Kategoriarkiv: Ukategorisert

To dø or not to dø (fritt etter W. Shakespeare)

Illustrasjonsbilde fra et mer helhjertet forsøk

Etter lengre tids både skrivesperre og ymse gjøremål, bare trengte denne seg frem og måtte jo bare komme . Da våren også har latt vente på seg og jeg har tilbragt det som Jokke kaller «den kalde fine tia» mest på land, har øy og båtlivets gleder sluppet billig unna undertgnedes noe slarkete virkelighetsbeskrivelser, men denne har ligget på blokka en stund, vakkert illustrert av Tore Utheims eminente dokumentasjon av nahcspielet… – om noen mot formodning har et bilde av flagging på halv stang i Revierhavnens båtforening, mottas dette med takk og umiddelbar publisering og kreditering av opphavs-hen.

Å dø, eller «not to» dø…?

Bare tittelen får meg til å skjelve i min frydefulle lek med det norske språg. Er jo egentlig ikke for anglofisering av vår felles forståelse av hverandre, – men i mitt fremdeles ganske flyktige hode, kom jeg liksom ikke unna Shakespeare-referanser.

At jeg, i likhet med de fleste andre, er et dødelig menneske er hevet over tvil. Men akkurat min dødelighet har blitt mindre etter en hjerteoperasjon og en noe mer nedtonet profil. Sistnevnte har ført til langt bedre, mer sammenhengende samtaler med deg og en masse andre, -uten at jeg alltid er på vei til en eller annen oppgave jeg burde gjort, i det minste, i går. Har gått så langt at jeg både sier nei til nesten ett hvert tilbud om å delta i en eller annen prosess du er midt i og bare trenger litt støtte og hjelp til. – Årsaken til dette er at «du» er så mange, og hver for deg, er det bare noen minutter det er snakk om, og med mitt manglende «nei-gen» og glede over å bidra kan det gå litt over styr, nettopp fordi ikke bare du, men du og alle de andre «du-erne», – er en hel gjeng. Kort sagt; noen få minutter på hver enkelt blir i sum så mange at jeg får liten tid til meg selv. Men foten er nedsatt og blitt møtt med akklamasjon, så dette er et ikke-problem pr. i dag.

Men siden jeg ikke dør ved egen hjelp (sluttet med slikt i tenårene, da det bare fikk meg til å føle meg enda mer mislykka som du skjønner av at jeg skriver dette) , så er jeg så heldig at oppmerksomheten rundt mitt noe egenartede navn, helt løsrevet fra min ellers tilbaketrukne og beskjedne personlighet, nå, ganske nylig (eller i sommeren som var), ble gjenstand for det en av denne tidens fremvoksende generasjon ville kategorisert som litt mye uønsket oppmerksomhet. – Akkurat her er det et dilemma for sistnevnte generasjon; at de ikke bare omtrent, men med fullt overlegg gjør hva det skulle være for å få nettopp oppmerksomhet, – bare det er et mobilkamera mellom dem, den virkeligheten vi kjenner, og «fansen», – men enhver «normal» sosial eller praktisk utfordring, oppleves som krenkende . Skal verken nevne barnesanger, husarbeid, reinsdyrkaker på boks, Roal Dahl eller klassiske komplementer fra herrer til kvinner i denne sammenheng…

Tilbake til denne dødelige oppmerksomheten, den inntraff natt til 26 juli i det herrens år 2022. Så langt er fortellingen riktig: Leon sovnet stille inn i en båt ett eller annet sted i hovedstadsnære områder. For egen del fikk ikke jeg med meg dette før ganske langt utpå dagen, da jeg tilbrakte dagen med kabelgraving på Nesodden, og til alt overmål ikke fikk sove den nevnte natt. -Så det å sovne stille inn, – traff meg ikke som et symptom jeg relaterte til.

Grunnet eiendommens beskaffenhet, den er forholdsvis vertikal og jeg som konsekvens av mitt  notoriske rotehue, hadde lagt igjen telefon og andre kommunikasjonsmidler inne i huset, visste det var enklere å finne dem igjen der… eiendommen er ikke bare bratt, men det en megler ville kalt naturtomt med innslag av disiplinerte vekster  –

Tidligere på dagen hadde jeg vært på en handlerunde og kommunisert en del om Gulrøtter og toalettpapir med min samboer (på nevnte Hylla, som er gateadressen der vi bor) på sms, før jeg gjenopptok rør og gravearbeidet, uten nevnte telefon. Da sulten drev meg under tak, fant jeg nevnte digitale remedie med 32 ubesvarte anrop. -Heller ikke dette opplevde jeg som spesielt urovekkende da det i mitt tidligere liv inntraff ganske hyppig, – men 4 ubesvarte anrop fra samboeren og en melding om at jeg absolutt burde ringe henne pirret min nysgjerrighet en smule.

De som kjenner meg vet at jeg gjerne er veldig tilstede der jeg til enhver tid er, og ikke så velutviklet i beskjed og tilbakemeldingens kunst der jeg ikke er, – dette vet samboeren, – og det kan lett gå 10-12 dager mellom våre kontaktpunkter, derfor anså jeg 4 ubesvarte fra hennes side som forholdsvis dramatisk. «Noen er kanskje død eller noe», tenkte jeg mens jeg ringte tilbake.

-Du er ikke død? var åpningsreplikken… -på tonefall og diksjon forsto jeg at noe var gjære. –  Ikke helt sjeldent raser det en del tanker gjennom hodet mitt, så også i nevnte øyeblikk, så jeg kjente fort etter og avkreftet egen død, om ikke den hadde inntruffet på en til og med for meg, litt underlig måte.

Gråtkvalt berettet fruen at hun ble oppringt av en felles venn for en drøy time siden, og at budskapet nettopp var at Leo var død. Jeg tok en ekstra sjekk av meg selv, kløp meg i armen,  og kom til at det i beste fall var «fake news»,  – eller at det dreide seg om en annen.

I løpet av vår forholdsvis korte, men underlige samtale ble «samtale venter»-funksjonen aktivert en 7-8 ganger av andre anrop, så vi ble enige om en debrifings-øl på lokalpuben så fort jeg hadde ryddet etter dagens gjøremål og tatt  unna noen telefoner…

i det jeg la på, slapp en hyggelig og ryddig venninne fra Hovedøya gjennom, hun er ikke derfra altså, men Ål i Hallingdal, som ellers ikke vedkommer denne historien, -hun og lurte på om jeg levde, men mer som en bekreftelse på en gryende mistanke om at det var, om ikke ugler, så enkelte hønsefjær i mosen… Jeg bekreftet at dette kanskje var «fake news», da jeg stadig følte meg ganske levende, men påpekte og at flere hadde stilt spørsmålet, uten at jeg helt forsto hvorfor, men at jeg var underveis til øya, og hun nevnte at flagget der var på halv stang, samt at fortellingen om min bortgang hadde eskalert.

Trist at han ble borte, han var en trofast og snill hund.

