I en hel masse år har jeg hatt gleden og æren av å være medlem av Revierhavnens Baatforening, en hyggelig samling båteiere lokalisert på Hovedøya.

Foreningen har levd der siden 18-hundre og den tid, men så lenge har ikke jeg vært medlem, selv om jeg og begynner å dra på årene.

Kort oppsummert opplever jeg det som alle de øvrige er både hyggelige, hjelpsomme, usnobbete og inkluderende.

Her følger det en del lenker til relaterte innlegg, med en kort beskrivelse av hva du kanskje også finner i dem…

Båt og hjemmetrim – lavterskel

Trim på hyttetaket er akkurat det, – en føljetong du kan følge, både med sinne og kropp, evt. i motsatt rekkefølge.

«fido», eller helst «The Grey Pearl»

En fortelling om båten jeg for tiden har, litt om den historikken jeg kjenner til om nevnte dame.

Den skal opprustes til en standard hvor jeg ikke tviler på dens funksjonalitet både som kontor/bolig, seilskute og eventyrkamerat.

Fortellingen om dette begynner her.

Gjensynsglede er noe man skal feire, også i disse sosialt distanserte tider. Verden har villet det slik at jeg har vært borte fra Øya siden slutten av Oktober, og helt til nå, – overgangen Februar/Mars 2021.

Kroa

Vi er også så heldige å ha en Kro både vi og fjordens øvrige båtfolk bruker flittig. Noen mener den er litt utilgjengelig, da du enten må være sammen med et medlem, eller komme i egen båt for å slippe inn der. -En ordning vi faste er svært fornøyd med, mens mange uten båt ikke er så glade for løsningen.

Ser man på kapasitet og belegg (antallet ledige stoler på en god dag), savner hverken vi eller vertskapet noen særlig flere der.

Kroa har vært en kilde til ganske mange uskrevne, men svært gode historier, og kanskje det skal fortsette slik, – selv om den kanskje blir ramme på hele eller deler av historier jeg ikke har skrevet enda, -mangler ikke materiale. (Skal virkelig forsøke å unngå å trekke uskyldige inn i dette om ulykken allikevel skulle være ute….)

«Margot»

Min båthistorie, på Hovedøya, starter en gang på 90-tallet med at min fantastiske stebror inviterer på tur med hans 29″ sørlands-snekke med det smektende navnet «Margot», lett for meg å huske da min salige mormor bar det samme navnet.

Historien kunne endt med at vi dro opp en 10-12 makreller, kanskje flere? men vi ga oss, ikke av bitt-mangel, men at vi allerede i oppveksten hadde lært at man må jo rense fisken man drar ombord.

– Turen var i det hele tatt hyggelig, bare jeg til slutt fant ut hvor jeg var, og han skulle plukke meg opp, etter å sendt stebroren rundt til diverse havneområder mellom Operaen og Tjuvholmen, og oppdaget at min geografikunnskap i Oslos sjønære områder var sterkt begrenset. Den har bedret seg noe siden.

Historien kunne endt der, om ikke stebroren med kone hadde kommet i så lykkelige omstendigheter at de hadde to svært lovende, ganske unge barn. -De har dem enda, bare at de er eldre, og toppet det hele med å kjøpe seg et oppussingsprosjekt på Nesodden.

Da ble det litt mye med en tresnekke fra 1939, og jeg ble beæret med tilbudet om å overta den på rot, med både medlemskap, havn og innarbeidet plass på slipplaget på Vestslippen:

– Dette lot seg løse siden vi var nær familie, ellers er det en del venteliste på medlemskap og båtplass i foreningen; – langt kortere venteliste for å overta en hvilken som helst tresnekke, eller annen trebåt i lystbåtklassen, uten båtplass.

Jeg kastet meg på tilbudet med liv og lyst, fikk en grunnleggende innføring i hvilke hovedområder dette innebar, og mente sangvinsk at dette fikser jeg. Tid har jeg jo plenty av… i tillegg hadde jeg tjærebredd 14″ robåt på Lesjaverk flere ganger i barndommen, så trebåter kunne jeg, i eget hode, mye om…

Vi mennesker er født med stort sett uendelig tid foran oss, -selv om uendeligheten avtar proporsjonalt med alder, særlig den mentale, -På det området har jeg stort sett vært litt utviklingshemmet.

Dette med tid, merket jeg ganske raskt i forhold til stakkars Margot.

Hun var både en kjærlighets, olje, lakk og pussingshungrig godt voksen dame.

I følge krøniken startet hun sitt liv som premie i en ikke nærmere utbrodert loddtrekning på Youngstorget i 1939, og en eller annen vant den, sjøsatte den og for alt jeg vet var det nettopp denne snekken som gled nedover fjorden i Kari Diesen – Det hender så mangt på Hovedøen (1962),- i alle fall har den gått på repeat i hodet mitt siden dengang.

Den ble registrert med kjennemerke A 910, som og, i henhold til ubekreftede sagn, betø at den var den 10ende sivilt registrerte lystbåt i A-området, de tidligere 999 var visstnok militære. Har ikke gått så dypt inn i historien mellom utlodding og min overtakelse, men vet at den hadde et liv i nevnte forening, med opptil flere eiere, som og hadde den som sin første båt; – ryktet skal ha det til at de fleste har konvertert til plastbåt etter nevnte eierskap..

Navigasjon (del 1)

Damen var utstyrt med motor, må vite, Sleipner av godt gammelt Fredrikstdadsk fabrikat.

