Stikkordarkiv: Diakonhjemmet

I tilfelle du lurer på hvorfor jeg ble borte og hva som skjedde

Hjerteligst takk for sist. 

-eller kortversjonen av “nå er`n visst litt sliten…” 

Dette er en «stemningsrapport», skrevet natta etter at jeg ble skrevet ut av Diakonhjemmet, som sammen med ambulansepersonell, gjorde en fantastisk innsats for min helse og velvære. – Begge deler hadde en litt drøy pause i innledningen av denne fortellingen.

Har i lengre tid vært plaget av ganske kraftige svimmel og utmattelses-symptomer, uten å gjøre annet enn å vente til de gikk over.

Da jeg forlot sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg nå står i operasjonskø for «hjertefeil» med det folkelige navnet supraventrikulær takykardi.

I mellomtiden går jeg på noen kraftige medisiner, som holder dette i sjakk, og har en bivirkningsliste på tykkelse med Telefonkatalogen for Oslo 1A, 1979- utgaven. -Ikke helt lettlest…

Føl deg ikke fri, men presset til å kommentere både på denne og andre innlegg på siden.

her er den:

Sengekos på bortebane

Mine kolleger påpekte allerede lørdag morgen at jeg så en smule herja ut. Følte meg slik og, men oppsett var det. Ble ikke mindre sliten av det, men det er en lengre historie jeg kommer tilbake til. 

Da søndagskvelden kom, kroa hadde stengt, ølet var drukket opp og klokka enda ikke hadde runda midnatt, tørna jeg inn i båten.  

Tror jeg vred av meg yttertøyet før jeg stupte, men ikke særlig mer. -Dagene hadde rett og slett vært så slitsomme at jeg var mer stup trøtt enn stup full. 

Våkna så jeg rakk 08:19-båten til byen og strøk avgårde til en avtale i Ski. En times møte og rett til min godt voksne mor oppafor Bogstadvannet et sted.  

Var nok ikke noe selskapsløve eller arbeidshest da jeg kom dit i 13 tia, Candy Crush og kaffe var mer greia. – Samt litt oppfølgende etterarbeid i forhold til øya, klesvask og en helt nødvendig dusj. 

Spratt en tur nedom Røa og handlet inn til middagsselskapet vi skulle ha på Onsdag, moderen er over 80, må vite, og ikke lenger så god på det. 

Men hun er adskillig sprekere enn hun var i sommer, da ambulansen hentet henne og jeg var på fjellet med broderen og rydda dødsbo etter fattern, så hun smalt sammen middag til oss, – vi begge tok tidlig kveld.  

Da hun skulle til legen morgenen etter, benyttet jeg sjansen til en kjapp ryddetur etter oppsett, ut med 10-ferga og tilbake med 11:49. Kunne jo handle med det vi hadde glemt til middagsselskapet på vei tilbake. 

Allerede på rådhusplassen kjente jeg at avmakt og motstand mot nevnte øy var sterk, men trøstet meg med at ingen kjente er der på denne tia, fort ut, -fort inn. 

Utover en høflig forespørsel om henting med jolle på Rådhusbrygga, noen høflighetsfraser med en solbadende, morgentrøtt nattevakt og mine sedvanlige 3 turer mellom Vestslippen og båthuset, utretta jeg det jeg kom for, – og kjente meg enda mer sliten, enda dette ikke var noe særlig å snakke om. 

Jeg mer sjanglet enn gikk tilbake til Fergeleiet, synes skoa var avsindig tunge, og at det var ganske mørkt til å være høylys dag. 

Kreka meg i land på Rådhusplassen og tenkte et øyeblikk at jeg skulle fortelle ferge-følget jeg gikk sammen med, at jeg ikke var helt i form. Skjøv det fra meg, -blir sikkert bedre snart, -pleier å gå over dette. 

Det opplevdes avsindig langt opp til Nationaltheatret, men til slutt veltet kroppen min seg ned på en benk  på plattformen og Østerås-banen ga meg 7 minutters hvile før jeg igjen måtte reise meg for å gå om bord. 

Hadde knapt satt meg, kjentes det som, da “neste stasjon er Røa” rev meg løs fra dvalen og tvang meg ut. 

