Fremhevet innlegg

Dagens betraktninger om noe 28.08.21

Stammens eldste er jo akkurat det. I min grunnstamme er den ene gått bort, og for at tomrommet etter han ikke skulle bli for tomt etterlot han en del løse tråder…; Nøstingen av disse har i alle fall fått min bror og meg mye tettere enn vi har vært de siste 7-8 årene.

Det er alltid en mer eller mindre vennskapelig konkurranse brødre i mellom, – vår går ut på hvem som svelger flest kameler i samhandling med den andre. Da uavgjort er dørgende kjedelig, deler vi førsteplassen.

Ikke fritt for at eplene falt på hver sin side av stammen, røttene var øverst på en høyde og vi rullet hver vår vei. Så med litt fantasi kan du sikkert skape deg en del interessante bilder av samhandlingen.

«it takes two to tango» – og da stammens eldste er flertallsform, bare den ene er borte har vi stadig en igjen.

Et elskelig vesen av hundyrarten. – Med stålkondisjon og galopperende kolls. Dette eksemplaret er slett ikke fremmed for vinmonopolets gleder, noe vi «unge» absolutt unner henne.

Dobbelsidig lungebetennelse på toppen av ovennevnte gleder, kan sette ut de fleste, ikke ofte jeg omtaler moderen i kategorien «de fleste», men summen satte henne og en del tilbake.

Familierådet, her representert ved brodern og undertegnede kom til at noe måtte gjøres

Uten nevneverdig uenighet kom vi til at rekonvalesens-opphold sikkert ikke ville gjøre situasjonen opplevd, – slike steder har en noe intolerant forhold til røyking kombinert med kolls og lykkelig storkonsum av polvarer, bedre, for vår kjære mor.

Brodern hadde tatt unna mer enn sin andel de siste årene, helt uten innblanding av nevnte undertegnede, som har vært særdeles engasjert i slikking av egne sår, og nå fremstår som en enda bedre utgave av seg selv. – Onde tunger vil hevde direkte edruelig, selv om kandidaten selv hevder å være den samme gamle, bare i litt bedre form.

Uansett, diagnosen var semmer livskvalitet og etter en noe usystematisk kartlegging av situasjonen kom vi frem til at husvask, flest mulig middagsselskaper og en til en kontakt med nære pårørende burde gjøre susen.

Det gjorde det. Riktignok er den medisinske virkningen kortvarig, men virker i alle fall lenge nok til at jeg har frihelg, har kommet meg ut på favorittøya, rigga meg til på favorittakterdekket og nu er i den privilegerte situasjon å igjen kjempe mot ordrettings-program, et noe springende hode, knirkende landgang på nabobrygga, – iført Hansa 0, Gul miks 3, P13s musikk, tøfler og ullgenser, – er natt og litt kjølig må vite…

Stemningsbilde fra skapelsen av dette verket (Foto Rønnaug Helleland, som tilfeldigvis gikk forbi)

Kom egentlig til den forjettede ø allerede i går kveld, etter et avrundende medisinsk middagsselskap med moderen, hennes to panter-venninner på rundt 90 og min bror.

Selskapet var i seg selv en studie, men da jeg som vanlig skal holde dette forholdsvis kort og konsist, oppsummeres selskapet med at det slett ikke er så værst å bikke 80, bare man har morsomme jevnaldrende i oppegående modus. Modern har en del av dem. Samtalene sto på ingen måte tilbake for en løsluppen pubsamtale mellom stamgjester ved bardisken, selv om ordbruken kanskje var noe mer modulert.

Etter selskapet, forberedelsene til dette og en del andre sosiale evenementer, var jeg ganske sosialt sliten, det hjalp heller ikke noe særlig at Ole Lukkøye var opptatt på annet hold natta i forveien, det ble mer radiodokumentar og nettflix enn søvn.

Må ta et alvorsord med dokumentaravdelingen til NRK om i alle fall noen langtekkelige, kjedelige produksjoner man kan sovne til, i stedet for å lytte intenst for å ikke gå glipp av neste poeng…

Eventuelt sette inn vikar for Ole Lukkøye når han er opptatt på annet hold, eller avspaserer etter tariffestet turnus-brudd.

På blokka ved siden av pcen, har jeg skrevet en lengre liste over små punkter jeg egentlig tenkte å behandle i denne, første på lang tid, korte betraktningen om noe…

Stammens eldste, familiesituasjon osv, anser jeg meg som ferdig med, boligbytte er kanskje mer interessant for meg enn deg, men har en ganske måtelig podkast om dette her (dårlig lest, lav lyd i bare en høyttaler)

Men overskriften «ting som bare legger seg til for folk som er snille» kan jeg kanskje spandere et par ord på.

Om det er min noe mindre utsvevende livsførsel, den globale pandemien eller bare generell mellommenneskelig desperasjon som gjør at jeg føler meg omsvermet av en hel skrell kvinner, skal være usagt.

Historisk sett har jeg bare opplevd dette når jeg på ingen måte har interessert meg for andre, da den til en hver tid gjeldende partner, fremdeles hadde nyhetens interesse.

Nå har jeg ikke noen partner, bare stor interesse for nyhetene. Det er jo det denne overskriften egentlig skal handle om: Klimakrise, natursvinn, natursvin, svin i sin alminnelighet, en del ualminnelige utgaver av arten, kriger og freder som ikke virker, men om de ikke er kjedelige, så i det minste drepende.

‘Det høyt aktede og elskede kongelige norske NAV har etter rundt 5 års studier av mine evner uti lønnsarbeid, kommet til at disse evnene forlot meg for, ja, la oss si 5 år siden…

Så etter grundig utredning og behandling av kandidaten er den erklært fullstendig ubrukelig i arbeidslivet, og mottar apanasje justert i henhold til de 3 siste årene evnene fremdeles virka, eller sagt på en annen måte 100% ufør.

Min personlige betraktning er at om man først skal havne i uføre, er dette det beste føret jeg har gått på.

Takk NAV, skal la dere i fred fra nå.

Etter 10-15 år som politisk nøytral teknikker for større kongresser og landsmøter for interesseorganisasjoner, alle fasetter av politiske partier og fagforbund, -både ys, lo og nho, spekter og en bråte andre var på kundelista, så denne typen ytringer ville kanskje virke noe hemmende på mersalget: Nå kan jeg gi faen, og mene hva jeg vil! Extinction Rebellion, here I come…eller kanskje tromle sammen noen gamle kjente og starte OldMob

Utover dette har legestanden og Vegvesenet, vet ikke om Politiet har vært involvert, – funnet meg skikket til igjen å føre Snøscooter, traktor, moped og bil. De har til og med utstyrt meg med bevis på dette, med bilde og alt.

Har jo i prinsippet hatt førerkort siden jeg runda 30, da fant jeg at som ansvarlig far, var det greit å løyve til å føre disse doningene jeg frem til da hadde hatt et mer uformelt forhold til reglene rundt. – Bør sikkert en gang snakke (skrive) om mine tidlige co2-utslipp, – i en kanskje ikke helt reglementert kontekst… men overlevde det og.

Denne gjennervervede løyven reiser en del større spørsmål jeg tidligere ikke var så opptatt av; hvordan beveger man seg mest natur og miljøvennlig i en metallklump i 90 kilometer i timen, – er det en menneskerett å gjøre det? skaper elektriske doninger mindre skadelige avtrykk på moder jord og dens beboere enn en gammel diesebil? Om man tar produksjon, transport rundt halve kloden med tungolje-skip, gruvevirksomheten batteriteknologien forutsetter, hvilke naturinngrep strømproduksjonen medfører, om sprengning, fylling og asfaltering er det beste for klodens velbefinnende? Akkurat det siste poenget er universelt for alle doninger som ferdes på disse,

Og når man først er inne på det; hvem taler maurenes, metemarkenes og blomsterengas sak når offroadere som traktorer, skogsmaskiner, hjullastere og annet tungt saktegående ikke forsinker blide, harmoniske førere som bare har litt dårlig tid til ferien sin på asfalt.

