siden Ordføreren i kommunen skaffet 10.000,- kroner i såpass nærhet at jeg fikk krita meg 4 kasser øl og noe matvarer, da sekretæren ikke var så opptatt av øl-diett som undertegnede. Tror og det gikk noe cash til sekretærvin, sikkert noe suplerende whiskey til «kunsteneren som full mann», samt noen alternative urter for å holde tåketeppet i levelig tyngde.

Vår venn Volla hadde boble og tid til en landtur, mot en passe bestikkelse, og vi rullet avsted gjennom de ulvegrønne skoger i deler av Løten man vanligvis ikke ferdes.

I noen klare glimt erindrer jeg at vi delte bokstabelen mellom oss, plukket med åpent tungsinn alt vi fant av krevende, gripende og dramatiske fragmenter av en bråte dikt og de to skuespillene «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget».

Dette ble etter tofingers-metoden ført inn på den medbrakte PCen, og inneholdt så mye død og fordervelse at jeg følte meg riktig munter i sammenligning.

Etter en del frem og tilbake satt vi igjen med et skjellet til et manus, liflig oppdelt med vers av tidligere nevnte «Til ungdommen» og en ellers ganske veiledende produksjonsplan med talekor, stemme og rollefordeling og en casting som inkluderte de fleste sviresøsken vi kunne skrape sammen på vår lokale stamkafe i hjemkommunen.

I hjemkommunen var de fleste lykkelig uvitende om deres snarlige felles skjebne iført lommelykter, omringende publikum på en masse jordvoller, som historikere mente var en skanse mot en eller annen ytre fiende, – svensker eller noe sånt, altså nok et kaotisk blodslit annført av undertegnede.

Da ølet var drukket, manus var skrevet og det ellers var tomt både i hoder, kjøleskap og glass, vendte vi tilbake til virkeligheten iført samme boble som tok oss dit, og skrev ut og stensilerte opp omtrent det som er gjengitt på siden det snart pekes til.

Om du heller vil hoppe rett til min svært kortfattede, objektive fremstilling av produksjonsfasen, gjør du det på «Hopp til produksjonen«

I linken under følger det opprinnelige manuset, omtrent som det så ut for våre stakkars medarbeidere…; – det finnes en noe bedre produksjonsbeskrivelse her. Der kommer du og videre til revisjoner til senere oppsetninger, litt planer og intern og ekstern info. Basismanus