Jeg har fremdeles vonde drømmer om hvert enkelt trappetrinn opp fra plattformen, tenkte at det ikke var så farlig med den handlinga, – men; tanken på å måtte ut av døra enda en gang, var mindre fristende enn å bli ferdig, så ferdig vant. 

… – Nesten. Joa, ferdig vant, men det var ikke bare viljen som var ferdig, opplevdes som alt unntatt svarte flekker og roterende omgivelser var ferdig, pust, syn og balanse inkludert. 

I bakken ned mot inngangen til senteret (som de til alt overmål kaller torg), var gelenderet min eneste venn, trofast holdt det seg i ro mens jeg fortvilet forsøkte å jage den forvokste spyfluesamlingen som angrep meg fra alle kanter. 

Dønningene fra brannbåten avtok, betongen under beina mine slutta å krenge som en snekke i sidesjø og jeg benyttet vær-øyet til å smyge meg inn i heisen og ned i retning Mega. 

Heisdørene åpnet seg og åpenbarte en uendelig tunell som roterte i spiralbevegelser med fordreide butikker på tunellveggene, rundt meg ulte ondsinnede drager med trillebag og rullator, – men der, forut, bare noen sjømil inn; en brunbeiset øde øy, riktignok uten palme, men med sittehøyde og noe å lene armene på. 

Fråden sto om munnen da jeg bakset meg til den skipbrudnes siste redning. -Det var langt.  

Jeg karrer meg opp på den integrerte designbenken, stirrer en stund inn i en mangefasettert grønn roterende graut, som etter hvert viser seg å være helskostbutikken Sunkost (googla den; «Som spesialister på helsekost og personlig velvære har Sunkost Røa det beste utvalget i utprøvde og…”) med kunder og betjening som driver med sånne Røa-ting, uaffisert av døende skipbrudne, bølgende steinfliser og bevegelige tuneller i spiral. 

Slår fra meg å vifte med noe synlig for om mulig å bli reddet fra denne brunbeisede designøya, – er på Røa må vite. 

Fomlende og skjelvende får jeg frem min matchende grønne vannflaske, løfter den med en kraftanstrengelse opp mot munnen, og legger hodet bakover for å suge i meg de siste dråpene, i håp om bedring av allmenntilstanden. 

Mens de siste dråpene renner ned, velter en smertefoss seg oppover ryggraden og deler seg i deltaer i nakken, ett løp i hver skulder, nærmest små sideelver mot den smertefossen som fortsetter rett opp i bakhodet og sprer seg videre derfra opp i innsiden av skallen. 

Erkjennelsen av at nå trenger jeg visst hjelp, begynner å ta overhånd. 

Begrepet NÅ er fremtredende, orker ikke dille med “…tast 1 for …» men greier på underlig vis å få frem mobilen, tre på meg brillene og slå ett av de få nummere jeg fremdeles husker i hodet; 113. 

Det er noen hjemme i den andre enden, jeg forklarer så tydelig jeg kan at jeg har ett illebefinnende, ikke har corona og ikke har tatt overdose taremel eller annet Sunkost-aktig. Repeterer navn og personnummer noen ganger, delegerer googling av adresser osv. til alarmsentralen, da jeg selv er litt indisponert, og får beskjed om at Ambulanse er underveis og estimeres fremme om 7 minutter. 

Et klart, men helt sikkert riktig, og svært profesjonelt forhør om almenntilstand og jeg er igjen alene på de evige ventebenker. 

7 minutter er mer enn nok tid til at Døden tar en tur innom hodet mitt, tror den allerede var etablert i kroppen, som jeg aldri har brydd meg så mye om allikevel, så der kunne den bare herje på, mens jeg fokuserer på at det sikkert er lurt å sende en sms til min bror om at jeg har bestilt en ambulanse til meg selv, som sikkert kommer snart. Fint om han beroliger moren vår med dette, og at han kanskje blir ringt opp av et eller annet helseforetak med supplerende informasjon om hvor jeg havner, om det er meg eller arvingen han skal dele resten med og annet trivia. 

Det fine med å sende meldinger i den tilstanden er at man blir så fokusert på fange bokstaver, som farer rundt på skjermen som forvirra høner, at det ikke kjennes så lenge før to røde uniformer og en rulleseng viser seg i horisonten. 

Inni den ene er det en elegant herre i 30 åra med hipster-light-skjegg, målrettet blikk og tydelig fremtoning. -En du kan stole på. 

