Kategoriarkiv: Teater og annen scenekunst

Har bedrevet både det ene og det andre i dette feltet, her finner du alt fra skråblikk til manus, produksjonsplaner og noen tanker rundt det å være hovedtillitsvalgt for publikum.

Ung må verden ennu være (grunnmanus)

Manuskriptet under er den bortimot uredigerte utgaven vi skrev i Løten på et nedlagt småbruk i løpet av 5 døgn. Fortellingen om tilblivelsen ligger her.

Om oppbyggingen og formen på fremføringen:

-Intensjonen med denne oppsetningen er, som det går frem av prosjektbeskrivelsen, å vekke til live lærdom som med, bokstavelig talt, blod og svette ble tilegnet under tiden før og under andre verdenskrig. derfor må fremføringsformen være så stram presis og virkningsfull som mulig.

Valget av Grindalskansen var naturlig ut i fra at der er publikum omringet av aktørene, i tillegg til stedets historie som forsvarsbastion mot en fremmed makt. Nåtidens truende makt er slett ikke fremmed, den er vårt eget smålige nabohat, dyrket frem av instinkter gjennom årtusener, og bekjempet av intellekt i alle fall de siste århundrer.

Publikum blir på grunn av skansen voller rundt en åpen plass, først gitt en ramme av trygghet, som disse vollene, -de har ligget der i hundrer av år, – på et abstrakt vis utstråler, men etterhvert som aktørene tasler i vollgravene på utsiden, og kommer opp, fyller horisonten på alle sider, og sperrer utgangsbruene, er publikum «kringsatt av fiender» – og kanskje i stand til å …»gå inn i sin tid..».

Omgitt av ca. 60 aktører, med hver sin lommelykt, oppleves kanskje Nordahl Griegs tekster annerledes enn i klasserommet, som litteraturhistorie, eller i stuen hjemme som vakre dikt.

Hensikten er ikke å propagandere, men å sette i gang tankerekker. Lommelyktene har mange funksjoner, den primære er å belyse den eller de som fremfører tekst eller visualisere den. Dernest alle de assosiasjoner disse lommelyktene kan gi, som sporlys, forfølgelse, død, eller håp, -lys i enden av tunnelen. Aktørene opererer ikke som individer, men som en levende mur, som omgir publikum, og kanskje til slutt oppleves som «..ditt vern mot vold…»

Vi har delt fremføringen opp i syv akter, på et vekslende antall minutter, aktskiftene ligger i at et vers av «Til ungdommen» blir sunget i hvert skifte.

sitater:

Haslund; Nordahl Grieg.

s. 96.

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

s. 106. (N.G. siterer Wilfred Owen)

«Disse menn er verd eders tårer, I er ikke verd deres munterhet»

Sceneindeling:

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

.5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Manus

1.»Lilleverden» (ca 2min)

Innledning / å få publikum i tale.

Alle (synger)

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm –

vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hvad skal jeg kjempe med,

hvad er mitt våpen?

..med de sterke skildringer av verdens brutalitet ønsket han å slå sprekker i muren som var bygget beskyttende rundt den snevre lilleverden der de fleste mennesker levde. Han ville bringe dem ut av deres tilvante forestillinger for å få dem til å tenke på nytt.

Nordahl Grieg behandler sosiale og politiske problemer. Han appellerer derfor ikke til angst, men til sosial samvittighet og rettferdighetsfølelse. Han forutsetter altså en moralsk kjerne hos sitt publikum. Og det er den ytre verdens lidelser og elendighet han ønsker at dette publikum ikke skal kune vise fra seg, men føle medansvar for.

s. 97.

…Det er nede i salen, i den enkelte tilskuers sinn at kampen mellom kreftene raser. (Haslund om «Vår ære og vår makt»).

s. 105.

Krig er forferdelig. Når det allikevel blir krig, så må det være noen som har fordel av det, – hvem er det?

Der hugger mot utkikens klokke et smeld,

som dirrer en stund og dør bort.

Der klemter et ekko etsteds i os selv,

det jager os ut i den blæsende kveld,

hvor himmel og hav gaar sort.