Skal forfølge denne tankerekken langt, lenger enn langt og litt lengre i mitt nye påtenkte verk «en hel masse udokumenterte påstander».

Om du har spretti litt rundt på denne nettsiden, slår det deg kanskje at jeg og kan komme på et par andre tankerekker underveis; – Jada, vær utrygg, her skal det snus steiner, begreper, bygninger, ubåter, og andre insektdrepende oppleste sannheter.

«Hadde skaperen ment vi skulle fly, hadde hen skapt oss med vinger» – det slår meg også å ha en slags overføringsverdi til rulling.

Der har evolusjonen heldigvis innhentet meg, utstyrt meg med ett langsomt ekspanderende sett bilringer, så ja, hurra, – jeg har lappen.

Hjertelig til lykke med tiden til neste gang jeg kan underholde deg.

I love you, -inntil videre.

I tilfelle du lurer på hvorfor jeg ble borte og hva som skjedde

Hjerteligst takk for sist. 

-eller kortversjonen av “nå er`n visst litt sliten…” 

Dette er en «stemningsrapport», skrevet natta etter at jeg ble skrevet ut av Diakonhjemmet, som sammen med ambulansepersonell, gjorde en fantastisk innsats for min helse og velvære. – Begge deler hadde en litt drøy pause i innledningen av denne fortellingen.

Har i lengre tid vært plaget av ganske kraftige svimmel og utmattelses-symptomer, uten å gjøre annet enn å vente til de gikk over.

Da jeg forlot sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg nå står i operasjonskø for «hjertefeil» med det folkelige navnet supraventrikulær takykardi.

I mellomtiden går jeg på noen kraftige medisiner, som holder dette i sjakk, og har en bivirkningsliste på tykkelse med Telefonkatalogen for Oslo 1A, 1979- utgaven. -Ikke helt lettlest…

Føl deg ikke fri, men presset til å kommentere både på denne og andre innlegg på siden.

her er den:

Sengekos på bortebane

Mine kolleger påpekte allerede lørdag morgen at jeg så en smule herja ut. Følte meg slik og, men oppsett var det. Ble ikke mindre sliten av det, men det er en lengre historie jeg kommer tilbake til. 

Da søndagskvelden kom, kroa hadde stengt, ølet var drukket opp og klokka enda ikke hadde runda midnatt, tørna jeg inn i båten.  

Tror jeg vred av meg yttertøyet før jeg stupte, men ikke særlig mer. -Dagene hadde rett og slett vært så slitsomme at jeg var mer stup trøtt enn stup full. 

Våkna så jeg rakk 08:19-båten til byen og strøk avgårde til en avtale i Ski. En times møte og rett til min godt voksne mor oppafor Bogstadvannet et sted.  

Var nok ikke noe selskapsløve eller arbeidshest da jeg kom dit i 13 tia, Candy Crush og kaffe var mer greia. – Samt litt oppfølgende etterarbeid i forhold til øya, klesvask og en helt nødvendig dusj. 

Spratt en tur nedom Røa og handlet inn til middagsselskapet vi skulle ha på Onsdag, moderen er over 80, må vite, og ikke lenger så god på det. 

Men hun er adskillig sprekere enn hun var i sommer, da ambulansen hentet henne og jeg var på fjellet med broderen og rydda dødsbo etter fattern, så hun smalt sammen middag til oss, – vi begge tok tidlig kveld.  

Da hun skulle til legen morgenen etter, benyttet jeg sjansen til en kjapp ryddetur etter oppsett, ut med 10-ferga og tilbake med 11:49. Kunne jo handle med det vi hadde glemt til middagsselskapet på vei tilbake. 

Allerede på rådhusplassen kjente jeg at avmakt og motstand mot nevnte øy var sterk, men trøstet meg med at ingen kjente er der på denne tia, fort ut, -fort inn. 

Utover en høflig forespørsel om henting med jolle på Rådhusbrygga, noen høflighetsfraser med en solbadende, morgentrøtt nattevakt og mine sedvanlige 3 turer mellom Vestslippen og båthuset, utretta jeg det jeg kom for, – og kjente meg enda mer sliten, enda dette ikke var noe særlig å snakke om. 

Jeg mer sjanglet enn gikk tilbake til Fergeleiet, synes skoa var avsindig tunge, og at det var ganske mørkt til å være høylys dag. 

Kreka meg i land på Rådhusplassen og tenkte et øyeblikk at jeg skulle fortelle ferge-følget jeg gikk sammen med, at jeg ikke var helt i form. Skjøv det fra meg, -blir sikkert bedre snart, -pleier å gå over dette. 

Det opplevdes avsindig langt opp til Nationaltheatret, men til slutt veltet kroppen min seg ned på en benk  på plattformen og Østerås-banen ga meg 7 minutters hvile før jeg igjen måtte reise meg for å gå om bord. 

Hadde knapt satt meg, kjentes det som, da “neste stasjon er Røa” rev meg løs fra dvalen og tvang meg ut. 

Jeg har fremdeles vonde drømmer om hvert enkelt trappetrinn opp fra plattformen, tenkte at det ikke var så farlig med den handlinga, – men; tanken på å måtte ut av døra enda en gang, var mindre fristende enn å bli ferdig, så ferdig vant. 

… – Nesten. Joa, ferdig vant, men det var ikke bare viljen som var ferdig, opplevdes som alt unntatt svarte flekker og roterende omgivelser var ferdig, pust, syn og balanse inkludert. 

I bakken ned mot inngangen til senteret (som de til alt overmål kaller torg), var gelenderet min eneste venn, trofast holdt det seg i ro mens jeg fortvilet forsøkte å jage den forvokste spyfluesamlingen som angrep meg fra alle kanter. 

Dønningene fra brannbåten avtok, betongen under beina mine slutta å krenge som en snekke i sidesjø og jeg benyttet vær-øyet til å smyge meg inn i heisen og ned i retning Mega. 

Heisdørene åpnet seg og åpenbarte en uendelig tunell som roterte i spiralbevegelser med fordreide butikker på tunellveggene, rundt meg ulte ondsinnede drager med trillebag og rullator, – men der, forut, bare noen sjømil inn; en brunbeiset øde øy, riktignok uten palme, men med sittehøyde og noe å lene armene på. 

Fråden sto om munnen da jeg bakset meg til den skipbrudnes siste redning. -Det var langt.  

Jeg karrer meg opp på den integrerte designbenken, stirrer en stund inn i en mangefasettert grønn roterende graut, som etter hvert viser seg å være helskostbutikken Sunkost (googla den; «Som spesialister på helsekost og personlig velvære har Sunkost Røa det beste utvalget i utprøvde og…”) med kunder og betjening som driver med sånne Røa-ting, uaffisert av døende skipbrudne, bølgende steinfliser og bevegelige tuneller i spiral. 

Slår fra meg å vifte med noe synlig for om mulig å bli reddet fra denne brunbeisede designøya, – er på Røa må vite. 

Fomlende og skjelvende får jeg frem min matchende grønne vannflaske, løfter den med en kraftanstrengelse opp mot munnen, og legger hodet bakover for å suge i meg de siste dråpene, i håp om bedring av allmenntilstanden. 

Mens de siste dråpene renner ned, velter en smertefoss seg oppover ryggraden og deler seg i deltaer i nakken, ett løp i hver skulder, nærmest små sideelver mot den smertefossen som fortsetter rett opp i bakhodet og sprer seg videre derfra opp i innsiden av skallen. 

Erkjennelsen av at nå trenger jeg visst hjelp, begynner å ta overhånd. 

Begrepet NÅ er fremtredende, orker ikke dille med “…tast 1 for …» men greier på underlig vis å få frem mobilen, tre på meg brillene og slå ett av de få nummere jeg fremdeles husker i hodet; 113. 

Det er noen hjemme i den andre enden, jeg forklarer så tydelig jeg kan at jeg har ett illebefinnende, ikke har corona og ikke har tatt overdose taremel eller annet Sunkost-aktig. Repeterer navn og personnummer noen ganger, delegerer googling av adresser osv. til alarmsentralen, da jeg selv er litt indisponert, og får beskjed om at Ambulanse er underveis og estimeres fremme om 7 minutter. 