Leon var hans navn, og han tilbragte sitt hundeliv under ledelse av Andreas. Hans x-kjæreste var og mye involvert i Leons liv og levnet, og disse to hadde en svært nær relasjon, helt fristilt fra kjæreste-skapet mellom nevnte kvinne og hundeeier. Derfor var hennes sorg stor da hun fikk dødsbudskapet fra nevnte x. Uten at jeg har eksakt førstehåndsinformasjon om hendelsesforløpet, tror jeg følgende har skjedd:

-Kvinnen ringer en nær venn som bor i en båt, i en annen forening på samme øy, gråtkvalt og med nesten perfekt norsk, med bare litt Belgisk innslag forteller at Leon er død. Denne nære vennen oppfatter Leo, og da vi både har veltet glass og annet sammen, synes jo han dette er så trist å høre om, – det han oppfatter som min død, at han ringer en av våre felles venner og deler det triste budskapet. Vår felles venn, la oss bare kalle ham Espen, synes jo og at denne sorgen er så stor at den i det minste må deles med «Cruella de Vil» -Det er ikke det hun heter, men min datter omtalte henne som det da jeg introduserte dem i forbindelse med at jeg flyttet inn hos henne mange  år tilbake, da hennes mangeårige partner døde av blodtstyrt i trappa på småbruket de bebodde, og jeg forsto det var på sin plass med en venn å dele sorg, høner, Kakadue, ymse firfirsler og det øvrige av gjøremål et uoppusset småbruk fra 1890-åra krevet, og jeg hadde tid. Nevnte de Vil har gjennom alle år forsynt yngre og eldre rockestjerner og tilhørende crew med mat, kjeft og kjærlighet. Akkurat denne dagen var det en stadion-konsert så de var en hel gjeng på jobb og fortellingen om min død spredde seg som brunsnegler etter et mildt regnvær. -Uten at jeg har dette bekreftet, kan denne nyheten ha sporet av mat-fokuset i det samlede kokke og oppvask-arbeidene laget, og nyheten ble spredt ganske effektivt på de fleste tilgjengelige elektroniske og øvrige medier, da jeg og hadde ganske mange års fartstid i nevnte og relaterte miljø. Samt at slike dødsbudskap hadde en tradisjon for å deles ganske bredt, da mange avdøde kolleger ikke hadde så mange relasjoner utover akkurat denne bransjen, og man prisverdig hedrer sine egne, særlig etter at de er daue.

her ønsker jeg meg et halvstangs-flaggingsbilde fra vår elskede forening

-I det følgende har jeg enda ikke helt klart å følge budskapets ferd, men det kom i alle fall tilbake til nevnte x-kjæreste av denne Leons eier, og dagen hennes ble dobbelt så trist, da både bikkja og jeg var døde. I Revierhavnen båtforening tar man vare på hverandre, og når noen andre medlemmer så en gråtkvalt kvinne vandre over brua i retning kroa, ble begge dødsbudskapene delt i foreningen, hvor det var slettes mange medlemmer tilstede. Selv om foreningen har forholdsvis mange medlemmer, sprer slike budskap seg ganske raskt, og da jeg har hatt «ligge lavt og bare diskre bruke havna» -genet på pause (de siste 7 åra), var spredningen effektiv – også der.

Kroas ledelse og en del andre nære fant det opportunt å sette seg på akterdekket i båten min og trøste seg med et gravøl, – noe som i følge sagnet ble en hel gjeng… – Og bare for å samle trådene litt for deg uten klisterhjerne, fant da denne klarsynte kvinnen fra Ål det best å sjekke hvordan mobildekningen var «på den andre siden», og kanskje få klarhet i denne dauinga. Tror hun kanskje hadde en lite rød lampe på en hund ved navn Leon, – som absolutt var død, det nesten fraværende innslaget av Belgisk aksent, og at jeg og hadde sovnet stille inn, samtidig med bikkja Leon, – samme natt.

Så tilbake til denne telefonen, som hadde en del ubesvarte anrop, Frøken Detektiv (fra Ål) var jo den som fikk kontakt med meg etter samboerinnen, og jeg forsto jo at her var det litt oppklaring å gjøre. Har egentlig aldri diskutert Frøken Detektivs religiøse ståsted, men formoder at hun forsto jeg bare svarte i den vanlige, og ikke «den store» telefonen, så gravølet ble forholdsvis raskt konvertert til bare øl, – for å feire livet. Om jeg blir sponsa av ett eller flere bryggerier, få jeg heller daue noen ganger til for å opprettholde omsetningen av nevnte drikke, med og uten grav…

For egen del fant jeg det best å bevege meg i retning nevnte øy, som jo var episenteret for denne underlige tildragelsen, via lokalpuben, hvor samboer og et utvalg Nesodd-innfødte nettopp og hadde konvertert fra grav til bare vanlig øl. -Kjente jo at dette krevet mannsmot, og det blir gjerne litt styrket av en styrkedråpe eller tre, og da jeg kjenner min venner hadde jeg lav motstand på å helle ned noen beger der før, jeg stålsatte meg til eget gravøl.

Denne gateadressen «hylla» er ikke den øverste hylla, så en del motbakker er alltid å finne mellom hjemmet, bussholdeplassen og lokalpuben, så en del kortpustete telefonsamtaler, hvor jeg kanskje var litt andpustent kort til de sørgende som trengte trøst fra (ikke)avdøde i transportetappen. En smule sensasjonspreget var jo denne beretningen, og for trauste innfødte Nesoddinger, så ble noen støttebeger før bussen slukte meg og helte meg ut på Nesoddtangen hvor ferga trygt førte meg i retning Aker brygge og neste ferge.

Allerede da hadde denne ellers sjeldne følelsen av uønsket oppmerksomhet tatt så mye fokus at jeg ved en okurie drepte ringe og varsellyd på telefonen og konsentrerte meg om siste utgave av det eminente (gratis)verket Signalen, som alltid  fantes tilgjengelig for passasjerer med avsporingsbehov.

Vel i land på Aker brygge, vandrer jeg over til Øy-fergene, med illusjonen at jeg først på øya behøver å forfølge min egen eksistens. – Men den gang ei… i det jeg skal entre øybåten setter en streng matros øynene i meg og sier med all sin autoritet og overbevisning at jeg slett ikke trenger å komme om bord, -jeg skal jo bare til hovedøya, og dit har jeg alle forutsetninger for å gå selv… Det tar et øyeblikk før jeg oppfatter at på tross av strengt blikk og ditto stemmeleie, er dette bare mannskapets humoristiske lovprisning av min gjenoppstandelse, og må jo bare bryte ut i dagens første latterkule.

Å trøste gråtende båtvenner i sorg over min død, fremstår i retrospekt som en noe absurd øvelse, men med noen ledsagende (eget grav) øl, forstår jeg jo at dette virkelig har gjort inntrykk, og at følelsene bare er et utrykk for kjærlighet. Takk til dere alle.

Resten av selskapelighetene forløper i ganske kjent mønster og trenger ikke ytterligere utdyping fra min side, utover oppvåkningen neste ettermiddag, hvor nervene spilte førstefiolin på den mer suicidale øvelsen, -som av naturlige årsaker, konsekvensene tatt i betraktning ble kaldt ignorert. Orka rett og slett ikke mer dauing i denne fortellinga, så en beroligende tur på Kroa, med nytt og friskt x-sørgende publikum, trappet jeg rolig ned og møtte helgen med kanskje litt blodskutt, men livsbejaende blikk.

-Og det var jo trist med hunden Leon. Det var en fin hund.

For utdypende lesning anbefaler jeg Asbjørnsen og Moes eminente fortelling om fjæren som ble til 3 høns.

For de som synes slike eventyr er tungleste kan jeg og anbefale sluttscenen i «Welcome mister Change» med Peter Sellers i den bærende rollen, som for øvrig var hans siste, han døde -på ordentlig, under innspillingen.

-Få fatt i en innspillingen av verset om Leon er en hund og Leo er en mann av og med Espen Thoresen

I tilfelle du lurer på hvorfor jeg ble borte og hva som skjedde

Hjerteligst takk for sist. 

-eller kortversjonen av “nå er`n visst litt sliten…” 

Dette er en «stemningsrapport», skrevet natta etter at jeg ble skrevet ut av Diakonhjemmet, som sammen med ambulansepersonell, gjorde en fantastisk innsats for min helse og velvære. – Begge deler hadde en litt drøy pause i innledningen av denne fortellingen.

Har i lengre tid vært plaget av ganske kraftige svimmel og utmattelses-symptomer, uten å gjøre annet enn å vente til de gikk over.

Da jeg forlot sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg nå står i operasjonskø for «hjertefeil» med det folkelige navnet supraventrikulær takykardi.