2. «Det maktesløse menneske»

Int.: Å gripe publikum, kle dem nakne, skape forvirring, overtyre. (ca 7min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Utdrag fra «Vår ære og vår makt.»

S. 20. Interesant spillescene:

Lillian: ..No e vist tankene dine langt borte…

Henry; Nei de ekkje det. Eg tenkte på guttene her. Kor mykje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot. (Tungt) Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.

Lillian; Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigensom du firtalye om.

Henry: Å det blir en fort vant te.

Lillian: Ka e det du ikkje blir vant te då?

Henry: Å reise fra deg. Det blir eg ikje vant te.

«Spansk teater»

Det er et teater bak fronten.

Natten står svart og rå

omkring en naken tribune.

Et søkelys settes på.

I skyttergravs-projektørenes

skjærende hvite ild

stiger en annen flamme

brennende stolt og vill:

Menneskets trossige vilje,

kunstens kjempende ord

gløder i dette teatret

på Spanias blodige jord.

Unge milits-soldater,

tusener slitte menn

føler ny tro i sitt hjerte,

før de skal slåss igjen.

De er ikke lenger så ensom,

ødet er ikke så koldt.

Det som de hører fra scenen

vidner: at fronten blev holdt.

Fjerne land og århundrer

sier det i sin sang,

Aischylos, Calderon, Schiller,

Pusjkin, Romain Rolland,

den frie stridende tanken,

rettferdets høie krav

kjemper usynlig med dem

i deres skyttergrav.

Vi i vårt land er skånet.

Vi går i vå trygge fred.

Krev derfor mer av ditt hjerte,

fordi du ikke er med.

Hjelp dine spanske brødre,

gi dem som takk din hånd.

De holder den fronten du tror på:

Menneskets frie ånd!

Rigault: Jeg vil drepe. Det vil bli bruk for mig. En omveltning krever at en del mennesker utryddes, systematisk og hensiktsmessig. Den som forstod det best under den store revolusjon var Marat. Han er min lærer. Muligens betyr det noe at jeg, som han, er medisiner. Jeg hemmes ikke av noen mystisk oppfatning av menneskeliv. Hvor feig er ikke avskyen for Marat. Han torde erkjenne. Han erklærte: Gjør mig til diktator for å drepe, men med en kanonkule bundet om foten for at folket bestandig kan få tak i mig. – Jeg, – skal fortsette hvor Marat slapp.

3. «Vår ære og vår makt»

Koblinger, heroisering, heltedyrkelse, dobbeltmoral, maktbegjær. ( ca 6min )

Alle (synger)

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

Ditlef: (Evt skrive det om til riksmål -overklasse)Eg må si det som det e Freddy. Eg liker ikkje riktig stemningen blant folk. Alle disse torpederingene går de på nervene.

Straks e opviglerne ute med strekene sine, og hvem e det som må holde for?

Det e vi det.

Freddy: Jeg tror saken med spionene er kommet akkurat i det psykologiske øieblikk. Den gir folk noe annet å tenke på. Jeg gikk i morges tilfeldigvis forbi, da agent Olsen ble ført fra Politibilen op i lagmannsretten. Jeg trodde faktisk menneskemassen vilde rive ham sønder.

Ditlef: (Fortrolig) Vet du ka som oprører meg mest, Freddy? At de har vært så billige. (Slår opp en avis) Eg må være enigi det som avisene skriver. Hør på «Verdens gang»: «Det er en målestokk for gemenheten i forbrytelse, at den ikke engang har det svake skinn av retferdiggjørelse som som kunde ligge i et anstendig honorar.» Og «Sjøfartstidende» sier: «Man skulde ha forsvoret at nordmenn vilde innlate sig på dette skitne håndverk for de lumpne tyske drikkeskillingene de har fått». Og her skriver en mann i «Tidende»: «Uten skamfølelse med det folk av hvilket de er rundet og i hvilket de er opfødt, selger de dets liv og eiendommer for – 200 kronere måneden».

Freddy: 200 kroner!

Ditlef: (Folder rystet avisen sammen) Og sånne skal kalde sig nordmenn!

Alle: Vi feirer nu et fattig barn.

Svøpt i en krybbes strå.

Han hersker nu i himmerik,

Så vakkert kan det gå.