Et klart, men helt sikkert riktig, og svært profesjonelt forhør om almenntilstand og jeg er igjen alene på de evige ventebenker. 

7 minutter er mer enn nok tid til at Døden tar en tur innom hodet mitt, tror den allerede var etablert i kroppen, som jeg aldri har brydd meg så mye om allikevel, så der kunne den bare herje på, mens jeg fokuserer på at det sikkert er lurt å sende en sms til min bror om at jeg har bestilt en ambulanse til meg selv, som sikkert kommer snart. Fint om han beroliger moren vår med dette, og at han kanskje blir ringt opp av et eller annet helseforetak med supplerende informasjon om hvor jeg havner, om det er meg eller arvingen han skal dele resten med og annet trivia. 

Det fine med å sende meldinger i den tilstanden er at man blir så fokusert på fange bokstaver, som farer rundt på skjermen som forvirra høner, at det ikke kjennes så lenge før to røde uniformer og en rulleseng viser seg i horisonten. 

Inni den ene er det en elegant herre i 30 åra med hipster-light-skjegg, målrettet blikk og tydelig fremtoning. -En du kan stole på. 

I den andre en for så vidt flott blondine, som nok er like smart eller smartere enn kollegaen, bare ikke ferdig opplært, – i noe som helst ambulanseaktig altså. 

Nok et forhør om hva jeg heter, dagens dato, farge på gulv og hvor det gjør mest vondt, medfører at jeg er kvalifisert til å veltes opp på rullesengen og rulles inn i en derværende vareheis. 

Vi sniker oss arrogant foran et par av Røas eldre garde, som selv mener de var der først, opp og inn i ambulansen. 

Har egentlig aldri vært imot praksis som læringsarena, men allerede mens de EKG-et meg på designbenken, kom jeg på at basiskunnskaper bør gå forut for praksis, særlig i livredder-bransjen. Første- linje er intet unntak. 

Den lyshårede damen fremsto for meg som “Shell-dama” fra reklamene på 90 tallet mutert med Hulken; hun skulle ikke bare ta blodprøver, feilkoble alle ledningene på puls og hjertemålemaskinen, åpne alle dører på panisk jakt etter oksygenmaske, -unntatt den det sto Oksygen på, – Neida, hun skulle og tre (ikke stikke) et plastrør inn i en blodåre og gaffe den skikkelig fast, da den skulle være mottager av allverdens livsforlengende farmasøytiske miksturer. – hun var ikke så god til det heller, men for et pågangsmot. 

Plastkanyla struttet ut av min venstre arm, jeg kjente den fra lillefingeren og ned hælen, hadde det vært biloppkjøring hadde hun strøket på velting av (nerve)kremmerhus. 

Herren hadde i mellomtiden ring en legevenn i sånn blålysbil med enda mer farmasi inni, noe som ikke beroliget meg noe særlig, spesielt fordi vi bare ble stående på fortauet på Røa, og lading av hjertestarter hvert annet minutt inngikk i den generelle beredskapen, sammen med en masse medisinspråk som førte til miksturbytter i eninga. Da de slo av radiolyden i bilen, og bare hørte den andre enden i proppene de hadde i øret, gikk jeg over til spådommer om min estimerte livslengde basert på ansiktsfarge og skjelving hos nevnte praktikant. – Den varierte mellom mindre lystig og ille.  

Legen i bilen var nok med på sambandet, for ambulanseherren bestemte at Ullevåll utgikk og Diakonhjemmet ga meg bedre sjanser, dessuten var det kortere vei… 

De parlamenterte en del om blodtrykksverdier  og latinske “quick-fix” de skulle gjøre når legen var fremme, jeg så på en mengde tall på skjermer jeg antok var koblet til meg, lurte litt på om jeg håpet de var feilkoblet og ikke rettet opp igjen, da de fleste vekslet mellom rødt og gult, av og til grønt, bare for å vise at de kunne det og, koblet til en bedre kropp… og tenkte jeg kanskje burde ringe noen i slippgjengen for å lette deres fremtidige hverdag og bedre mitt ettermæle, da sidedøren åpnet seg og en mer utlært utgave av blondinearten åpenbarte seg, presenterte seg som Lege og het noe jeg ikke husker. 

Hun kom inn, klemte rundt på kroppen min med kjennermine og profesjonell treffsikkerhet på tøying av smertegrense. Ambulanse-mannen sto på utsiden og snakket medisinsk med Diakonhjemmet, mens jeg så på englenes dans over himmelen et øyeblikk, til jeg fikk øye på mannen med Ljåen, med langsomt målrettede skritt fra vestgående T-bane, retning meg. 

Ambulansemannen la på, praktikanten  forsvant et øyeblikk og dukket opp igjen i bakdøra, som bare kunne åpnes utenfra, nevnte herre sa til legen at han ikke gjorde (rart navn jeg ikke husker) uten legen tilstede, hvorpå han resolutt dukket opp i bakdøra, tok tak i begge bena mine, overkroppen ble senket til horisontalt, og så løftet han dem 30 grader opp. 

Legen stirret rundt på alle skjermene som plutselig viste opptil flere grønne tall, de utvekslet noen flere medisinske fremmedord, som begge virket forholdsvis fornøyde med, og jeg kjente et snev av optimisme på vegne av Revierhavnens Kros fremtidige omsetning. 

De voksne ble enige om at Legen kunne kjøre bak oss i egen bil, og optimismen min ble oppløst idet de bestemte at praktikanten skulle holde øye med min alminnelige helsetilstand mens vi kjørte ned mot sykehuset. 

Praktikanten spente seg fast i ledsagersetet med dobbelt racerbilbelte, og vi rullet avgårde ned Sørkedalsveien. 

Det var en del stopp- gå -stopp og ingen sirener, så jeg slapp opp litt for den fremrykkende optimismen.  

Etter en stund stoppet vi helt, praktikanten meldte på sambandet at hun løsnet seg, trykket på noen knapper over hodet mitt og meldte da hun igjen var fastlåst, så vi kunne kjøre videre. 

Vi kjørte over en del fartsdumper, noe jeg tok som et tegn på at vi nærmet oss, og da vi stoppet neste gang, bøyde hun seg over meg og spente fast meg også. 

Bilen kjørte bittelitt frem i førstegir, og så gikk bakdøren opp og jeg ble rullet ut av bilen og inn i “vareleveringen”. Der ble vi henvist til Akutt 1, som de akkurat hadde ryddet for å ta oss imot, og jeg kjente igjen et dropp i optimismen jeg hadde opparbeidet på tur ned. 

3 hvitkledde som kjørte allverdens mobile dippedutter som var koblet til meg, samt praktikanten som målrettet holdt hjertestartern innen 30 cm. Radius av overkroppen min, ville kanskje virket beroligende på andre, men hadde ikke den effekten på meg. 

Har jo hørt at slike ambulansefolk dytter alnedralin i mange av stamkundene, men i mitt tilfelle ville det i beste fall vært smør på flesk. 

Inne på akutt 1 var det masse elektronikk, skjermer og en mengde kabler som minnet meg om hine hårde dager i arrangementsteknikkens verden. Forskjellen var bare at de fant flere områder bar hud på meg de kunne koble enda mer til. 

Ambulanseherren hadde en klonet sykepleierutgave som tilhørte Akutt 1, og denne minnet mest om lege, korte beskjeder, kikking på skjermer og clipboard, kjappe ordre til omgivelsene, og så en rask rapportering fra Ambulanseherren, som etter sigende hadde nye kunder i fleng, og jeg kjente med meg selv at uansett utfall for min del, er alt gjort profesjonelt, fikk sendt opp sekken, fisket frem nettbrett og hodetelefoner og satte på de to siste utgavene av “Popcorn og Politikk”, arvtagern etter “Trump mot Verden”, og svevde av sted med dispoter som Putin og andre utaskjærs umenneskeligrettighetsforkjempere, bare avbrutt av et vekslende antall leger som het noe, lurte på om jeg visste hva jeg het, hvilken dag det var, eventuelt personnummer om de skulle tappe noe mer blod, -og følelsen av årelating var fremtredende, sikkert en nyvinning i legevitenskapen. 