I mellomtiden går jeg på noen kraftige medisiner, som holder dette i sjakk, og har en bivirkningsliste på tykkelse med Telefonkatalogen for Oslo 1A, 1979- utgaven. -Ikke helt lettlest…

Føl deg ikke fri, men presset til å kommentere både på denne og andre innlegg på siden.

her er den:

Sengekos på bortebane

Mine kolleger påpekte allerede lørdag morgen at jeg så en smule herja ut. Følte meg slik og, men oppsett var det. Ble ikke mindre sliten av det, men det er en lengre historie jeg kommer tilbake til. 

Da søndagskvelden kom, kroa hadde stengt, ølet var drukket opp og klokka enda ikke hadde runda midnatt, tørna jeg inn i båten.  

Tror jeg vred av meg yttertøyet før jeg stupte, men ikke særlig mer. -Dagene hadde rett og slett vært så slitsomme at jeg var mer stup trøtt enn stup full. 

Våkna så jeg rakk 08:19-båten til byen og strøk avgårde til en avtale i Ski. En times møte og rett til min godt voksne mor oppafor Bogstadvannet et sted.  

Var nok ikke noe selskapsløve eller arbeidshest da jeg kom dit i 13 tia, Candy Crush og kaffe var mer greia. – Samt litt oppfølgende etterarbeid i forhold til øya, klesvask og en helt nødvendig dusj. 

Spratt en tur nedom Røa og handlet inn til middagsselskapet vi skulle ha på Onsdag, moderen er over 80, må vite, og ikke lenger så god på det. 

Men hun er adskillig sprekere enn hun var i sommer, da ambulansen hentet henne og jeg var på fjellet med broderen og rydda dødsbo etter fattern, så hun smalt sammen middag til oss, – vi begge tok tidlig kveld.  

Da hun skulle til legen morgenen etter, benyttet jeg sjansen til en kjapp ryddetur etter oppsett, ut med 10-ferga og tilbake med 11:49. Kunne jo handle med det vi hadde glemt til middagsselskapet på vei tilbake. 

Allerede på rådhusplassen kjente jeg at avmakt og motstand mot nevnte øy var sterk, men trøstet meg med at ingen kjente er der på denne tia, fort ut, -fort inn. 

Utover en høflig forespørsel om henting med jolle på Rådhusbrygga, noen høflighetsfraser med en solbadende, morgentrøtt nattevakt og mine sedvanlige 3 turer mellom Vestslippen og båthuset, utretta jeg det jeg kom for, – og kjente meg enda mer sliten, enda dette ikke var noe særlig å snakke om. 

Jeg mer sjanglet enn gikk tilbake til Fergeleiet, synes skoa var avsindig tunge, og at det var ganske mørkt til å være høylys dag. 

Kreka meg i land på Rådhusplassen og tenkte et øyeblikk at jeg skulle fortelle ferge-følget jeg gikk sammen med, at jeg ikke var helt i form. Skjøv det fra meg, -blir sikkert bedre snart, -pleier å gå over dette. 

Det opplevdes avsindig langt opp til Nationaltheatret, men til slutt veltet kroppen min seg ned på en benk  på plattformen og Østerås-banen ga meg 7 minutters hvile før jeg igjen måtte reise meg for å gå om bord. 

Hadde knapt satt meg, kjentes det som, da “neste stasjon er Røa” rev meg løs fra dvalen og tvang meg ut. 

Jeg har fremdeles vonde drømmer om hvert enkelt trappetrinn opp fra plattformen, tenkte at det ikke var så farlig med den handlinga, – men; tanken på å måtte ut av døra enda en gang, var mindre fristende enn å bli ferdig, så ferdig vant. 

… – Nesten. Joa, ferdig vant, men det var ikke bare viljen som var ferdig, opplevdes som alt unntatt svarte flekker og roterende omgivelser var ferdig, pust, syn og balanse inkludert. 

I bakken ned mot inngangen til senteret (som de til alt overmål kaller torg), var gelenderet min eneste venn, trofast holdt det seg i ro mens jeg fortvilet forsøkte å jage den forvokste spyfluesamlingen som angrep meg fra alle kanter. 

Dønningene fra brannbåten avtok, betongen under beina mine slutta å krenge som en snekke i sidesjø og jeg benyttet vær-øyet til å smyge meg inn i heisen og ned i retning Mega. 

Heisdørene åpnet seg og åpenbarte en uendelig tunell som roterte i spiralbevegelser med fordreide butikker på tunellveggene, rundt meg ulte ondsinnede drager med trillebag og rullator, – men der, forut, bare noen sjømil inn; en brunbeiset øde øy, riktignok uten palme, men med sittehøyde og noe å lene armene på. 

Fråden sto om munnen da jeg bakset meg til den skipbrudnes siste redning. -Det var langt.  

Jeg karrer meg opp på den integrerte designbenken, stirrer en stund inn i en mangefasettert grønn roterende graut, som etter hvert viser seg å være helskostbutikken Sunkost (googla den; «Som spesialister på helsekost og personlig velvære har Sunkost Røa det beste utvalget i utprøvde og…”) med kunder og betjening som driver med sånne Røa-ting, uaffisert av døende skipbrudne, bølgende steinfliser og bevegelige tuneller i spiral. 

Slår fra meg å vifte med noe synlig for om mulig å bli reddet fra denne brunbeisede designøya, – er på Røa må vite. 

Fomlende og skjelvende får jeg frem min matchende grønne vannflaske, løfter den med en kraftanstrengelse opp mot munnen, og legger hodet bakover for å suge i meg de siste dråpene, i håp om bedring av allmenntilstanden. 

Mens de siste dråpene renner ned, velter en smertefoss seg oppover ryggraden og deler seg i deltaer i nakken, ett løp i hver skulder, nærmest små sideelver mot den smertefossen som fortsetter rett opp i bakhodet og sprer seg videre derfra opp i innsiden av skallen. 

Erkjennelsen av at nå trenger jeg visst hjelp, begynner å ta overhånd. 

Begrepet NÅ er fremtredende, orker ikke dille med “…tast 1 for …» men greier på underlig vis å få frem mobilen, tre på meg brillene og slå ett av de få nummere jeg fremdeles husker i hodet; 113. 

Det er noen hjemme i den andre enden, jeg forklarer så tydelig jeg kan at jeg har ett illebefinnende, ikke har corona og ikke har tatt overdose taremel eller annet Sunkost-aktig. Repeterer navn og personnummer noen ganger, delegerer googling av adresser osv. til alarmsentralen, da jeg selv er litt indisponert, og får beskjed om at Ambulanse er underveis og estimeres fremme om 7 minutter. 

Et klart, men helt sikkert riktig, og svært profesjonelt forhør om almenntilstand og jeg er igjen alene på de evige ventebenker. 

7 minutter er mer enn nok tid til at Døden tar en tur innom hodet mitt, tror den allerede var etablert i kroppen, som jeg aldri har brydd meg så mye om allikevel, så der kunne den bare herje på, mens jeg fokuserer på at det sikkert er lurt å sende en sms til min bror om at jeg har bestilt en ambulanse til meg selv, som sikkert kommer snart. Fint om han beroliger moren vår med dette, og at han kanskje blir ringt opp av et eller annet helseforetak med supplerende informasjon om hvor jeg havner, om det er meg eller arvingen han skal dele resten med og annet trivia. 

Det fine med å sende meldinger i den tilstanden er at man blir så fokusert på fange bokstaver, som farer rundt på skjermen som forvirra høner, at det ikke kjennes så lenge før to røde uniformer og en rulleseng viser seg i horisonten. 

Inni den ene er det en elegant herre i 30 åra med hipster-light-skjegg, målrettet blikk og tydelig fremtoning. -En du kan stole på. 

I den andre en for så vidt flott blondine, som nok er like smart eller smartere enn kollegaen, bare ikke ferdig opplært, – i noe som helst ambulanseaktig altså. 