Moren: Jeg hadde ikke. Jeg prøvde å holde liv i dem alle, men jeg hadde ikke mat. De fikk drikke av brystet mitt, men der var ikke melk. Jeg ba til Gud om å la dem få spise av kroppen min, la den bli som ditt legeme!

Så skjønte jeg at kanskje kunde to av dem leve, de to som var sterkest, hvis de fikk alt vi hadde av mat. Og jeg sa til de to andre: dere kan ikke få mat, sa jeg, i Guds den allmektiges navn forstå det er for kjærlighetens skyld jeg gjør dette.

Marcelle døde fort, men for Felicité drog det lenge ut. Hver stund jeg har, sa jeg til henne, skal jeg legge mig hos dig, og du skal få være i armen min, for det er dig jeg elsker mesyt av alle.

Og hun forstod det, hun var så tålmodig, men igår var hun krøpet ned trappene, hun trodde kanskje at noen ute kunde gi henne mat. Jeg gikk og søkte efter henne, men jeg fant henne ikke.

Du skulde ikke ha ligget her, alene; du skulde ha vært hos mor, du min egen.

Alle: Her kommer dine arme små

fra sorg, fra sult, fra gru.

De blev korsfestet alt som barn.

Kom også dem ihu.

Ditlef: Vi har nettop snakket om spionsaken mr. Cunningham. Interesant å høre Deres oppfatning.

Cunningham: Disse folk – hvad har de gjort? I dette tilfelle: Praktisk talt intet.

Ditlef: Men har de ikkje meldt skibenes avgang til tyskerne? Har de ikkje sendt uskyldige sjøfolk i døden?

Cunningham: Jeg skjønner de gjerne vil tro det, mr. Mathiesen. Men dèt foreligger der intet om.

Freddy: England intereser sig altså ikke for denne sak.

Cunnigham: Tvertimot.

Vi ser meget gjerne at der statueres et eksempel.Utmerket at det innskjerpes: det er galt, forbryterisk å spionere – selv i ubetydelig målestokk. For andre enn oss.

S.50

DØDSSEILEREN

De sjangler i riggen, de døende mænd

som aldrig faar lov til at dø,

de seiler hvor stormene slænger dem hen,

i helvedes nætter, igjen og igjen,

over den fraadende sjø.

Skyer som sortner, sjøer som slaar,

er alle de ting som kan ske.

Og ind gjennen mørket dødsskibet staar

paa haabløs seilads gjennem tusende aar,

hvor hvert sekund er en ve.

Cummingham: (Igjen ganske monotont) Jeg kjente en ung mann engang. En venn av ham skrev fra skyttergraven til guttens far, efter at han var falt: «han hørte til dem som ikke gikk ut for å drepe, men for å bli drept». Og han tilføide: «der er mange av dem her ute.» Efterhånden forstår jeg bedre hvad han mente. Ja.

4. «Glemte er korsløse graver.»

Sult, fordervelse, meningsløsheten med døden. ( ca 6min)

Alle (synger)

Elsk – og berik med drøm –

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner –

skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

S. 29-32 2.akt 1.scene.

Komandanten: (Gir ordre) Femti grader.

Matrosen: Femti grader.

Kommandanten: (Til Løytnanten) Her skal det være en Norsk damper forut. Radiotelegarfisten fikk nettop melding. Det blir vår femogtyvende på de fire månedene siden vi gikk fra Wilhelmshafen. Et smukt lite jubileum. (Til Matrosen) I aften venker der ekstrarasjon. Det skal smake?

Matrosen: Javel, herr komandant.

Kommandanten: Vi leder med syv. U. 40 har bare senket søtten. von Mühlen kommer til å ergre sig.

Løytnanten: Vi har ikke hørt fra U.40 på flere dager.

Kommandanten: Radioen må være i ustand.

Løytnanten: Javel.

(Stilhet)

Kommandanten: Vi må snart finne på noe for å muntre oss. Når vi kommer opp til Shetlandsøene, ror vi i land og stjeler sauer. Husker du den natten utenfor Homborsund i Norge -?