Min eminente stebror mente at den var jeg fullt i i stand til å håndtere, bare jeg fulgte A4-siden han hadde skrevet med noen enkle instrukser og variabler.

Fikk jo startet den et par ganger, og lærte også at det er trangt, strøm og sidevind i selv den luneste havn, – i tillegg tok jeg meg selv i taksere verdien av nærliggende båter, samt ca. hva reparasjonskostnadene ville komme på…

Det er forskjell på å rygge med bil og å bakke med en smekker 29″ tresnekke med stor skroglig retningsstabilitet og propelldreining mot babord (i bakk). Dette kunne jeg jo takle med bare litt stresset sinnstilstand, men at pumpen sviktet, en del sprekker jeg trodde hadde trutnet, åpnet seg på grunn av motorvibrasjonene. – gjorde at jeg ikke hadde den riktige konsentrasjonen på alle de velvillige, men svært sprikende, tipsene om håndtering av situasjonen fra samtlige øvrige båtnaboer.

Hver nabo, sin metode.

Ved hjelp av flittig sparking, dytting og båtshakebruk kom den jo i posisjon med baugen i riktig retning, og fremover ble ropt ned i maskinrommet til maskinisten ved hjelp av en liten hendel, og jeg var klar for de syv hav om jeg bare traff åpningen mellom utriggerens ende og moloen som beskyttet mot store bølger.

90 grader styrbord, ja det går nok fint om jeg bare tar det rolig, tenkte jeg og satte den i fri når den såvidt hadde sig. – Da lærte jeg om skrogform og styrefart.

Ingenting å si på retningsstabiliteten, men fullt utslag på roret gjorde ikke merkbart utslag på retningen.

Moloen nærmet seg nådeløst i (lav)fartsrettningen og da bremsepedalen ikke var installert i denne modellen, var revers andrevalget:

– Først skjedde det ikkeno, gi litt gass… burde smurt den wiren, for den måtte ha en del kraft før reaksjonen kom. Man kan vel si overreaksjonen, og bakover gikk det. – Livet, – og nabobåtene passerte i revy, og da jeg kastet den over i fri, dro motoren i vei med et turtall den slett ikke var bygget for. – Nevnte wire var like usmurt andre veien.

Grunnen broa, som utriggerne var festet til, med underliggende skjær, nærmet seg i en hastighet jeg i farta fant for høy. Turtallet sank til halvparten, og jeg kastet den i forover igjen, – Da begynte å roret å virke: Jeg ikke bare sluttet å bakke, jeg fikk og styrefart og roret lå fremdeles med fullt utslag mot styrbord, baugen jobbet seg sultent mot en del opptrukne påhengsmotorer med tilhørende båter, eiere og ikke lenger fullt så vennligsinnede råd, – så jeg rettet opp.

Gasswiren ble plutselig medgjørlig og slapp turtallet ned til tomgang, båten hadde fremdeles styrefart og roret avsluttet mytteriet.

Før jeg visste ordet av det gled jeg ut av havnen og inn på de evige våtmarker.

En øyferge på kollisjonskurs og en danskebåt i unnamanøverområdet opplevdes bare som krydder, – sammen med regattaen som kom i mot meg. -Der var det rett og slett så mange seilbåter at jeg feiget ut og snudde 180 grader på min første, ensomme, ferd inn i solnedgangen, -og rundt øya.

Solnedgangen fra den vinkelen er bare nydelig over Kolsås og den tid; rosa skyer, vakre fargereflekser i nesten flat sjø, – og er og signalet om at det snart er tid for lanterner.

Hadde lanterner både for og akter, samt babord og styrbord, – og neste plan på oppfriskingen av standarden, var å tre nye kablinger til disse.

Fikk jo noen vennligsinnede hint om lanternebruk fra diverse passerende båter, – jeg vinket hyggelig tilbake.

Resten av turen var forholdsvis udramatisk, utover litt grunnopplæring, som at åpen bensinkran gir mer bensin enn lukket; – og ja, den sitter i en dødvinkel under tanken bak dekselet.

At det alltid er lurt å stoppe dynastarten når motoren har fyret, den bruker nemlig batteri i stedet for å lade i den posisjonen.

Sveiv er ikke oppskrytt (men gjenglemt), stort svinghjul kan bokstavelig sparke igang motoren, bare man har gummisåler.

– Jeg hadde selvfølgelig forutsett dette, og hadde riktignok litt våte joggesko, og bare tråkket i olje med den ene, så den andre sparket i gang motoren, – og jeg vendte tilbake til hjemmehavnen med vann bare litt over bunnplatene.

– Pumpa ville ikke virke samtidig med motoren av en eller annen grunn, men når batteriet var litt ladet på vei hjem, feiret den at motoren ble stoppet med å tappe den for strømmen fra overfarten. Dette var heldigvis på plass i båsen, og landstrøm og lader var i tilgjengelig nærhet, men ble prioritert ned til fordel for 7-8 ankerdrammer for nervene på kroa.

Da jeg kom tilbake, minnet 4 ganske stramme fortøyninger meg på at det var lade og lensetid…

Denne historien vil, i likhet med de fleste andre på denne siden, fortsette når jeg bare skriver den.

Av senere historier blir det og mer om «Amanda», en annen sørlands-snekke, bare i plast, «Hilma» en større plastsnekke, med mange sengeplasser og lengre radius, samt «Fido», som er dagens, morgen (og sannsynligvis overmorgen) dagens prosjekt. En 34″ Randøysund, gaffelrigget seiler, som jeg mistenker kommer til å skifte navn.