…og her ser du ikke resten

Et par episoder Urix på toppen av nevnte podcast, en hel masse forskjellige mennesker med dingser som kretset rundt og på kroppen min, lange opphold hvor bare skjermene viste tall i forskjellige farger, pipelyder når det ble for mange rød og hyppige påminnelser om treningsarenaen for ambulansepraktikanten i rørlegger-bransjen hver gang jeg leet en finger eller noe verre på venstrearmen, kom jeg til den konklusjon at et bra måltid sikkert ikke ville gjøre meg verre. 

Etter en stunds stilleligge, hodetelefonene lada ut og jeg begynte å filosofere over flere ting jeg uten vanskeligheter kunne slutte med, som ledelse, hjelpsomhet, initiativtaker og storkjefta, kom jeg til at en del verktøy jeg har fra andre kontroll og sluttegreier fint kunne overføres også til dette, og begrense skadeomfanget på tilbakefall betraktelig. 

Faren over-sirenen ble spilt over mitt indre Tyfon-anlegg og jeg erkjente at å leve var visst noe jeg skulle leve med en stund til. 

-Men det forutsetter lengre tids avhold fra ovennevnte fristelser. 

14.10.21 kl. 06:15. 

For og etterhistoriene kommer de og, men nå skal jeg sove litt. 

Leo 

Ps. Om du føler deg snytt for en del essensielle detaljer; deal med det selv. Ds. 

Dagens betraktninger om noe 05.09.21

The Doors, ganske kryptiske, ganske gamle, ganske døde og sprell levende.

Vet ikke helt hvorfor jeg satte dem på, men kanskje noe med geriatri å gjøre.

bildet sier noe om dagen(e) om man er inne i det

Slår meg at jeg ble svært smigret på gårsdagens «nachspiel» på kroa om at vi på ungdomsbordet fikk servering før de gamle på det andre.

Jeg var inkludert i vi på ungdomsbordet. Smiler hele veien til senga, setter meg ned i salongen og tenker på akkurat dette. Senga kan vente, tenke over at disse 20-30 åringene ikke fant det unaturlig å inkludere meg i kategorien.

Stedet er stadig salongen, den som er ombord i båten min, den med et setetrekk som ville få en hvilken som helst horemamma til å stirre misunnelig, kanskje savne de røde ledpærene som tidligere lyssatte nevnte område med nettopp rødt. -Ser ganske porno ut, men trakk ett lettelsen sukk når de en dag ikke ville mer.

Ikke en fantastisk lyssetting for annet enn, av meg, betalte erotiske oppdrag, det har vært få av dem utover enkelte samboerskap tidligere i livet.- Billige partnere har liksom vært min greie mellom de mer krevende, men lav pris inn, høy pris ut.

Billige partnere gir deg tilgang til hellige rom fortere enn dyrere, men du møter ofte veggen etter ganske kort tid. Dyre derimot… savner alle enda. (sorry for å bare utheve, ikke hyperlinke, … personvernerklæring!)

Doors åpner dører i hodet mitt, litt hvor jeg kommer fra. En annen, litt mer freaka tid, – for noen av oss.

De andre får svare for seg sjøl. En ting jeg tenker på, etter å ha deltatt på ungdomsbordet, er hvor er verdiene mine?

Ikke ett stygt ord om ungdomsbordet eller min oppførsel på det. Det var etter en lang dags deling av en hel masse tid med nesten kjente foreningsmedlemmer som jobba som faen, uansett om verktøy og løsninger virka eller ikke.

Hadde jeg vært mindre selvopptatt, hadde hver enkelt av dem fått sin egen ode, de fortjener det individuelt, og så motiverende å føre masse flinke folk inn en masse absurde oppgaver, stikke av selv, og få dem til å like det.

«Run whith me» sier the Doors. Jeg koser meg over samløpet jeg har deltatt i, håper det var det litt for dere og!

Gjensynsglede

Du aner ikke hvor mye jeg har savnet båt, øy og fjordens gleder. Av nærmest uforklarlige grunner, har jeg vært forhindret fra bølgenes beroligende klukk i mange måneder, vifteovnens søvndyssende vifting, alle de kjente og kjære knirkelyder fra skrog, mast og fortøynigstau.

Jeg savner og dieselmotorens astmatiske hosting, seilenes blafring i vind jeg ikke har helt oversikt over, understrømmenes mystiske krumspring og de alt for dyre båtene rundt båsen jeg enda ikke er på vei inn i.

Men det ligger enda et stykke arbeid, eller to, frem i tid.

Illustrasjonsfoto båten
Et eldre bilde, fra da Fido hadde Hundehus. eller «doghouse» som det så kjekt kalles.

At en eller annen tidligere eier har valgt å kalle skjønnheten «Fido», står for meg som et spørsmålstegn i enden av et langt, dumt utsagn, – på 4 bokstaver.

Da jeg fra naturens side er utstyrt med høy fortrengningsevne, og et langt liv har lært meg at «aksepter, -ikke blokkér» er et fornuftig utsagn, velger jeg å legge alt dette til side, sammen med overtroen om at en båt ikke bør skifte navn, og bryter sammen og tilstår at jeg i tillegg er svak for ett engelsk; «The Grey Pearl».

– En uslepen perle… ikke at det er så mange av dem heller… men uslepen er den, har adskillige timer igjen med slipemaskin må vite, og navnet er selvfølgelig avledet av Jack Sparrows «The Black Pearl», i alle filmene om piratene i Karibien.

Uslept er den heller ikke, den ble svært så slept fra sin forrige eiers kaiplass i Sarpsborg, nærmere bestemt Greåker.

Mast med pigg og Ice-antenne

Utsikt over et ørlite utsnitt av Greåker med masta i forgrunnen.

Foto; tidligere eier, bilde fra Finn-anonsen.

Denne dagens betraktninger om noe, – som kunne blitt noe av…

IMG_4627.CR2: Beklager, men av sikkerhetsmessige grunner er denne filtypen ikke tillatt.

Ser du den flotte utsikten på dette bildet? -ikke jeg heller…

Dingser tar uforholdsmessig mye tid, – eller kanskje jeg bare er utålmodig, men det tar tid å kjøpe dem, på nett i disse tider, lære seg dem, få dem til å spille sammen, skaffe alle de appene, kablene, mikrofonene, linsene, batteriene, lys og en sikker mengde fler tidstyver jeg ikke husker lenger.

Og når du endelig mener du er i nærheten av samfunskjoner, vil du jo gjerne begynne å lage noe med disse.

Det blir ikke verken som du har sett for deg, tenkt eller ment, men om du bare installerer en dings du kan bearbeide litt mer med på veien, og lærer deg basicen på den og, – bør du være igang.

I løpet av denne perioden har du spilt inn en mengde videoer, tatt en haug med bilder og planlagt masse om hvorfor og hva du skal bruke dem til….

…men hvor har de havna? Har jo 2 TB OneDrive, 1 TB Google disk, tre Pcer (2 med Ubuntu, en med Windows), et nettbrett, telefon, et ukjent antall minnebrikker, 3 eksterne harddisker, nevnte jeg privat og jobb-Dropbox og alle USB-pinnene jeg tenkte skulle være dedikert til hvert sitt prosjekt…

Alt dette er billedteksten til bilde du ikke ser øverst…

Hadde jo egentlig tenkt å skrive noe nytt om hvordan en ny vår truer, verden vakler videre og at noen snille mennesker i hvit frakk og munnbind tok bilder(!) av knærne mine.

Sånne bilder er ikke barebare de heller, om du har lest https://leoz.no/2021/01/undersokelse-for-utproving-av-medisin/ vet du noe om mine erfaringer med slike undersøkelser…

Men la meg vende tilbake til hovedtemaet; nemlig hvorfor jeg ikke har fått skrevet så mye i det siste.