Løytnanten: Jeg husker det luktet så godt av høst og jord. Der var morild i sjøen, den sorte himmelen var full av stjerner: Det var så høyt til værs, det var godt å puste. å, den som kunde få puste slik en gang til, jeg forlanger ikke mer –

Kommandanten: Ikke mer! (Ser i periskopet.) Vi skulde snart ha skipet nu.

Alma: (Sitter og snakker med sin far, Ludvigsen) Nei. Eg har det ikkje greit. Du vet Malvinen va det snildeste menneske du kunde tenke deg. Men etter han kom hem, e han ikkje te å kjenne igjen. Den va nokke forferdelig, den siste torpederingen. Å han så ut; blodig, jernsplinter hadde han i håvve, overalt. Så lenge han va syk, va det ikkje nokka å si på an. Det e etter han e blitt frisk, han e blitt så rent umulig.

Ludvigsen: Han ska ut igjen snart no?

Alma: Det e dét som e. Vi har snart ikkje flere penger igjen. Han kommer nok å gå ut igjen neste uken; det e ikkje ant for. Eg tror det e dét, som går slik inn på an. Ikkje det at han e redd; men han e blitt så bitter. Grubler; snakker nesten aldri te meg; mistenker alle, mest meg; tror eg bare ve ha han ut igjen –

S. 53. «Det e spionene…» til.: «…men de tjener på det.»

Skipper Meydell: (Er kommet ut på sin trapp. Han er gammel, hvithåret, kraftig. Han skriker plutselig.) Det e spionene!

Spionene har gjort det! (Ordene flammer i menneskene som petroleum på et ulmende bål.)

Ålesund: Ja, det e spionene!

Johanne: Spionene har skylden!

Malvin: Der e kanskje andre å gi skylden!

Ålesund: Kem?

Malvin: De som sender oss ut.

Skipper Meydell: (hånlig) Vet du ikkje at skibene må gå ut, for å skaffe oss det daglige brød!

Malvin: Kor mange skib tror du det e som går med daglig brød, med korn og kull? Det e ikkje i den farten skibene våre går.

Skipper Meydell: Det blir vi tvunget te.

Malvin: Men de tjener på det.

Ingolf : De sier der e kommet en ny ordning. Husene ska være stengt for andre enn soldater fra seks til ti om kvelden, og så først kommer andre inn

Vingrisen : (Eftertenksomt) Det e ingenting å si på det. Eg synes ikkje det. Husk ka de går te!

BREVET

Jeg staar og betragter brevet

et lykkelig langt minut,

de kjære kjente bokstaver

over den graa konvolut.

Jeg kikker paa datostemplet,

– fjorten uker er gaatt –

paa frimerkeraden i hjørnet

som skinner saa norskt og blaatt.

Jeg længter saa efter brevet,

mens ukene langsomt gik.

Jeg aapner det ikke endnu.

Jeg venter et øieblik.

For det er det lukkede brevet

som eier den største charm

og alt som ikke er skrevet

som gjør os om hjertet varm.

Løytnanten: Skal vi gå op og kontrollere papirene?

Kommandanten: Nei. Vi senker uten varsel.

Løytnanten: Må det være slik?

Kommandanten: (Skjærende) Husk på «Baralong». «Baralong» gikk også med nøitralt flagg, og da våre dukket op og forlangte papirene til kontroll, slo de lemmene ned, kanonene stod der og de skjøt båten i senk. Herwart – min venn –var blandt de firti som hev seg i sjøen og svømte for livet. Men ombord på «Baralong» stod englendne og skjøt dem ned, plukket dem ned som alker i sjøen.

BØNN

Du kysset mine øine,

og from av fryd jeg ber

at usselhet og ondskap

maa ikke findes mer,

men at et væld av godhet

fra nu maa straale frem

og møte mine øine,

fordi du kysset dem!

Løytnanten: Men derfor behøver du ikke å hevne dig på vergeløse.

Kommandanten: Hvad mener du?

Løytnanten: Du skjøt på sjøfolkene i livbåtene i går, og der var barn ombord.

Kommandanten: Det er løgn! Jeg trodde det var en fiendtlig U-båt som dukket op; i den sjøen så det slik ut. Og jeg hadde ingen tid å tape

5. «Tre kamerater»

Krigen, dåden og døden. –

Int.: Hva er opplevelsen av å få skutt hodet av en kamerat? (ca 8min)

Alle (synger)

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Alf: U-båt va det, de e eg sikker på.