Nok et forhør om hva jeg heter, dagens dato, farge på gulv og hvor det gjør mest vondt, medfører at jeg er kvalifisert til å veltes opp på rullesengen og rulles inn i en derværende vareheis. 

Vi sniker oss arrogant foran et par av Røas eldre garde, som selv mener de var der først, opp og inn i ambulansen. 

Har egentlig aldri vært imot praksis som læringsarena, men allerede mens de EKG-et meg på designbenken, kom jeg på at basiskunnskaper bør gå forut for praksis, særlig i livredder-bransjen. Første- linje er intet unntak. 

Den lyshårede damen fremsto for meg som “Shell-dama” fra reklamene på 90 tallet mutert med Hulken; hun skulle ikke bare ta blodprøver, feilkoble alle ledningene på puls og hjertemålemaskinen, åpne alle dører på panisk jakt etter oksygenmaske, -unntatt den det sto Oksygen på, – Neida, hun skulle og tre (ikke stikke) et plastrør inn i en blodåre og gaffe den skikkelig fast, da den skulle være mottager av allverdens livsforlengende farmasøytiske miksturer. – hun var ikke så god til det heller, men for et pågangsmot. 

Plastkanyla struttet ut av min venstre arm, jeg kjente den fra lillefingeren og ned hælen, hadde det vært biloppkjøring hadde hun strøket på velting av (nerve)kremmerhus. 

Herren hadde i mellomtiden ringt en legevenn i sånn blålysbil med enda mer farmasi inni, noe som ikke beroliget meg noe særlig, spesielt fordi vi bare ble stående på fortauet på Røa, og lading av hjertestarter hvert annet minutt inngikk i den generelle beredskapen, sammen med en masse medisinspråk som førte til miksturbytter i eninga. Da de slo av radiolyden i bilen, og bare hørte den andre enden i proppene de hadde i øret, gikk jeg over til spådommer om min estimerte livslengde basert på ansiktsfarge og skjelving hos nevnte praktikant. – Den varierte mellom mindre lystig og ille.  

Legen i bilen var nok med på sambandet, for ambulanseherren bestemte at Ullevåll utgikk og Diakonhjemmet ga meg bedre sjanser, dessuten var det kortere vei… 

De parlamenterte en del om blodtrykksverdier  og latinske “quick-fix” de skulle gjøre når legen var fremme, jeg så på en mengde tall på skjermer jeg antok var koblet til meg, lurte litt på om jeg håpet de var feilkoblet og ikke rettet opp igjen, da de fleste vekslet mellom rødt og gult, av og til grønt, bare for å vise at de kunne det og, koblet til en bedre kropp… og tenkte jeg kanskje burde ringe noen i slippgjengen for å lette deres fremtidige hverdag og bedre mitt ettermæle, da sidedøren åpnet seg og en mer utlært utgave av blondinearten åpenbarte seg, presenterte seg som Lege og het noe jeg ikke husker. 

Hun kom inn, klemte rundt på kroppen min med kjennermine og profesjonell treffsikkerhet på tøying av smertegrense. Ambulanse-mannen sto på utsiden og snakket medisinsk med Diakonhjemmet, mens jeg så på englenes dans over himmelen et øyeblikk, til jeg fikk øye på mannen med Ljåen, med langsomt målrettede skritt fra vestgående T-bane, retning meg. 

Ambulansemannen la på, praktikanten  forsvant et øyeblikk og dukket opp igjen i bakdøra, som bare kunne åpnes utenfra, nevnte herre sa til legen at han ikke gjorde (rart navn jeg ikke husker) uten legen tilstede, hvorpå han resolutt dukket opp i bakdøra, tok tak i begge bena mine, overkroppen ble senket til horisontalt, og så løftet han dem 30 grader opp. 

Legen stirret rundt på alle skjermene som plutselig viste opptil flere grønne tall, de utvekslet noen flere medisinske fremmedord, som begge virket forholdsvis fornøyde med, og jeg kjente et snev av optimisme på vegne av Revierhavnens Kros fremtidige omsetning. 

De voksne ble enige om at Legen kunne kjøre bak oss i egen bil, og optimismen min ble oppløst idet de bestemte at praktikanten skulle holde øye med min alminnelige helsetilstand mens vi kjørte ned mot sykehuset. 

Praktikanten spente seg fast i ledsagersetet med dobbelt racerbilbelte, og vi rullet avgårde ned Sørkedalsveien. 

Det var en del stopp- gå -stopp og ingen sirener, så jeg slapp opp litt for den fremrykkende optimismen.  

Etter en stund stoppet vi helt, praktikanten meldte på sambandet at hun løsnet seg, trykket på noen knapper over hodet mitt og meldte da hun igjen var fastlåst, så vi kunne kjøre videre. 

Vi kjørte over en del fartsdumper, noe jeg tok som et tegn på at vi nærmet oss, og da vi stoppet neste gang, bøyde hun seg over meg og spente fast meg også. 

Bilen kjørte bittelitt frem i førstegir, og så gikk bakdøren opp og jeg ble rullet ut av bilen og inn i “vareleveringen”. Der ble vi henvist til Akutt 1, som de akkurat hadde ryddet for å ta oss imot, og jeg kjente igjen et dropp i optimismen jeg hadde opparbeidet på tur ned. 

3 hvitkledde som kjørte allverdens mobile dippedutter som var koblet til meg, samt praktikanten som målrettet holdt hjertestartern innen 30 cm. Radius av overkroppen min, ville kanskje virket beroligende på andre, men hadde ikke den effekten på meg. 

Har jo hørt at slike ambulansefolk dytter alnedralin i mange av stamkundene, men i mitt tilfelle ville det i beste fall vært smør på flesk. 

Inne på akutt 1 var det masse elektronikk, skjermer og en mengde kabler som minnet meg om hine hårde dager i arrangementsteknikkens verden. Forskjellen var bare at de fant flere områder bar hud på meg de kunne koble enda mer til. 

Ambulanseherren hadde en klonet sykepleierutgave som tilhørte Akutt 1, og denne minnet mest om lege, korte beskjeder, kikking på skjermer og clipboard, kjappe ordre til omgivelsene, og så en rask rapportering fra Ambulanseherren, som etter sigende hadde nye kunder i fleng, og jeg kjente med meg selv at uansett utfall for min del, er alt gjort profesjonelt, fikk sendt opp sekken, fisket frem nettbrett og hodetelefoner og satte på de to siste utgavene av “Popcorn og Politikk”, arvtagern etter “Trump mot Verden”, og svevde av sted med dispoter som Putin og andre utaskjærs umenneskeligrettighetsforkjempere, bare avbrutt av et vekslende antall leger som het noe, lurte på om jeg visste hva jeg het, hvilken dag det var, eventuelt personnummer om de skulle tappe noe mer blod, -og følelsen av årelating var fremtredende, sikkert en nyvinning i legevitenskapen. 

…og her ser du ikke resten

Et par episoder Urix på toppen av nevnte podcast, en hel masse forskjellige mennesker med dingser som kretset rundt og på kroppen min, lange opphold hvor bare skjermene viste tall i forskjellige farger, pipelyder når det ble for mange rød og hyppige påminnelser om treningsarenaen for ambulansepraktikanten i rørlegger-bransjen hver gang jeg leet en finger eller noe verre på venstrearmen, kom jeg til den konklusjon at et bra måltid sikkert ikke ville gjøre meg verre. 

Etter en stunds stilleligge, hodetelefonene lada ut og jeg begynte å filosofere over flere ting jeg uten vanskeligheter kunne slutte med, som ledelse, hjelpsomhet, initiativtaker og storkjefta, kom jeg til at en del verktøy jeg har fra andre kontroll og sluttegreier fint kunne overføres også til dette, og begrense skadeomfanget på tilbakefall betraktelig. 

Faren over-sirenen ble spilt over mitt indre Tyfon-anlegg og jeg erkjente at å leve var visst noe jeg skulle leve med en stund til. 