I tillegg til tekniske dingser, slår det meg hver gang jeg prøver å presentere denne siden for noen, at det kanskje kan være litt vanskelig å finne frem, samt at alle lengre fortellinger er påbegynte, men ikke avsluttet, ikke illustrerte med bilder, presseomtaler og oppsamlet arkivmateriale som manus, budsjetter, dreiebøker, videoer eller lydspor.

Det syns ikke enda, men jeg jobber og en hel masse med alt dette, i tillegg til å planlegge totalrehabilitering av båten, som og skal grundig dokumenteres her. Må bare systematisere lagringsmedier, konverterings-verktøy, re-etablere youtube-kanalen, gjøre ferdig introer osv. til tekstene jeg også leser inn som podcaster, bestemme om de skal legges på ekstern plattform eller bare være tilgjengelige herfra? Kommenter i vei…

Om du enda ikke har falt av lasset, skal jeg nå ved hjelp av skjermdumper, vise deg veien til å få det bildet jeg tenkte å legge på toppen av dette innlegget.

Men det blir ikke i kveld… kommer på «todo-lista!, – om jeg finner den igjen.

Ellers kan det rapporteres at det faktisk blir ryddet både her og der, og skal prøve å skrive noen introduserende blogg-greier etterhvert som sider kommer til.

Har etterhvert skjønt at innlegg er av mer aktuell karakter, sider er mer konstante, og forsidene skal fra nå få pekere videre utover i temaet de behandler.

Ser ikke bort fra et jeg knekker koden på både video, podcast og billed-biten, og fyller på med det.

Obs: etterlysing! -Trenger en kassettspiller som kan spille av, har noen festlige gamle kassetter til det historiske arkivet…

Sees/leses/høres, ..eller noe.

Video-vondt, eller kropp i solnedgang

Dette er en av øvelsene man «lett» kan gjøre, båtbenkene kan byttes med stoler, og sola med en hvilken som helst stuelampe… men prøv. Dette er en del vondter man ikke får så effektivt med andre øvelser, og synnes du det er tamt, ta en 8-10 repetisjoner, 30 sekunder pause og gjenta 3 ganger. Kan nesten garantere kontakt med både sener, muskler og ledd.

Her ser man et eksempel på høyterskel-prestasjon, akterbenkene kan enkelt byttes med stoler eller andre egnede remedier, det viktige er at du reduserer vinkelen noe mot gulvet, det har med tyngdekraft å gjøre.

Noen nye vondter

Vårt heroiske forbilde har nå nådd frem til båten og fått stødig kamera hjelp av Astrid. Om hun bare i tillegg hadde hjulpet meg å holde meg oppe og ellers trådd støttende til, hadde både bildene vært dårligere, og smerten noe svakere.

-Hvilken lekker diva fotografen her har fanget i et mer avslappet øyeblikk, men stadig med senvirkninger av livsutfoldelsen. Om noen med velutviklet Photo-Shop-Gen kan gjøre dette mer behagelig i øyenfallende, er noen mer enn dyktig.

I illustrasjonen kan man ane utgangs-stillingen til selveste selveste sideplanken – eller lista, som test-offeret hveser mellom tennene når lufta går den veien, Lista er liksom en litt tynnere, og helt klart lettere, utgave man vil assosiere frem, da det kjennes mindre tungt enn planken, som sikkert verken er justert eller høvla.

…og så er det bare… 30 sekunder (de raser i mange sammenhenger avgårde, ikke i denne, -her raser de i ganske store ringer, uten å bli borte i det hele tatt.)

Pyntelist? – nei, sideplanke, ujustert.

Overkroppsvekten fordeles jevnt utover albuen, som i sin tur graver en ørliten bulk i Teaken, Albuen og Teaken har noen vonde minner sammen, og de deler dem gjerne opp i støt i alle tilkoblede nervetråder. en usann nytelse. For å makse det hele, kjenner man både ankerkul og øvre skokant godt, da det stadig er litt vekt igjen til beina…

Kjenner du i alle fall noe av dette, er du enten for trent, eller tar ikke nok i. Klem til. Litt mer anspent, der ja, kjenn på nakkemuskelfibra mens de klør deg på ørene, se så ja, nå blir det riktigere.

Dette bare som en teaser, neste gang jeg er innom kommer Push-Up-videoen. Levende bilder også på skjerm, – hva vil det gjøre med hodet ditt?

Ung må verden ennu være (grunnmanus)

Manuskriptet under er den bortimot uredigerte utgaven vi skrev i Løten på et nedlagt småbruk i løpet av 5 døgn. Fortellingen om tilblivelsen ligger her.

Om oppbyggingen og formen på fremføringen:

-Intensjonen med denne oppsetningen er, som det går frem av prosjektbeskrivelsen, å vekke til live lærdom som med, bokstavelig talt, blod og svette ble tilegnet under tiden før og under andre verdenskrig. derfor må fremføringsformen være så stram presis og virkningsfull som mulig.

Valget av Grindalskansen var naturlig ut i fra at der er publikum omringet av aktørene, i tillegg til stedets historie som forsvarsbastion mot en fremmed makt. Nåtidens truende makt er slett ikke fremmed, den er vårt eget smålige nabohat, dyrket frem av instinkter gjennom årtusener, og bekjempet av intellekt i alle fall de siste århundrer.

Publikum blir på grunn av skansen voller rundt en åpen plass, først gitt en ramme av trygghet, som disse vollene, -de har ligget der i hundrer av år, – på et abstrakt vis utstråler, men etterhvert som aktørene tasler i vollgravene på utsiden, og kommer opp, fyller horisonten på alle sider, og sperrer utgangsbruene, er publikum «kringsatt av fiender» – og kanskje i stand til å …»gå inn i sin tid..».

Omgitt av ca. 60 aktører, med hver sin lommelykt, oppleves kanskje Nordahl Griegs tekster annerledes enn i klasserommet, som litteraturhistorie, eller i stuen hjemme som vakre dikt.

Hensikten er ikke å propagandere, men å sette i gang tankerekker. Lommelyktene har mange funksjoner, den primære er å belyse den eller de som fremfører tekst eller visualisere den. Dernest alle de assosiasjoner disse lommelyktene kan gi, som sporlys, forfølgelse, død, eller håp, -lys i enden av tunnelen. Aktørene opererer ikke som individer, men som en levende mur, som omgir publikum, og kanskje til slutt oppleves som «..ditt vern mot vold…»

Vi har delt fremføringen opp i syv akter, på et vekslende antall minutter, aktskiftene ligger i at et vers av «Til ungdommen» blir sunget i hvert skifte.

sitater:

Haslund; Nordahl Grieg.

s. 96.

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

s. 106. (N.G. siterer Wilfred Owen)

«Disse menn er verd eders tårer, I er ikke verd deres munterhet»

Sceneindeling:

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

.5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Manus

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

Alle (synger)

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm –

vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hvad skal jeg kjempe med,

hvad er mitt våpen?

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

Der hugger mot utkikens klokke et smeld,

som dirrer en stund og dør bort.

Der klemter et ekko etsteds i os selv,

det jager os ut i den blæsende kveld,

hvor himmel og hav gaar sort.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Utdrag fra «Vår ære og vår makt.»

S. 20. Interesant spillescene:

Lillian: ..No e vist tankene dine langt borte…

Henry; Nei de ekkje det. Eg tenkte på guttene her. Kor mykje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot. (Tungt) Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.

Lillian; Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigensom du firtalye om.

Henry: Å det blir en fort vant te.

Lillian: Ka e det du ikkje blir vant te då?

Henry: Å reise fra deg. Det blir eg ikje vant te.

«Spansk teater»

Det er et teater bak fronten.

Natten står svart og rå

omkring en naken tribune.

Et søkelys settes på.

I skyttergravs-projektørenes

skjærende hvite ild

stiger en annen flamme

brennende stolt og vill:

Menneskets trossige vilje,

kunstens kjempende ord

gløder i dette teatret

på Spanias blodige jord.

Unge milits-soldater,

tusener slitte menn

føler ny tro i sitt hjerte,

før de skal slåss igjen.

