Illustrasjonsbilde fra et mer helhjertet forsøk
Etter lengre tids både skrivesperre og ymse gjøremål, bare trengte denne seg frem og måtte jo bare komme . Da våren også har latt vente på seg og jeg har tilbragt det som Jokke kaller «den kalde fine tia» mest på land, har øy og båtlivets gleder sluppet billig unna undertgnedes noe slarkete virkelighetsbeskrivelser, men denne har ligget på blokka en stund, vakkert illustrert av Tore Utheims eminente dokumentasjon av nahcspielet… – om noen mot formodning har et bilde av flagging på halv stang i Revierhavnens båtforening, mottas dette med takk og umiddelbar publisering og kreditering av opphavs-hen.
Å dø, eller «not to» dø…?
Bare tittelen får meg til å skjelve i min frydefulle lek med det norske språg. Er jo egentlig ikke for anglofisering av vår felles forståelse av hverandre, – men i mitt fremdeles ganske flyktige hode, kom jeg liksom ikke unna Shakespeare-referanser.
At jeg, i likhet med de fleste andre, er et dødelig menneske er hevet over tvil. Men akkurat min dødelighet har blitt mindre etter en hjerteoperasjon og en noe mer nedtonet profil. Sistnevnte har ført til langt bedre, mer sammenhengende samtaler med deg og en masse andre, -uten at jeg alltid er på vei til en eller annen oppgave jeg burde gjort, i det minste, i går. Har gått så langt at jeg både sier nei til nesten ett hvert tilbud om å delta i en eller annen prosess du er midt i og bare trenger litt støtte og hjelp til. – Årsaken til dette er at «du» er så mange, og hver for deg, er det bare noen minutter det er snakk om, og med mitt manglende «nei-gen» og glede over å bidra kan det gå litt over styr, nettopp fordi ikke bare du, men du og alle de andre «du-erne», – er en hel gjeng. Kort sagt; noen få minutter på hver enkelt blir i sum så mange at jeg får liten tid til meg selv. Men foten er nedsatt og blitt møtt med akklamasjon, så dette er et ikke-problem pr. i dag.
Men siden jeg ikke dør ved egen hjelp (sluttet med slikt i tenårene, da det bare fikk meg til å føle meg enda mer mislykka som du skjønner av at jeg skriver dette) , så er jeg så heldig at oppmerksomheten rundt mitt noe egenartede navn, helt løsrevet fra min ellers tilbaketrukne og beskjedne personlighet, nå, ganske nylig (eller i sommeren som var), ble gjenstand for det en av denne tidens fremvoksende generasjon ville kategorisert som litt mye uønsket oppmerksomhet. – Akkurat her er det et dilemma for sistnevnte generasjon; at de ikke bare omtrent, men med fullt overlegg gjør hva det skulle være for å få nettopp oppmerksomhet, – bare det er et mobilkamera mellom dem, den virkeligheten vi kjenner, og «fansen», – men enhver «normal» sosial eller praktisk utfordring, oppleves som krenkende . Skal verken nevne barnesanger, husarbeid, reinsdyrkaker på boks, Roal Dahl eller klassiske komplementer fra herrer til kvinner i denne sammenheng…
Tilbake til denne dødelige oppmerksomheten, den inntraff natt til 26 juli i det herrens år 2022. Så langt er fortellingen riktig: Leon sovnet stille inn i en båt ett eller annet sted i hovedstadsnære områder. For egen del fikk ikke jeg med meg dette før ganske langt utpå dagen, da jeg tilbrakte dagen med kabelgraving på Nesodden, og til alt overmål ikke fikk sove den nevnte natt. -Så det å sovne stille inn, – traff meg ikke som et symptom jeg relaterte til.
Grunnet eiendommens beskaffenhet, den er forholdsvis vertikal og jeg som konsekvens av mitt notoriske rotehue, hadde lagt igjen telefon og andre kommunikasjonsmidler inne i huset, visste det var enklere å finne dem igjen der… eiendommen er ikke bare bratt, men det en megler ville kalt naturtomt med innslag av disiplinerte vekster –
Tidligere på dagen hadde jeg vært på en handlerunde og kommunisert en del om Gulrøtter og toalettpapir med min samboer (på nevnte Hylla, som er gateadressen der vi bor) på sms, før jeg gjenopptok rør og gravearbeidet, uten nevnte telefon. Da sulten drev meg under tak, fant jeg nevnte digitale remedie med 32 ubesvarte anrop. -Heller ikke dette opplevde jeg som spesielt urovekkende da det i mitt tidligere liv inntraff ganske hyppig, – men 4 ubesvarte anrop fra samboeren og en melding om at jeg absolutt burde ringe henne pirret min nysgjerrighet en smule.
De som kjenner meg vet at jeg gjerne er veldig tilstede der jeg til enhver tid er, og ikke så velutviklet i beskjed og tilbakemeldingens kunst der jeg ikke er, – dette vet samboeren, – og det kan lett gå 10-12 dager mellom våre kontaktpunkter, derfor anså jeg 4 ubesvarte fra hennes side som forholdsvis dramatisk. «Noen er kanskje død eller noe», tenkte jeg mens jeg ringte tilbake.