-Men det forutsetter lengre tids avhold fra ovennevnte fristelser. 

14.10.21 kl. 06:15. 

For og etterhistoriene kommer de og, men nå skal jeg sove litt. 

Leo 

Ps. Om du føler deg snytt for en del essensielle detaljer; deal med det selv. Ds. 

Omtale Løkkja

«løkkja» -Med selvgående energigivere og 0-utslipp som hovedmålsetting. -Her skal det brukes ressurser man ikke tror kan brukes.»

Selveste storbonden i aksjon (ill. Kristin S. Eggesvik)

En høy grad av selvberging vil ligge i bunnen for driftsformen, kombinert med gjenbruk av alt fra biologiske til menneskelige ressurser, andre kanskje ikke i samme grad ser muligheter hos.

Vi søker sammen med andre nærliggende driftsenheter, å skape noe litt større av det små vi enkeltvis er.

Dagens landbruk dreies mer og mer mot store produksjonsenheter, basert på monokulturelle produksjonsområder. Løkkja vil gå den motsatte veien, og nettopp hente ressurser av forskjellig slag fra en samordnet, bred flerproduksjon, med mange hoder og hender i arbeid, enkel, men gjennomtenkt infrastruktur og bærekraftig produksjon.

eiendommen

Løkkja er et småbruk, lokalisert i Sørskogbygda, ca 20 km. Fra Elverum sentrum. Litt under 400 dekar, vesentlig skogeiendom.

Driften til nå ,har vært tradisjonell og kommersielt drevet skogsdrift, med skogeierforening, skogsmaskiner osv. og øvrig kulturlandskap liggende brakk.- Men er i ferd med å endre kurs mot noe som med høyere menneskelig innsats, blir mer nisjepreget, og skaper arbeidsplasser, både for ressurssvake og resurssterke mennesker, men hvor alle gies en plass.

Det er en liten gård, med bygningsmasse som står pr i dag, fra ca 1870. De siste 20 årene har det ligget brakk, og med unntak av Glommen skogeierforenings moderne driftskonsept på skogarealene, har de grodd mer eller mindre igjen.

Eiendommen er både bo og driftspliktig. Og konsesjon ble gitt ved overtagelse 01.01.12.. Dette er fremdeles gjeldende, og driften forholder seg til dette.

Det er tydelige spor på at dette tidligere har vært et aktivt bruk, med beiteområder, husdyr og et svært rikt planteliv. Noe som har hatt et vesentlig forfall da det ikke har vært aktivt bruk de senere år.

Vekstene på og rundt tunet, viser dette, sammen med gjengrodde jorder og beiter, som i frem til i dag, er definert som skogeiendom.

Våningshuset

Hovedbygning og tilliggende uthus har etter overtagelse blitt delvis restaurert og/eller istandsatt, og intensjonsmessig, oppgradert til dagens standard.

Pr. i dag er det som er kommersielt fornuftig, hentet ut av tømmermasse.

De hogstarealene det ikke foreligger konkrete endringsplaner for, er plantet med gran. Dels på ny eiers initiativ, dels som sedvane.

Tunet er gjenåpnet, og ivaretar tradisjonelle busker, gress og andre vekster som etter noe foredling forskjønner området rundt vånings og driftsbygninger, med et historisk preg, av opprinnelig beplanting.

Våningshuset fremsto ved overtakelse, som det ble bygd ca 1870. Det ble lagt inn strøm en gang mellom 1950 og 60. -hvilket det elektriske opplegget bar preg av. Vann fra egen brønn var også installert, med pumpesystem med høyt løft. Det var også installert vannklosett og kjøkkenløsning med kaldt og varmt vann. Våningshuset er bygget i en forenklet sveitserstil, med tømmerkasse som hovedbygg, og bindingsverk i kjøkkeninngang og trappehus. Gjennomgående isolasjon var flis under panel.

Undertegnede har valgt å beholde mesteparten av opprinnelig panel og isolasjon(flis).

Nødvendig vedlikehold og tilpasning til dagens driftskonsept, har innebåret at der lagt 20 cm. bindingsverk og isolasjon (rockwoll) på utsiden av eksisterende masse og byttet til brukte isolerglass i første etasje. Dette er å anse som en midlertidig løsning, da originale vinduer skal restaureres og settes tilbake i opprinnelige åpninger. Det fører til at huset i dag fremstår «noe amputert» i forhold til tidligere sveitserstil. Dette er på lengre sikt planlagt løst, i forbindelse med omlegging av tak, og påbygging av tidsriktig (stilmessig) veranda.

Det var og et inngangsparti mot kjøkkendør ved overtakelse. Dette er pr i dag erstattet med et mer moderne inngangsparti, som er en grovgang med garderobe og dusj/toalett/vaskerom.

Bortimot alt av røropplegg er fornyet av Nordbrenden AS. Det samme gjelder det elektriske, som Svensgård installasjon AS har montert. (Her er kjøkken enda på plan, men pr. d.d. ikke ferdigstilt.) Både våtrom, røropplegg og elektrisk anlegg er ihht. Til dagens krav og standarder.

Kjøkkenet er så langt ikke fornyet. Dette er tenkt som et gardskjøkken, men samtidig som et sertifisert tilberedingskjøkken for kommersielt matsalg. Eksempler er tilbereding av fisk, bær, sopp og annet som vokser naturlig på eiendommen. Samt evt. Forberedning og prefabrikkering av fisk og kjøttvarer.

Uthus/driftsbygninger

Pr i dag er ikke uthus ferdig restaurert men delvis malt utvendig, det videre arbeidet med ferdigstillelse som jekking og utskifting av råteskadet materiale, er høyt prioritert.

Innvendig er uthusene tilpasset dagens driftsform, i form av isolasjon av verksted og plant gulv der dette er hensiktsmessig. All tilpassing er gjort reversibel, og med tanke på rommenes naturlige lufting og tidligere funksjon. Vognskjul, verktøyrom og vedskjul, har fått ny maling, og nye bunnbord, der dette har vært nødvendig, men er ikke fullrestaurert. Takene er tette, men takrenner vil gjøre at dagens kledning og bindingsverk med maling, lever lengre.

Låven, som har en laftet midtdel, og bindingsverk på hver side, og som sannsynligvis har vært tenkt til grovforstørking, er malt, fått en ny inngangsdør i det ene siderommet, hvor det også er lagt parkett som i sin form ikke kan brukes i våningshus. ( –Det lå under en presenning i skogen, og hadde ligget lenge.)

Begrunnelsen for både ny dør og plant gulv, er at dagens driftsform, trenger et materialrom, med plass til overskudd fra byggeprosjekter, og større verktøy som sager, o.l.

Kulturlandskapet/dyrkbart

For å gjenskape det naturlige landskapet, har undertegnede valgt å ha geiter på sommerbeite 2014, så de naturlig regulerer vegetasjonen der denne har tatt overhånd.

Da tunet har sine naturlige kvaliteter, velger man å bygge nye driftsbygninger og boliger på steder der de ikke griper inn i tunets opprinnelige plan. Evt. supplert med stabbur og «røykstove/smie» på eksisterende tufter og grunnmurer.

Planer fremover:

Kjøkkenhage:

Er et eksperimentområde, hvor de neste årene viser hvilke vekster som kan overleve i de klimatiske forhold, og også gi en indikasjon på hvilke sykdommer og paralellplanter som trives/ikke trives i samme grønnsaksseng. Her vil det og bli brukt muntlig overleverte og skriftlige erfaringer, med basis i hva som trivdes av vekster på gården ved overtakelse. Det er også velvillige naboer, som eksperimenterer med avgrensede nisjevekster i samme klimasone, og bidrar med sine erfaringer rundt dette. Utover dette, søker vi å samarbeide med del-økologiske virksomheter, med samme vekst og klimavilkår, primært rettet mot vegetasjon som har mer enn 400 års tradisjon i miljøets fauna, som korn, belgplanter, poteter osv.