I den andre en for så vidt flott blondine, som nok er like smart eller smartere enn kollegaen, bare ikke ferdig opplært, – i noe som helst ambulanseaktig altså. 

Nok et forhør om hva jeg heter, dagens dato, farge på gulv og hvor det gjør mest vondt, medfører at jeg er kvalifisert til å veltes opp på rullesengen og rulles inn i en derværende vareheis. 

Vi sniker oss arrogant foran et par av Røas eldre garde, som selv mener de var der først, opp og inn i ambulansen. 

Har egentlig aldri vært imot praksis som læringsarena, men allerede mens de EKG-et meg på designbenken, kom jeg på at basiskunnskaper bør gå forut for praksis, særlig i livredder-bransjen. Første- linje er intet unntak. 

Den lyshårede damen fremsto for meg som “Shell-dama” fra reklamene på 90 tallet mutert med Hulken; hun skulle ikke bare ta blodprøver, feilkoble alle ledningene på puls og hjertemålemaskinen, åpne alle dører på panisk jakt etter oksygenmaske, -unntatt den det sto Oksygen på, – Neida, hun skulle og tre (ikke stikke) et plastrør inn i en blodåre og gaffe den skikkelig fast, da den skulle være mottager av allverdens livsforlengende farmasøytiske miksturer. – hun var ikke så god til det heller, men for et pågangsmot. 

Plastkanyla struttet ut av min venstre arm, jeg kjente den fra lillefingeren og ned hælen, hadde det vært biloppkjøring hadde hun strøket på velting av (nerve)kremmerhus. 

Herren hadde i mellomtiden ringt en legevenn i sånn blålysbil med enda mer farmasi inni, noe som ikke beroliget meg noe særlig, spesielt fordi vi bare ble stående på fortauet på Røa, og lading av hjertestarter hvert annet minutt inngikk i den generelle beredskapen, sammen med en masse medisinspråk som førte til miksturbytter i eninga. Da de slo av radiolyden i bilen, og bare hørte den andre enden i proppene de hadde i øret, gikk jeg over til spådommer om min estimerte livslengde basert på ansiktsfarge og skjelving hos nevnte praktikant. – Den varierte mellom mindre lystig og ille.  

Legen i bilen var nok med på sambandet, for ambulanseherren bestemte at Ullevåll utgikk og Diakonhjemmet ga meg bedre sjanser, dessuten var det kortere vei… 

De parlamenterte en del om blodtrykksverdier  og latinske “quick-fix” de skulle gjøre når legen var fremme, jeg så på en mengde tall på skjermer jeg antok var koblet til meg, lurte litt på om jeg håpet de var feilkoblet og ikke rettet opp igjen, da de fleste vekslet mellom rødt og gult, av og til grønt, bare for å vise at de kunne det og, koblet til en bedre kropp… og tenkte jeg kanskje burde ringe noen i slippgjengen for å lette deres fremtidige hverdag og bedre mitt ettermæle, da sidedøren åpnet seg og en mer utlært utgave av blondinearten åpenbarte seg, presenterte seg som Lege og het noe jeg ikke husker. 

Hun kom inn, klemte rundt på kroppen min med kjennermine og profesjonell treffsikkerhet på tøying av smertegrense. Ambulanse-mannen sto på utsiden og snakket medisinsk med Diakonhjemmet, mens jeg så på englenes dans over himmelen et øyeblikk, til jeg fikk øye på mannen med Ljåen, med langsomt målrettede skritt fra vestgående T-bane, retning meg. 

Ambulansemannen la på, praktikanten  forsvant et øyeblikk og dukket opp igjen i bakdøra, som bare kunne åpnes utenfra, nevnte herre sa til legen at han ikke gjorde (rart navn jeg ikke husker) uten legen tilstede, hvorpå han resolutt dukket opp i bakdøra, tok tak i begge bena mine, overkroppen ble senket til horisontalt, og så løftet han dem 30 grader opp. 

Legen stirret rundt på alle skjermene som plutselig viste opptil flere grønne tall, de utvekslet noen flere medisinske fremmedord, som begge virket forholdsvis fornøyde med, og jeg kjente et snev av optimisme på vegne av Revierhavnens Kros fremtidige omsetning. 