-Du er ikke død? var åpningsreplikken… -på tonefall og diksjon forsto jeg at noe var gjære. – Ikke helt sjeldent raser det en del tanker gjennom hodet mitt, så også i nevnte øyeblikk, så jeg kjente fort etter og avkreftet egen død, om ikke den hadde inntruffet på en til og med for meg, litt underlig måte.
Gråtkvalt berettet fruen at hun ble oppringt av en felles venn for en drøy time siden, og at budskapet nettopp var at Leo var død. Jeg tok en ekstra sjekk av meg selv, kløp meg i armen, og kom til at det i beste fall var «fake news», – eller at det dreide seg om en annen.
I løpet av vår forholdsvis korte, men underlige samtale ble «samtale venter»-funksjonen aktivert en 7-8 ganger av andre anrop, så vi ble enige om en debrifings-øl på lokalpuben så fort jeg hadde ryddet etter dagens gjøremål og tatt unna noen telefoner…
i det jeg la på, slapp en hyggelig og ryddig venninne fra Hovedøya gjennom, hun er ikke derfra altså, men Ål i Hallingdal, som ellers ikke vedkommer denne historien, -hun og lurte på om jeg levde, men mer som en bekreftelse på en gryende mistanke om at det var, om ikke ugler, så enkelte hønsefjær i mosen… Jeg bekreftet at dette kanskje var «fake news», da jeg stadig følte meg ganske levende, men påpekte og at flere hadde stilt spørsmålet, uten at jeg helt forsto hvorfor, men at jeg var underveis til øya, og hun nevnte at flagget der var på halv stang, samt at fortellingen om min bortgang hadde eskalert.
Trist at han ble borte, han var en trofast og snill hund.
Leon var hans navn, og han tilbragte sitt hundeliv under ledelse av Andreas. Hans x-kjæreste var og mye involvert i Leons liv og levnet, og disse to hadde en svært nær relasjon, helt fristilt fra kjæreste-skapet mellom nevnte kvinne og hundeeier. Derfor var hennes sorg stor da hun fikk dødsbudskapet fra nevnte x. Uten at jeg har eksakt førstehåndsinformasjon om hendelsesforløpet, tror jeg følgende har skjedd:
-Kvinnen ringer en nær venn som bor i en båt, i en annen forening på samme øy, gråtkvalt og med nesten perfekt norsk, med bare litt Belgisk innslag forteller at Leon er død. Denne nære vennen oppfatter Leo, og da vi både har veltet glass og annet sammen, synes jo han dette er så trist å høre om, – det han oppfatter som min død, at han ringer en av våre felles venner og deler det triste budskapet. Vår felles venn, la oss bare kalle ham Espen, synes jo og at denne sorgen er så stor at den i det minste må deles med «Cruella de Vil» -Det er ikke det hun heter, men min datter omtalte henne som det da jeg introduserte dem i forbindelse med at jeg flyttet inn hos henne mange år tilbake, da hennes mangeårige partner døde av blodtstyrt i trappa på småbruket de bebodde, og jeg forsto det var på sin plass med en venn å dele sorg, høner, Kakadue, ymse firfirsler og det øvrige av gjøremål et uoppusset småbruk fra 1890-åra krevet, og jeg hadde tid. Nevnte de Vil har gjennom alle år forsynt yngre og eldre rockestjerner og tilhørende crew med mat, kjeft og kjærlighet. Akkurat denne dagen var det en stadion-konsert så de var en hel gjeng på jobb og fortellingen om min død spredde seg som brunsnegler etter et mildt regnvær. -Uten at jeg har dette bekreftet, kan denne nyheten ha sporet av mat-fokuset i det samlede kokke og oppvask-arbeidene laget, og nyheten ble spredt ganske effektivt på de fleste tilgjengelige elektroniske og øvrige medier, da jeg og hadde ganske mange års fartstid i nevnte og relaterte miljø. Samt at slike dødsbudskap hadde en tradisjon for å deles ganske bredt, da mange avdøde kolleger ikke hadde så mange relasjoner utover akkurat denne bransjen, og man prisverdig hedrer sine egne, særlig etter at de er daue.
her ønsker jeg meg et halvstangs-flaggingsbilde fra vår elskede forening
-I det følgende har jeg enda ikke helt klart å følge budskapets ferd, men det kom i alle fall tilbake til nevnte x-kjæreste av denne Leons eier, og dagen hennes ble dobbelt så trist, da både bikkja og jeg var døde. I Revierhavnen båtforening tar man vare på hverandre, og når noen andre medlemmer så en gråtkvalt kvinne vandre over brua i retning kroa, ble begge dødsbudskapene delt i foreningen, hvor det var slettes mange medlemmer tilstede. Selv om foreningen har forholdsvis mange medlemmer, sprer slike budskap seg ganske raskt, og da jeg har hatt «ligge lavt og bare diskre bruke havna» -genet på pause (de siste 7 åra), var spredningen effektiv – også der.