Gården vil gjennom noen år opparbeide lokalt tilpasset erfaring om hva og hvilke vekster som kan vekselbrukes i det samme jordsmonnet, hvilke vannings, luking/tynningsbehov og økologiske gjødslinger som fungerer best. –Og kartlegge evt. sykdoms/skadedyr, og hvordan forholde seg til dette.

Dette blir vesentlig gjort på dels gjengrodde jorder, og hogstefelt, som brytes for stubber og ryddes for overflatestein, der dette er mulig.

Det åpnes og områder, som de siste tiårene har vært viltvoksende, men med fokus på det som allerede trives der, som gress, rabarbra, nesler, nyperoser, bringebær, solbær og epler, der disse har et naturlig habitat. Det vil i 2015 ikke bli tilført nye vekster i disse områdene, men en grad av luking og rydding vil forekomme.

Det vil være høyt fokus på økologi, men kanskje ikke tilfredsstille alle krav til full økologisk drift, da man er i en eksperimentfase, og ikke kan redegjøre for all historikk på tilførte planter

Dyrehold

Da eiendommen som sådan er vesentlig gammel beitemark med skog, ønsker man å gjenoppta beitet, i første omgang med geiter og griser. På sikt er disse tenkt aktivt gjett av gårdens beboere/brukere. Dette for å begrense rovdyr og annen svinnproblematikk.

Dels for å åpne og gjødsle gamle jorder og beiter.

Dels som en del av forrydding og tynning av tilvekst av skog.

Det vil prioriteres beite i områder skogen allerede er etablert, men som enda ikke er ferdigvokst, og konkurransen om lyset og grunnæringen er høy. Beiteområde gjerdes elektrisk, og dyrene vil gjetes, og være under tilsyn på beite, og taes inn om kvelden, for å unngå sykdom, rovdyr og annet svinn man kan forebygge. –Om det skal utvides, forutsetter det nye, enkle bygninger for husdyrene.

Griser vil og være med å bidra til rydding av røtter og gjødsling, og vil nok ta over beiter etter geiter, på gjenåpning av gamle, eksisterende jorder osv.

Ender, høner og bier er og svært aktuelle arter, og fler kommer sikkert til, ut fra hvilke ressurspersoner som til en hver tid befinner seg i tilknytting til gården.

På lengre sikt, er også bevaring av «urstammer» av kveg, hester og evt. andre dyrearter med lang norsk landbrukshistorie på Agendaen.

Dyreholdet har sommeren 2014 vært begrenset til 3 geitekillinger og en bukk, som har beitet der man antar tidligere jorde/beitemark har vært, på nordsiden av tunet, i samme plan. Beitet har vært gjort som et samarbeid med grd/br.nr. 151/(9)16, som er eiere av og har hatt faglig veiledning på prøveprosjektet. Dette samarbeidet dreier seg og om at de slår eksisterende enger, både på undertegnedes og øvrige naboers land, samt utlån av geiter på sommerbeite. Eksperimenter med div oste og pølseproduksjon, stordrift av maskinpark og menneskelige resurser.

Dette videreføres sommer 2015 og utvides evt til fler individer og arter.

Fiskedam

Fiskedammen er allerede etablert, men P.T. noe gjengrodd. Denne skal åpnes i opprinnelig størrelse, og igjen inneholde fisk. Fra Elverum Kommunes landbrukskontor er det antydet muligheter for pilotprosjekt med arter som i dag ikke finnes i kommersielt oppdrett (Abbor). Dette bør i utgangspunktet drives så tett opp til økologisk som praktisk mulig, med foring fra nærliggende næringskilder.

I forlengelsen av dette er det og på sikt, ønske om en videreforedling av både fisk og annet, produsert på gården, i form av slakteri, røkeri og tradisjonell stabbursvirksomhet som speking og tørking. Her må en dialog med Mattilsynet klarlegge krav og muligheter. Da dammen allerede er etablert, sees den som uproblematisk i forhold til NVE og tilsvarende organisasjoner.

Dammen vil og ha en brannforebyggende funksjon, da den gir tilgang på vann i krevende øyeblikk, og utrykkingstiden til området er min. 20 min. Brannpumpe og røropplegg fra sivilforsvaret er allerede innkjøpt.

Driftsbygninger, energi og varme

Tuneiendommen har et fall på ca 10 meter til jordet under, og nesten 15 meter til eksisterende fiskedam.

På nordsiden, mot jordet, ønsker undertegnede å bygge en ny flerbrukshall på 300 kvm. Med inngang fra jordet, som ligger ti meter under tunnivå, og bygget inn i bakken, slik at kun dører er synlige. Resten dekkes av naturlig vegetasjon. På toppen av dette bygget, er det ønsket et drivhus, med samme grunnplan.

Bruksområder for driftsbygning, er de mest støyende deler av gårdssagen, verksted for vedlikehold av maskinpark. Korn, for, ved og virke-tørking. Div grovproduksjon av øvrige landbruksprodukter gården skal produsere.

Byningen vil bli inndelt i fleksible klimasoner, tilpasset bruken/sesongen.

På grunn av store mengder hogstavfall og overskudd på ved i et marked alle ønsker å mette, kom ideen om å lage et forbrenningsanlegg, som både lager varme og energi til gårdens drift og evt. nærliggende naboers varme/energibehov. Det er og tenkt å kunne forsyne det lokale energinettet med overskudds-strøm i perioder dette er hensiktsmessig for gården, og/eller det er ønske om supplerende energi i det lokale kraftnettet. F.eks. i kalde perioder vinterstid.

Derfor er det pr i dag en prosjektert forstudie av et ved/flisfyringsanlegg bygget separat fra ovennevnte driftsbygning men i samme byggetrinn og lokalisert med forsvarlig avstand til driftsbygning. Nærhet til fiskedam gir også muligheter for brannforebyggende tiltak, som brannpumpe og overrisling.

Med en noe høyere temperatur enn kokepunktet, har man både mulighet for varmevekslet energi (el)-anlegg, varme til drivhus, tørkemulighet i driftsbygning og dampdrift av Gårdssag og evt andre energikrevende faste installasjoner i fremtiden.

Drivhuset på toppen av dette bygget, varmes og forsynes med energi og vann fra basisbygget og tilliggende energiverk, og skal industrielt produsere vekster som ikke det er klima for, eller sesong for gjennom hele året. Basert på menyen utsalgsstedet tilknyttet driften, til enhver tid har.

Det er og planlagt et «eksperiment» drivhus, i tilknytting til hovedhus, hvor man tester planters virkeområde, levedyktighet osv. Dette fordi man ikke ønsker eksperimentering i drivhus med kommersiell produksjon.

Produksjon næring

Det er og tenkt et matforedlingsanlegg med grovkjøkken/slakterifasciliteter som et eget bygg i bakken lenger sør på eiendommen. –Dette skal selvfølgelig imøtekomme mattilsynets krav til den slags bygninger.

Dette skal ivareta fler funksjoner:

Kortreist slakteri: Gården ønsker å produsere kjøttvarer med lavest mulig alnedralinnhold, og samtidig ivareta mattilsynets intensjoner. Derfor bygge et sertifisert slakteri. Tilgang på damp, trykk osv, er til stede.

Det forutsettes at gården har tilgang til sertifisert slakter, og at den foregår innenfor rammer regelverket tilsier. Dette bygget skal etter godkjenning, fylle de krav man kan forutse pr. d.d. Med tilknyttet kjøleanlegg, varmevekslet fra egne ressurser. Og sertifisering for utsalg av ferdig preparert produkt, er en målsetting. Dette og i samarbeid med nabolag.