De er ikke lenger så ensom,

ødet er ikke så koldt.

Det som de hører fra scenen

vidner: at fronten blev holdt.

Fjerne land og århundrer

sier det i sin sang,

Aischylos, Calderon, Schiller,

Pusjkin, Romain Rolland,

den frie stridende tanken,

rettferdets høie krav

kjemper usynlig med dem

i deres skyttergrav.

Vi i vårt land er skånet.

Vi går i vå trygge fred.

Krev derfor mer av ditt hjerte,

fordi du ikke er med.

Hjelp dine spanske brødre,

gi dem som takk din hånd.

De holder den fronten du tror på:

Menneskets frie ånd!

Rigault: Jeg vil drepe. Det vil bli bruk for mig. En omveltning krever at en del mennesker utryddes, systematisk og hensiktsmessig. Den som forstod det best under den store revolusjon var Marat. Han er min lærer. Muligens betyr det noe at jeg, som han, er medisiner. Jeg hemmes ikke av noen mystisk oppfatning av menneskeliv. Hvor feig er ikke avskyen for Marat. Han torde erkjenne. Han erklærte: Gjør mig til diktator for å drepe, men med en kanonkule bundet om foten for at folket bestandig kan få tak i mig. – Jeg, – skal fortsette hvor Marat slapp.

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Ditlef: (Evt skrive det om til riksmål -overklasse)Eg må si det som det e Freddy. Eg liker ikkje riktig stemningen blant folk. Alle disse torpederingene går de på nervene.

Straks e opviglerne ute med strekene sine, og hvem e det som må holde for?

Det e vi det.

Freddy: Jeg tror saken med spionene er kommet akkurat i det psykologiske øieblikk. Den gir folk noe annet å tenke på. Jeg gikk i morges tilfeldigvis forbi, da agent Olsen ble ført fra Politibilen op i lagmannsretten. Jeg trodde faktisk menneskemassen vilde rive ham sønder.

Ditlef: (Fortrolig) Vet du ka som oprører meg mest, Freddy? At de har vært så billige. (Slår opp en avis) Eg må være enigi det som avisene skriver. Hør på «Verdens gang»: «Det er en målestokk for gemenheten i forbrytelse, at den ikke engang har det svake skinn av retferdiggjørelse som som kunde ligge i et anstendig honorar.» Og «Sjøfartstidende» sier: «Man skulde ha forsvoret at nordmenn vilde innlate sig på dette skitne håndverk for de lumpne tyske drikkeskillingene de har fått». Og her skriver en mann i «Tidende»: «Uten skamfølelse med det folk av hvilket de er rundet og i hvilket de er opfødt, selger de dets liv og eiendommer for – 200 kronere måneden».

Freddy: 200 kroner!

Ditlef: (Folder rystet avisen sammen) Og sånne skal kalde sig nordmenn!

Alle: Vi feirer nu et fattig barn.

Svøpt i en krybbes strå.

Han hersker nu i himmerik,

Så vakkert kan det gå.

Moren: Jeg hadde ikke. Jeg prøvde å holde liv i dem alle, men jeg hadde ikke mat. De fikk drikke av brystet mitt, men der var ikke melk. Jeg ba til Gud om å la dem få spise av kroppen min, la den bli som ditt legeme!

Så skjønte jeg at kanskje kunde to av dem leve, de to som var sterkest, hvis de fikk alt vi hadde av mat. Og jeg sa til de to andre: dere kan ikke få mat, sa jeg, i Guds den allmektiges navn forstå det er for kjærlighetens skyld jeg gjør dette.

Marcelle døde fort, men for Felicité drog det lenge ut. Hver stund jeg har, sa jeg til henne, skal jeg legge mig hos dig, og du skal få være i armen min, for det er dig jeg elsker mesyt av alle.

Og hun forstod det, hun var så tålmodig, men igår var hun krøpet ned trappene, hun trodde kanskje at noen ute kunde gi henne mat. Jeg gikk og søkte efter henne, men jeg fant henne ikke.

Du skulde ikke ha ligget her, alene; du skulde ha vært hos mor, du min egen.

Alle: Her kommer dine arme små

fra sorg, fra sult, fra gru.

De blev korsfestet alt som barn.

Kom også dem ihu.

Ditlef: Vi har nettop snakket om spionsaken mr. Cunningham. Interesant å høre Deres oppfatning.

Cunningham: Disse folk – hvad har de gjort? I dette tilfelle: Praktisk talt intet.

Ditlef: Men har de ikkje meldt skibenes avgang til tyskerne? Har de ikkje sendt uskyldige sjøfolk i døden?

Cunningham: Jeg skjønner de gjerne vil tro det, mr. Mathiesen. Men dèt foreligger der intet om.

Freddy: England intereser sig altså ikke for denne sak.

Cunnigham: Tvertimot.

Vi ser meget gjerne at der statueres et eksempel.Utmerket at det innskjerpes: det er galt, forbryterisk å spionere – selv i ubetydelig målestokk. For andre enn oss.

S.50

DØDSSEILEREN

De sjangler i riggen, de døende mænd

som aldrig faar lov til at dø,

de seiler hvor stormene slænger dem hen,

i helvedes nætter, igjen og igjen,

over den fraadende sjø.

Skyer som sortner, sjøer som slaar,

er alle de ting som kan ske.

Og ind gjennen mørket dødsskibet staar

paa haabløs seilads gjennem tusende aar,

hvor hvert sekund er en ve.

Cummingham: (Igjen ganske monotont) Jeg kjente en ung mann engang. En venn av ham skrev fra skyttergraven til guttens far, efter at han var falt: «han hørte til dem som ikke gikk ut for å drepe, men for å bli drept». Og han tilføide: «der er mange av dem her ute.» Efterhånden forstår jeg bedre hvad han mente. Ja.

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

Alle (synger)

Elsk – og berik med drøm –

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner –

skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

S. 29-32 2.akt 1.scene.

Komandanten: (Gir ordre) Femti grader.

Matrosen: Femti grader.

Kommandanten: (Til Løytnanten) Her skal det være en Norsk damper forut. Radiotelegarfisten fikk nettop melding. Det blir vår femogtyvende på de fire månedene siden vi gikk fra Wilhelmshafen. Et smukt lite jubileum. (Til Matrosen) I aften venker der ekstrarasjon. Det skal smake?

Matrosen: Javel, herr komandant.

Kommandanten: Vi leder med syv. U. 40 har bare senket søtten. von Mühlen kommer til å ergre sig.

Løytnanten: Vi har ikke hørt fra U.40 på flere dager.

Kommandanten: Radioen må være i ustand.

Løytnanten: Javel.

(Stilhet)

Kommandanten: Vi må snart finne på noe for å muntre oss. Når vi kommer opp til Shetlandsøene, ror vi i land og stjeler sauer. Husker du den natten utenfor Homborsund i Norge -?

Løytnanten: Jeg husker det luktet så godt av høst og jord. Der var morild i sjøen, den sorte himmelen var full av stjerner: Det var så høyt til værs, det var godt å puste. å, den som kunde få puste slik en gang til, jeg forlanger ikke mer –

Kommandanten: Ikke mer! (Ser i periskopet.) Vi skulde snart ha skipet nu.

Alma: (Sitter og snakker med sin far, Ludvigsen) Nei. Eg har det ikkje greit. Du vet Malvinen va det snildeste menneske du kunde tenke deg. Men etter han kom hem, e han ikkje te å kjenne igjen. Den va nokke forferdelig, den siste torpederingen. Å han så ut; blodig, jernsplinter hadde han i håvve, overalt. Så lenge han va syk, va det ikkje nokka å si på an. Det e etter han e blitt frisk, han e blitt så rent umulig.

Ludvigsen: Han ska ut igjen snart no?