De voksne ble enige om at Legen kunne kjøre bak oss i egen bil, og optimismen min ble oppløst idet de bestemte at praktikanten skulle holde øye med min alminnelige helsetilstand mens vi kjørte ned mot sykehuset. 

Praktikanten spente seg fast i ledsagersetet med dobbelt racerbilbelte, og vi rullet avgårde ned Sørkedalsveien. 

Det var en del stopp- gå -stopp og ingen sirener, så jeg slapp opp litt for den fremrykkende optimismen.  

Etter en stund stoppet vi helt, praktikanten meldte på sambandet at hun løsnet seg, trykket på noen knapper over hodet mitt og meldte da hun igjen var fastlåst, så vi kunne kjøre videre. 

Vi kjørte over en del fartsdumper, noe jeg tok som et tegn på at vi nærmet oss, og da vi stoppet neste gang, bøyde hun seg over meg og spente fast meg også. 

Bilen kjørte bittelitt frem i førstegir, og så gikk bakdøren opp og jeg ble rullet ut av bilen og inn i “vareleveringen”. Der ble vi henvist til Akutt 1, som de akkurat hadde ryddet for å ta oss imot, og jeg kjente igjen et dropp i optimismen jeg hadde opparbeidet på tur ned. 

3 hvitkledde som kjørte allverdens mobile dippedutter som var koblet til meg, samt praktikanten som målrettet holdt hjertestartern innen 30 cm. Radius av overkroppen min, ville kanskje virket beroligende på andre, men hadde ikke den effekten på meg. 

Har jo hørt at slike ambulansefolk dytter alnedralin i mange av stamkundene, men i mitt tilfelle ville det i beste fall vært smør på flesk. 

Inne på akutt 1 var det masse elektronikk, skjermer og en mengde kabler som minnet meg om hine hårde dager i arrangementsteknikkens verden. Forskjellen var bare at de fant flere områder bar hud på meg de kunne koble enda mer til. 

Ambulanseherren hadde en klonet sykepleierutgave som tilhørte Akutt 1, og denne minnet mest om lege, korte beskjeder, kikking på skjermer og clipboard, kjappe ordre til omgivelsene, og så en rask rapportering fra Ambulanseherren, som etter sigende hadde nye kunder i fleng, og jeg kjente med meg selv at uansett utfall for min del, er alt gjort profesjonelt, fikk sendt opp sekken, fisket frem nettbrett og hodetelefoner og satte på de to siste utgavene av “Popcorn og Politikk”, arvtagern etter “Trump mot Verden”, og svevde av sted med dispoter som Putin og andre utaskjærs umenneskeligrettighetsforkjempere, bare avbrutt av et vekslende antall leger som het noe, lurte på om jeg visste hva jeg het, hvilken dag det var, eventuelt personnummer om de skulle tappe noe mer blod, -og følelsen av årelating var fremtredende, sikkert en nyvinning i legevitenskapen. 

…og her ser du ikke resten

Et par episoder Urix på toppen av nevnte podcast, en hel masse forskjellige mennesker med dingser som kretset rundt og på kroppen min, lange opphold hvor bare skjermene viste tall i forskjellige farger, pipelyder når det ble for mange rød og hyppige påminnelser om treningsarenaen for ambulansepraktikanten i rørlegger-bransjen hver gang jeg leet en finger eller noe verre på venstrearmen, kom jeg til den konklusjon at et bra måltid sikkert ikke ville gjøre meg verre. 

Etter en stunds stilleligge, hodetelefonene lada ut og jeg begynte å filosofere over flere ting jeg uten vanskeligheter kunne slutte med, som ledelse, hjelpsomhet, initiativtaker og storkjefta, kom jeg til at en del verktøy jeg har fra andre kontroll og sluttegreier fint kunne overføres også til dette, og begrense skadeomfanget på tilbakefall betraktelig. 

Faren over-sirenen ble spilt over mitt indre Tyfon-anlegg og jeg erkjente at å leve var visst noe jeg skulle leve med en stund til. 

-Men det forutsetter lengre tids avhold fra ovennevnte fristelser. 

14.10.21 kl. 06:15. 

For og etterhistoriene kommer de og, men nå skal jeg sove litt. 

Leo 

Ps. Om du føler deg snytt for en del essensielle detaljer; deal med det selv. Ds.