Et tredje bygg under bakken, under naturlig vegetasjon, vil ivareta den tradisjonelle «potetkjellerfunksjonen», med unntak av at denne skal ha styrbare klimasoner, basert på jord og tilførselsvarme, samt mulighet for pallekasseoppbevaring av rotfrukter og annet som kan overleve lenger enn tradisjonelle, med tilsyn.

Sagbruk

Ideen med bruket, er og på alle måter følge de produserte enheter fra «jord til bord». Da en vesentlig del av eiendommen er skog, er det naturlig å i samarbeid med andre, mindre enheter (eiendommer), sette opp og drive en Gårdssag. Pr. i dag er det gjort intensjonsavtale om å kjøpe ett et nylig nedlagt sådant fra en arving i Løten, plukke den ned og sanere eiendommen den i dag befinner seg på, og sette den opp i tilknytting til driftsbygninger og varme/energiverk. Ideen vi utreder, er å drive denne på overskuddsvarme fra biobrenselsanlegget, enten fra direkte damp, eller konvertert til elektrisk kraft.

Det vil bli søkt om bygge og driftstillatelse for dette etter en nærmere utreding av støy, transport og sysselsettingsbehov.

Ideen med sagbruket er å produsere grovvirke, og videreforedle dette til alt fra panel til listverk og grunnmateriale for dørblader, vindus og bilderammer. Det er og sondert med andre lokale næringsdrivende om leveranser til laft og impregnering.

Materialtilgang vil i første omgang dreie seg om plukkhogst i egen eiendom, samt mindre, men likevel, aktuelle partnere i nabolaget, som ikke ser seg i stand til å investere i produksjonslinjen for virkes avvirking, men likevel er interessert i å samarbeide, og deltakelse i øvrige prosjekter.

Rehabiliteringssenter

Som en del av tunet/gårdens oppbygging og drift, vil det bli tilrettelagt rehabiliteringsplasser for langtids arbeidsledige, tidligere rusmisbrukere og andre med behov for tilrettelagte arbeidsplasser

Disse vil få et sosialfaglig tilbud om bolig og arbeidstrening, tilrettelagt for den enkeltes behov og interesser. Man regner med at søkere til dette tilbudet, ønsker den typen oppgaver tunet og gården kan by på.

Gården som sådan vil og være fleksibel med tanke på å imøtekomme brukeres ønsker, i den grad det er praktisk og økonomisk mulig. Ex: Vil en bruker drive med hest, skal gården gi hest og mulighet for både ridning, og nyttekjøring i skog av tømmer, dette spesielt i kuperte områder, hvor traktor ikke virker. Om en bruker liker fiske, skal det tilrettelegges i samarbeid med lokal Jeger og fiskeforening, som kan bidra, om de ønsker det. Bergesjøen, kan være et prosjekt å snakke om. Både som fiskeforedling og råvare-ressurs.

Driften ønskes som en fullt fungerende tilnærmet økologisk gårdsdrift. Også med fokus på gjenoppbygging av menneskelige ressurser, som har hatt en periode med motgang, fått behandling, men trenger en overgang, for å komme videre i samfunnet. Og siden småskaladrift ikke gir de store inntektene på rene råvareleveranser, følge produktene gjennom videreforedling, helt ut til sluttbruker.

Det vil og bli noe småskala entrepenørvirksomhet, basert på gårdens og samarbeidenes ressurser, dels basert på tradisjonshåndverk og dels på nye ideer.

-Under kommer budsjett på de forskjellige delene, vedtekter for sosialfaglig driftsform, fremdriftsplan osv. (trenger litt hjelp til dette).

Men de bør utarbeides som et forprosjekt i samarbeid med lokal kommune/fylke og forhåpentligvis støttes av Innovasjon Norge.

Som det går frem over, er det og en plan for et rehabiliteringssenter for tidligere rusmisbrukere, primært folk som tidligere har hatt overdreven bruk av alkohol og beslektede rusmidler, og ikke de tyngste narkomanene. Disse vil få tilbud om bolig og arbeidsoppgaver i forbindelse med driften, og følges opp sosialfaglig og praktisk av gårdens øvrige ressurspersoner.

Under følger en overordnet skisse rundt dette.

Prosjektmål

Den viktigste målsettingen er personlig vekst, opplevelse av mestring og større handlingsrom for den enkelte som er med i driften.

Målgruppe

Arbeidsledige og rusmisbrukere i rehabiliteringsfasen. Med det mener vi personer som har gjennomført behandling for sin rusavhengighet og som strever med å finne en plass i samfunnet. Noen har lang omfattende ruskarriere, bred erfaring med hjelpeapparatet, noen har dårlige erfaringer med behandlingstilbudet.

Startfasen fordrer en liten gruppe, to til tre, som utvides etter ca tre (eller erfaring) måneder til fem klienter. På sikt kan antallet økes til 10.

Metode(hvordan)

Løkkja vil være en unik arena for integrering og mestringsopplevelser. Det er mange funksjoner som skal fylles, alle bidrag er verdifulle. Tid og tillit er viktige kriterier for oss, de vi kan gi et tilbud skal få et bevisst forhold til egen verdi og derigjennom øke eget ansvar for sin livssituasjon og for fellesskapet. Den enkelte vil se verdien av eget bidrag, det er konkret og målbart i form av eksempelvis en stabel ved, en kaffe servert til en kollega eller en og god ryggerunde med traktor og henger.

Hver del av driften vil, som nevnt i innledningen, ha egen leder som den enkelte forholder seg til. Parallelt vil faglig ansvarlig ha ukentlige enesamtaler med klientene. Vi har vurdert å ha gruppesamtaler, men kommet frem til at hverdagen vil være preget av samhandling og behovet for individuelle samtaler kan være sterkt.

Effekt

Vi tror mestringsopplevelser gjennom arbeid i fellesskap og oppnådde resultat vil kunne styrke den enkelte og gi ferdigheter som kan brukes hvor som helst i samfunnet.

Behov i startfasen:

«Langvarig rusmisbruk setter gjerne spor og det er mange områder i livet som skal repareres. Brutte relasjoner til familie og venner, dårlig helse både fysisk og psykisk, tannhelse, uoversiktlig økonomi, det er mye å ta tak i når livet skal endres. Vi vil tilby bistand til å jobbe målrettet med disse områdene.»

Det vil vektlegges en del realkompetanse rundt dette, blant arbeidsledere, på og rundt driften. Disse vil få sosialfaglig veiledning av sosinom med erfaring fra feltet. I første omgang, ved Ada Rudskjær.

For at brukerne skal få full uttelling på egen innsats ønsker vi som skal bidra til arbeidsstyringen, faglig tilbakemelding fra andre profesjoner, som kan bidra til dette.

Vi vil invitere ulike faggrupper med i en referansegruppe. Vi ønsker med dette å knytte til oss kompetanse innen drift og økonomi, jus og behandling.»

Vi tror mestringsopplevelser gjennom arbeid i fellesskap og oppnådde resultat vil kunne styrke den enkelte og gi ferdigheter som kan brukes hvor som helst i samfunnet.

Riktig god tur

En tur i skogen, -høres det ikke ganske idyllisk ut? Fugler som synger, blomster som vakkert sprer glede både for øynene, nesen og insektene. Hyggelige mennesker som smittet av naturens livgivende kraft, smiler og hilser så fort de bare får litt uasfaltert underlag .og usagd tømmer rundt seg..

Noen av dem med vennlige, logrende hunder som gjerne kommer bortom for å hilse, ofte med en vakker kvinne hengende i den andre enden av båndet, som stolt legger ut om art, stamtavle og dressuregenskaper – med et smil som bare smelter deg om kapp med solsteken. Og for de som foretrekker det; en velduftende, passe trent, nybarbert mann som drar den samme leksa med et charmerende skjevt smil og en våken oppmerksomhet mot din person som får deg til å kjenne at du fortjener det.

Bare glem det! Om det ikke bare er fant og løgn, – er det i det minste en annen årstid, -kanskje mest som du husker den og lengter etter den.