Alma: Det e dét som e. Vi har snart ikkje flere penger igjen. Han kommer nok å gå ut igjen neste uken; det e ikkje ant for. Eg tror det e dét, som går slik inn på an. Ikkje det at han e redd; men han e blitt så bitter. Grubler; snakker nesten aldri te meg; mistenker alle, mest meg; tror eg bare ve ha han ut igjen –

S. 53. «Det e spionene…» til.: «…men de tjener på det.»

Skipper Meydell: (Er kommet ut på sin trapp. Han er gammel, hvithåret, kraftig. Han skriker plutselig.) Det e spionene!

Spionene har gjort det! (Ordene flammer i menneskene som petroleum på et ulmende bål.)

Ålesund: Ja, det e spionene!

Johanne: Spionene har skylden!

Malvin: Der e kanskje andre å gi skylden!

Ålesund: Kem?

Malvin: De som sender oss ut.

Skipper Meydell: (hånlig) Vet du ikkje at skibene må gå ut, for å skaffe oss det daglige brød!

Malvin: Kor mange skib tror du det e som går med daglig brød, med korn og kull? Det e ikkje i den farten skibene våre går.

Skipper Meydell: Det blir vi tvunget te.

Malvin: Men de tjener på det.

Ingolf : De sier der e kommet en ny ordning. Husene ska være stengt for andre enn soldater fra seks til ti om kvelden, og så først kommer andre inn

Vingrisen : (Eftertenksomt) Det e ingenting å si på det. Eg synes ikkje det. Husk ka de går te!

BREVET

Jeg staar og betragter brevet

et lykkelig langt minut,

de kjære kjente bokstaver

over den graa konvolut.

Jeg kikker paa datostemplet,

– fjorten uker er gaatt –

paa frimerkeraden i hjørnet

som skinner saa norskt og blaatt.

Jeg længter saa efter brevet,

mens ukene langsomt gik.

Jeg aapner det ikke endnu.

Jeg venter et øieblik.

For det er det lukkede brevet

som eier den største charm

og alt som ikke er skrevet

som gjør os om hjertet varm.

Løytnanten: Skal vi gå op og kontrollere papirene?

Kommandanten: Nei. Vi senker uten varsel.

Løytnanten: Må det være slik?

Kommandanten: (Skjærende) Husk på «Baralong». «Baralong» gikk også med nøitralt flagg, og da våre dukket op og forlangte papirene til kontroll, slo de lemmene ned, kanonene stod der og de skjøt båten i senk. Herwart – min venn –var blandt de firti som hev seg i sjøen og svømte for livet. Men ombord på «Baralong» stod englendne og skjøt dem ned, plukket dem ned som alker i sjøen.

BØNN

Du kysset mine øine,

og from av fryd jeg ber

at usselhet og ondskap

maa ikke findes mer,

men at et væld av godhet

fra nu maa straale frem

og møte mine øine,

fordi du kysset dem!

Løytnanten: Men derfor behøver du ikke å hevne dig på vergeløse.

Kommandanten: Hvad mener du?

Løytnanten: Du skjøt på sjøfolkene i livbåtene i går, og der var barn ombord.

Kommandanten: Det er løgn! Jeg trodde det var en fiendtlig U-båt som dukket op; i den sjøen så det slik ut. Og jeg hadde ingen tid å tape

5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

Alle (synger)

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Alf: U-båt va det, de e eg sikker på.

Vingrisen: Du Henry, fortalte eg om den U-båten som hon svenske-trisen tok og fikset? Eg traff hon sjel i Newcastle. De har jo triser ombord på båtene sine , de jævla svenskene, ja hadde jeg en her!

Skibet var senkt altså, og de va rodd bort til U-båten. Så kom der en engelsk jager med 40 mil i timen rusende nerover. U-båten skulle til å dukke, men då tok trisen en plankeende som lå og fløt, og kjørte den ner i mannholl-lokket på U-båten, så de ikkje fikk stangt. Ja til slutt kom tyskeren seg under, men då var jageren der i full fart, og droppet en bombe ner etter an. De eneste som fløt opp, var noken matroshuer og litt olje.

Henry: De må no også være et liv –

Vingrisen: Ja, så va det.»

KVINDEN, DØDEN OG JEHOVA

Den siste granat slaar fra himlen ned,

det raller i endnu en strupe.

Likene skjules, og det er fred

for dem som blev spart for at stupe.

Saa blaaner en kveld i en grønsket egn

ved hjemmets skaanende kyster.

Markene dier den varme regn

fra tusen usynlige bryster.

Der driver en ange av muld og sjø

i mainattens bløte vinde.

Langsmed den groende, grønne bø

gaar der en mand og kvinde.

Og kvinden hvisker: Min egen gutt,

mit eget deilige hjerte,

jeg kan ikke fatte at den er slutt,

den evig nagende smerte.

(leses av 4 personer. )

Vingrisen: Du vet eg va lausonge, og det e så rart med det. (Dempet så ikke lars hører det.) Men hémover kan du komme før du vet ordet av det. Eg talte med chiefen nettop; – ombord på det engelske vaktskipet som praiet oss i eftermiddag, mente de det var godt med U-båter forut.

Ingolf: Det e goe greier det.

Alf: (Har reist seg lyttende.) No e skrittene stanset der oppe. Hørte dokker? No ser han nokke.

Vingrisen: Eg synes du skulde sette deg, eg, Alf. Så tar vi et slag kort. Syv glass er enda ikkje gått.

Kan han ikkje få lov å stanse skrittene sine! Han står vel og enker på kjerringen.

Alf: Spell nokke.

Vingrisen: (Rekker ut etter trekkspillet inne i køien) hva skal han spille (den sangen N:G. har lagt inn her er for patriotisk

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

Alle (synger)

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høire arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Kvinnen: Jehg er et menneske. Jeg er livet. Jeg har groende stjerner inne i mig, og andre stjerner skal strømme dit inn, og jeg skal gi nytt liv. Jeg har vekst å gi, jeg har ømhet og styrke, jeg må fullbyrdes, slik som kornet drømmer under vårregnet og sommersolen, om å fullbyrdes. jeg er et menneske, og er ikke dette loven?

Børsmennesket: Krupp: 300 procent. Armstrong Vickers: 400 procent. Bethlehem Steel: 500.

Alle i kvinnens gruppe: Gassen kommer!

Børsmennesket: Kjemiske Koncern: 600.

Kvinnen: Men vi i vårt land, vi skal da ikke rammes? For vi vet hvad fred er.

Herren: Mine damer og herrer! Jeg føler trang til å si et par ord. Det er et bittert og mørkt billede vi har fått se av krigsårene her hjemme. Men la oss være ærlige: Det er neppe mange av oss som med glede tenker tilbake på denne tid. Vi mistet balansen dengang, vi profiterte av krigen, og vi gjorde kanskje ikke dét som vi skulde, for dem som våget livet under vårt norske flagg. Men alt ligger bak oss. I dag ser vi sammenhengen og sannheten, og vi føler også takknemligheten. La én ting bli slått fast: der er ingen som står vårt hjerte nærmere enn den norske sjømann. Vi har lov å si til de ukjente heltene fra dengang: vi har ikke glemt dere. Jeg synes vi alle, mine damer og herrer, skulde reise oss i hyldest til disse menn.

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Alle (synger, mens 4 høytalere i kjettingtaljer blir heist opp i trærne)

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen.

(Idet sangen er over, hører man et bombefly som tar av, på de bakerste høytalerene, mens det flyr leses diktet av 4 og 4 personer -evt. lagt på tape?, flyet styrter ved siste ord, og lysen på sentraidretsplassen tennes.)

Jern og rædsler og kulde i ørkesløshet og krampe

det var den skjønne ungdom dere blev git tildel

Saa hven det av bly i mluften, og kroppen ravet i krampe

et lik som raatnet, men sjælen? venner, hvor gikk deres sjæl

Men Gud som er kjærligheten og gav ham hans drøm i eie

husker vel ogsaa dere, brødre av savn og nød.

Han streifer omkring i blaaet paa stjernenes hvite veie

og ser at enhver faar leve; saa er det tid for død

Vi knæler i orgelbruset for døde, ukjendte venner

hvis unge forpinte sjæle sank ned i den store ro.

Er de i live bak døden, i land som vi ikke kjender?