Kroas ledelse og en del andre nære fant det opportunt å sette seg på akterdekket i båten min og trøste seg med et gravøl, – noe som i følge sagnet ble en hel gjeng… – Og bare for å samle trådene litt for deg uten klisterhjerne, fant da denne klarsynte kvinnen fra Ål det best å sjekke hvordan mobildekningen var «på den andre siden», og kanskje få klarhet i denne dauinga. Tror hun kanskje hadde en lite rød lampe på en hund ved navn Leon, – som absolutt var død, det nesten fraværende innslaget av Belgisk aksent, og at jeg og hadde sovnet stille inn, samtidig med bikkja Leon, – samme natt.
Så tilbake til denne telefonen, som hadde en del ubesvarte anrop, Frøken Detektiv (fra Ål) var jo den som fikk kontakt med meg etter samboerinnen, og jeg forsto jo at her var det litt oppklaring å gjøre. Har egentlig aldri diskutert Frøken Detektivs religiøse ståsted, men formoder at hun forsto jeg bare svarte i den vanlige, og ikke «den store» telefonen, så gravølet ble forholdsvis raskt konvertert til bare øl, – for å feire livet. Om jeg blir sponsa av ett eller flere bryggerier, få jeg heller daue noen ganger til for å opprettholde omsetningen av nevnte drikke, med og uten grav…
For egen del fant jeg det best å bevege meg i retning nevnte øy, som jo var episenteret for denne underlige tildragelsen, via lokalpuben, hvor samboer og et utvalg Nesodd-innfødte nettopp og hadde konvertert fra grav til bare vanlig øl. -Kjente jo at dette krevet mannsmot, og det blir gjerne litt styrket av en styrkedråpe eller tre, og da jeg kjenner min venner hadde jeg lav motstand på å helle ned noen beger der før, jeg stålsatte meg til eget gravøl.
Denne gateadressen «hylla» er ikke den øverste hylla, så en del motbakker er alltid å finne mellom hjemmet, bussholdeplassen og lokalpuben, så en del kortpustete telefonsamtaler, hvor jeg kanskje var litt andpustent kort til de sørgende som trengte trøst fra (ikke)avdøde i transportetappen. En smule sensasjonspreget var jo denne beretningen, og for trauste innfødte Nesoddinger, så ble noen støttebeger før bussen slukte meg og helte meg ut på Nesoddtangen hvor ferga trygt førte meg i retning Aker brygge og neste ferge.
Allerede da hadde denne ellers sjeldne følelsen av uønsket oppmerksomhet tatt så mye fokus at jeg ved en okurie drepte ringe og varsellyd på telefonen og konsentrerte meg om siste utgave av det eminente (gratis)verket Signalen, som alltid fantes tilgjengelig for passasjerer med avsporingsbehov.
Vel i land på Aker brygge, vandrer jeg over til Øy-fergene, med illusjonen at jeg først på øya behøver å forfølge min egen eksistens. – Men den gang ei… i det jeg skal entre øybåten setter en streng matros øynene i meg og sier med all sin autoritet og overbevisning at jeg slett ikke trenger å komme om bord, -jeg skal jo bare til hovedøya, og dit har jeg alle forutsetninger for å gå selv… Det tar et øyeblikk før jeg oppfatter at på tross av strengt blikk og ditto stemmeleie, er dette bare mannskapets humoristiske lovprisning av min gjenoppstandelse, og må jo bare bryte ut i dagens første latterkule.
Å trøste gråtende båtvenner i sorg over min død, fremstår i retrospekt som en noe absurd øvelse, men med noen ledsagende (eget grav) øl, forstår jeg jo at dette virkelig har gjort inntrykk, og at følelsene bare er et utrykk for kjærlighet. Takk til dere alle.
Resten av selskapelighetene forløper i ganske kjent mønster og trenger ikke ytterligere utdyping fra min side, utover oppvåkningen neste ettermiddag, hvor nervene spilte førstefiolin på den mer suicidale øvelsen, -som av naturlige årsaker, konsekvensene tatt i betraktning ble kaldt ignorert. Orka rett og slett ikke mer dauing i denne fortellinga, så en beroligende tur på Kroa, med nytt og friskt x-sørgende publikum, trappet jeg rolig ned og møtte helgen med kanskje litt blodskutt, men livsbejaende blikk.
-Og det var jo trist med hunden Leon. Det var en fin hund.
For utdypende lesning anbefaler jeg Asbjørnsen og Moes eminente fortelling om fjæren som ble til 3 høns.
For de som synes slike eventyr er tungleste kan jeg og anbefale sluttscenen i «Welcome mister Change» med Peter Sellers i den bærende rollen, som for øvrig var hans siste, han døde -på ordentlig, under innspillingen.
-Få fatt i en innspillingen av verset om Leon er en hund og Leo er en mann av og med Espen Thoresen