Glemt er myggstikk, jordveps, hjortelusflue og høysnue, fugleskrik, svevestøv, vanningsforbud og svettetokter.

Borte er alle maurene som ikke bare delte stien med deg, men og skoene, sokkene og videre oppover innsiden av buksene…

Borte er idyllen i å vasse inn i et nyspunnet edderkoppnett som du ikke ser, – i hodehøyde, fordi du stirrer stivt ned i stien, – for å unngå å tråkke på hoggorm.

Vekk er minnet om at i det du løfter armene for å fjerne de klebrige innsektstrådene som omfavnet deg da du snublet i en av de evindelige røttene som spratt opp av stien hver gang du festet blikket på en golene Gjøk eller Skjærenes sjarmerende parringslek.

– Akkurat i det du kavet etter tak i bakken for å dempe fallet, klang en flertsemt trillene, hemningsløs latter fra overalt rundt deg, og det siste du ser før øya blir fyllt med sand og leire, er en gjeng snørrunger fra hoppogsprett-barnehagen.

Det neste du ser etter å ha gnidd sanden og jorda ut av øynene, og inn i fuktighetskremen i resten av ansiktet, – er det vellykkede paret i naboleiligheten som jogger uaffisert forbi på hver side, med bare det ene øyebrynet såvidt hevet.

Du pleide jo å tenke at du egentlig burde kuttet røyken, og som et steg på veien, tok du bare med deg en på turen, den du skulle nyte på en stubbe i en lysning lenger inn, borte fra trafikkstøyen som brøytet seg mellom trærne fra motorveien 50 meter unna, bare avbrutt av en og annen utrykkende brannbil og noen traktorer med forskjellige skramlete redskaper, sammen med en deilig kopp kaffe fra termosen i sekken.

Med M-posen i brystlomma skulle du liksom toppe det hele, du greide jo nesten å kutte ut sjokoladen og den kalde skummende drikken som du i forne tider nøt på trappa, – en litt plagsom tanke på strandliv og livlinje, hjalp godt til med dette, -men de få kaloriene fra et par M forbrenner du jo allikevel på turen, tenkte du da skyldbetynget tok den med.

Du er nå allerede så nede at du driter i kaloriene, trøstesjokolade NÅ! -da oppdager du at alle M-kulene tok seg vær sin tur, på og rundt stien, og hele snørrungehagen har kastet seg over de som landet noenlunde tørt, men velvilligst sparte de som flyter rundt i det lille myrhullet på utsiden av svingen på stien.

Disse ungene lærer seg jo å dele i barnehagen nåtildags.

M; -god å dele med andre, tenkte du bittersøtt mens du vurderte hvor mye skade vannet hadde gjort, og konkluderte med at det kanskje var mye, da oljefilmen på vannflaten gliste fett i alle regnbuens farger.

Hadde du noengang fortjent en trøsterøyk, var det da, hånda ned i jakkelomma, og ja, -den var selvfølgelig knekt, -søren dekker ikke akkurat følelsen som trengte seg på mens du trakk frem den lengste gjenlevende delen av sigaretten og oppdaget at du slapp å vaske kaffekoppen når du kom hjem.

– Om du ikke hadde tatt den telefonen fra svigermor om det alkoholfrie Punshsleskapet med Tante Agate og onkel Ragnvald, idet du var på vei ut døra, hadde du skrudd til lokket på termokoppen, og kaffen hadde holdt seg der. Men denne ulykken var litt redd for å føle seg alene, så den delen av kaffen som ikke bløtet den ene delen av røyken du prøvde å tenne, har fuktet den andre delen ganske mye, sammen med de litt utvaskede Ola-buksene og den sommerlige lyseblå picheskjorta du hadde på deg, og det har heldigvis noen steder, ikke laget bæsjebrune flekker et spebarn med diare ville misunt deg.

Men dette er et scenario hentet fra begynnelsen av Juni, så ikkeno av disse tingene skjer nå. Fuglene har brutt alle karantenebestemmelser og reist på en misunnelsesverdig sydentur. Så du slipper skriket fra dem.

Naturens fargesprut har dempet seg til mer jordfarger, beroligende nyanser av grått og brunt, så du slipper den slitasjen på øynene. Edderkoppene har overlatt spinninga til biler i morgentåke, joggerne har trukket over på asfalt i påvente av et skiføre som aldri kommer og hjortelusflua ble skutt under jakta. Det er nesten ikke vann innimellom granbaret på trærne som den som går foran deg velvilligst slipper, i det du nærmer deg, og underlaget er mykt og brunt. Det finnes nesten ikke hundebæsj der du tråkker, og den prangende hvite joggeskofargen blir behagelig dempet, sammen med det lindrende vannet som velvilligst trenger seg inn og forebygger både fotsvette og tørre sokker. Tenk to for en.

-Løvet er bare litt vått, og når det ligger oppå stener sklir du ikke nødvendigvis hver gang du setter ned foten.

Er det litt vell gjørmete på stien, kan du bare gå ved siden av, der kan du glede deg over ganske lange gresstrå som bare av og til omgir ganske lave stubber, nevnte småfuktige granbar og diskre, men imøtekommende myrhull.

Vel fremme bryr det ikke deg at dere ikke finner sitteunderlaget, de andre blir like våte i rumpa de og-

Det er alltid en trøst at veden godt kunne vært enda våtere, selv om det bare tar litt tid å få tørket et stort nok område til at det tar fyr nok til å tørke resten.

Så er det tid for å spise;

Bark er også ganske godt, bare den henger igjen inni pølsa, den er bare litt brent etter pinnen brakk med den på over bålet… og du ganske raskt fikk spikket ny spiss og etter bare litt slit, fisket den ut av glørne. Ketchupen freser friskt når du påfører den på den varme siden… Ingenting feil med veldig mørkhudet pølse, stotrer du politisk korrekt som alltid.

Trøsten er at posen kakaopulveret er i kan glede turgåere i årtier fremover om du er hensynsfull nok til å slippe den der du sitter. Dette krever overvinnelse. Plastkopper kan gjøre mye av samme nytten, men som det miljøbevisste og omtenksomme mennesket du er, ville ikke det falt deg inn. Har ikke tenkt tanken en gang, Porsjons-snusen er jo noe helt annet, den er jo noe ordentlig griseri brukt…

Jeg kunne nevnt så mye, men det ville jo blitt så omstendelig, -derfor:

– helt til sist; – husk, det er aldri for sent å snu, eller sagt på en annen måte, gjenta all den idylliske gleden naturen overøste deg med på vei inn. Da får du en nye sjanser til å samle det du gikk glipp av mens du enda gadd å bry deg.

Riktig god tur.

Lille Julaften, ett snefattig, men smitterikt år.

Smitterikdommen begynner å nærme seg oljefondet i et globalt perspektiv, men her hjemme er vi som vanlig litt tilbakeholdne i så måte, selv om det drypper litt på oss også.

Og siden det er Jul og greier, føler jeg for å gi en lenge forsømt bekjent Oddsen, en frisk og ny gave; Det norske regionale mesterskapet i smittetilfeller. se for deg oddsen på Trøndelag versus Østfold, Bjerke møter Grorud, eller tråleren møter Hurtigruta…

Her er det duket for nye kommersielle bruksområder med daglige oppdateringer på de fleste flater, det er ikke bare en kamp om å være best, men og høythengende premier som ledige sykehjemsplasser, ledige sitteplasser på kollektivtrafikk, sparksykkelutleie og det kjente nyordet maskefalskneri.

At det ikke er grensesprengende er England og Frankrike to klare eksempler på. Kapasiteten ved grensene derimot er bra sprengt. Mulig et opposisjonsparti med mye oppslutning for tiden kan si noe om at globalisering ikke bare er ett gode… Kan hende det blir avfeid av en ikke helt ferdigutviklet president som «fake news»inntil han oppdager at her er det flere med felles sak.