Min Gud, hvis min tro kan hjælpe, da skal mit hjerte tro.

Fremdriftsplan:

For at denne planen skal holde, forutsettes det at alle stiller og er klare til prøve, det angitte tidspunkt i planen.

Alle beskjeder om fravær o.l. gis til Merethe, Steinar eller Leo, de to siste ha det skriftlig!

Kostymer: Mørkt, nøytralt, fra første prøve (slik at vi evt. kan administrere noe for dem som ikke er tilfredstillende.

Husk skikkelig fottøy, og evt. regntøy, prøvene kjøres etter planen uansett vær. Ta også med matpakke, og noe å drikke til langprøvene. Obs; det er i skrivende stund ikke adgang til toaletter i nærheten.

Rekvisitter: Lommelykter, og evt. andre personlige rekvisitter som blir gitt under detaljprøver. Disse skal alle levere fra seg før de forlater skansens område, hver dag, og får dem utlevert til neste prøve.

Uke 28.

(12.-18. 07.)

Innsamling av rekvisitter, renskriving av endelig manus, fordeling av enkelt-replikker, planlegging av detaljprøver.

Uke 29.

(19. -25. 07.)

Leseprøver med enkelte? annet org. arbeid.

Obs: Prøvehelg Lørd. 24. og sønd 25. kl. 11.00. -17.00. på Grindalsskansen. Alle møter, endelig manus blir delt ut.

Uke 30.

(26.07. -01.08.)

Detaljprøver i uka, Langprøve lørdag 31. (kl. 11.00-17.00.) Pressekonferanse?

Detaljprøve sønd. 01. kl. 19-21.00.

Uke 31.

(02. -08.08.)

Fulle gjennomkjøringer hver kveld med kommentarer.

Premiere Torsdag 05.08. kl. 22.00.

Dette er en førpremiere, det vil si at alle er velkomne til å innvitere venner, foreldre m.fl. maks 3. gratis personer pr. aktør, og dette gjelder bare premieren. Øvrig billettpris er kr. 30-50. Billetter bestille på kulturkontoret. (Rabatt gis studenter, tjenestepliktige, arbeidsledige, pensjonister/trygdede og personer under 16. år Det blir ingen form for serveing før eller under forestilling.

Det vil bli arrangert premierefest, det er i tillegg behov for en arr. -komite og et sted å være. Enkelt måltid til aktørene blir betalt av produksjonen, men man må selv holde seg med annet enn mineralvann.

Forestillinger kl. 22.00. hver kveld til og med lørdag 07. 08.

Oppmøte kl. 20.00.

Dette får du også til...

Fysisk fostring! … – eller; hvor gjør det mest vondt nå?

Grunnet hørselskade-risikoen, har alle så langt, kjente fotografer betakket seg for deltagelse/dokumentasjon av disse øvelsene.
Forfatteren har tatt mot til seg og møtt, ikke bare veggen, men ting som er montert på den, gulvet og i taket, revet, slitt, dyttet og gjort masse ukomfortabelt. Men hendene blir fulle, så selfies har begrensede muligheter under utøvelsen.

Som det går frem av billedteksten, er selfier under trening sikkert mulig, men ikke for meg.

Derfor skal jeg med dette beskrive selvpiningen på en slik måte at du slipper å prøve dette selv.

En ting er «Her og nå» følelsen; – manglende pust, hjerte som spiller pauke-hvirvler, (-ja det er mulig, – ikke prøv (-det heller)), senestrekk (langt verre enn sceneskrekk), blodsirkulasjon (de som hevder det er sunt, har ikke fått øye på alle de svarte flekkene som hopper rundt foran øynene mine), muskelkramper, skjelvetokter, svette i strie strømmer og alle andre sjekketriks i boka.

Istykkerrevne muskelfibrer i de fleste deler av kroppen som man til vanlig opplever som ganske stilfarende, diskre, – egentlig ikke tenkt på dem, …før nå… – Nå derimot; hele tiden.

...brått går steder som tidligere bare var uanselige deler av et velfungerende maskineri -(hvor ofte tenker du på tannhjulene i differensialen som fordeler motorkraften til drivhjulene når du kjører bil?) over til snerrende Trump-supportere på vei inn vinduet på Capitol Hill

Ett nesten sprell levende eksempel på at trening gjør mester, oj, nei! feil; Trening gjør vondt.

Mitt komprimeringsvertøy (slikt som gjør bildene spiselige for bloggverktøy, uavhengig av motiv) har muliggjort opptil flere dokumtenerende eksempler på denne plagen, disse er navngitt med for eksempel «Bulgarsk utfall», assosiasjonene går til andre ting jeg tiltrodde Bulgarsk maktelites forlengede arm i små, minimalistisk innredede kammere på 70 og 80 tallet, -tror til og med FN har vedtatt en resolusjon mot slikt…

Under et annet eksempel på effektivt drap av livsglede, selvtillit og selvdisiplin;

jeg skal aldri bli planke, spikerne kommer inn i kroppen på de underligste steder, – og jeg skal være langt mer forsiktig neste gang jeg skifter utvendig kledning på et hus, eller bygger hytte i et tre.

«Planken» finnes som kjent i flere utgaver, denne «konstruksjonen» (gjengitt over) ville blitt kassert på en hvilkensomhelst byggeplass, selv med ufaglærte, underbetalte rumenske «snekkere».

Vår tapre modell rapporterte om betongsmak, forsiktig smaksatt med for lite Linoleum, alle steder der kroppens vekt kom i kontakt med underlaget (ikke at de var mange, men svært merkbare).

…å strekk litt mer ja, flytt vekten fremover, synk mer i kneet og spill fiolin på nervestrengene…

Dette svært dumme innfallet kalles «utfall fremover», og får kroppen til å føles som en kombinasjon av avfall, med påfallende mange smerter i begge ben, men på forskjellige steder, samt skinke-skjelv og gangsperre. Legg forøvrig merke til den profesjonelle modellens avslappede håndstillinger, som slett ikke viser de sterke smertene han må kjenne. Ansiktet er heller ikke mer enn vanlig plaget…

Derfor mine Damer og Herrer, alle andre kjønnsidentiteter og fremfor alt ærede leser; introduserer leoz.no «trening på taket»: -en studie i selvplaging.

I introduksjonen, tok jeg meg den fantasifulle frihet å hevde at du, – ærede leser, bare skal sitte og humre over andres lidelse, -men den gang ei!

– Samtlige øvelser i dette programmet er så enkle at de kan utføres hvor som helst ( -nesten…; – kanskje ikke ønskelig med publikum i starten..?)

Utstyrsmangel er heller ingen unnskyldning. Du er utstyret!

Dette, ærede følgere, skal bli kimen til din/deres nye, inspirerte kroppsutfoldelse: Under mottoet «greier jeg det, greier du det» skal vi hver uke ta for oss en ny øvelse på hyttetaket til redaktørens velfortøyde Randesund 34 seilbåt, med hete tips om hva du egentlig bør tenke på for å glemme ubehaget du kjenner i utførelsen, slik at det blir lettere å nyte 6-packen. For dere som ikke er kjent med terminologien, er en 6 pack noe man får i mageregionen. Det finnes 2 fremgangsmåter: Veldig hard, massiv trening, eller noe som selges mellom 09-20:00 i de fleste assorterte delikatesse-forhandlere.

har enda ikke blitt sponset av noen for produktutplassering i denne bloggen, – du merker det nok om jeg blir det, -det er og forklaringen på manglede illustrasjon av dette utsagnet.

Derimot skal «betraktninger fra akterdekket» bidra til aktiv dissasosiasjon fra trivialiteter som senestrekk og nyrykte muskelfibre.

Kommer snart til en skjerm nær deg.

Å herregud, la meg slippe… (også kalt «seteløft»)

to be continued… (etterfulgt av rå latter med masse romklang)

Episode 2, planke, båt, …

Her dyrkes superhelten første gang i båt. Lekkert illustrert av mitraljøsefotograf Astrid.

Episode , 3Videovondt

Her er første treningsvideo