Vingrisen: Du Henry, fortalte eg om den U-båten som hon svenske-trisen tok og fikset? Eg traff hon sjel i Newcastle. De har jo triser ombord på båtene sine , de jævla svenskene, ja hadde jeg en her!

Skibet var senkt altså, og de va rodd bort til U-båten. Så kom der en engelsk jager med 40 mil i timen rusende nerover. U-båten skulle til å dukke, men då tok trisen en plankeende som lå og fløt, og kjørte den ner i mannholl-lokket på U-båten, så de ikkje fikk stangt. Ja til slutt kom tyskeren seg under, men då var jageren der i full fart, og droppet en bombe ner etter an. De eneste som fløt opp, var noken matroshuer og litt olje.

Henry: De må no også være et liv –

Vingrisen: Ja, så va det.»

KVINDEN, DØDEN OG JEHOVA

Den siste granat slaar fra himlen ned,

det raller i endnu en strupe.

Likene skjules, og det er fred

for dem som blev spart for at stupe.

Saa blaaner en kveld i en grønsket egn

ved hjemmets skaanende kyster.

Markene dier den varme regn

fra tusen usynlige bryster.

Der driver en ange av muld og sjø

i mainattens bløte vinde.

Langsmed den groende, grønne bø

gaar der en mand og kvinde.

Og kvinden hvisker: Min egen gutt,

mit eget deilige hjerte,

jeg kan ikke fatte at den er slutt,

den evig nagende smerte.

(leses av 4 personer. )

Vingrisen: Du vet eg va lausonge, og det e så rart med det. (Dempet så ikke lars hører det.) Men hémover kan du komme før du vet ordet av det. Eg talte med chiefen nettop; – ombord på det engelske vaktskipet som praiet oss i eftermiddag, mente de det var godt med U-båter forut.

Ingolf: Det e goe greier det.

Alf: (Har reist seg lyttende.) No e skrittene stanset der oppe. Hørte dokker? No ser han nokke.

Vingrisen: Eg synes du skulde sette deg, eg, Alf. Så tar vi et slag kort. Syv glass er enda ikkje gått.

Kan han ikkje få lov å stanse skrittene sine! Han står vel og enker på kjerringen.

Alf: Spell nokke.

Vingrisen: (Rekker ut etter trekkspillet inne i køien) hva skal han spille (den sangen N:G. har lagt inn her er for patriotisk

6. «Kampen mot krigen / Nederlaget.»

Moral /epillog. (ca 2.5min )

Alle (synger)

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menskeverd,

skaper vi fred.

Den som med høire arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Kvinnen: Jehg er et menneske. Jeg er livet. Jeg har groende stjerner inne i mig, og andre stjerner skal strømme dit inn, og jeg skal gi nytt liv. Jeg har vekst å gi, jeg har ømhet og styrke, jeg må fullbyrdes, slik som kornet drømmer under vårregnet og sommersolen, om å fullbyrdes. jeg er et menneske, og er ikke dette loven?

Børsmennesket: Krupp: 300 procent. Armstrong Vickers: 400 procent. Bethlehem Steel: 500.

Alle i kvinnens gruppe: Gassen kommer!

Børsmennesket: Kjemiske Koncern: 600.

Kvinnen: Men vi i vårt land, vi skal da ikke rammes? For vi vet hvad fred er.

Herren: Mine damer og herrer! Jeg føler trang til å si et par ord. Det er et bittert og mørkt billede vi har fått se av krigsårene her hjemme. Men la oss være ærlige: Det er neppe mange av oss som med glede tenker tilbake på denne tid. Vi mistet balansen dengang, vi profiterte av krigen, og vi gjorde kanskje ikke dét som vi skulde, for dem som våget livet under vårt norske flagg. Men alt ligger bak oss. I dag ser vi sammenhengen og sannheten, og vi føler også takknemligheten. La én ting bli slått fast: der er ingen som står vårt hjerte nærmere enn den norske sjømann. Vi har lov å si til de ukjente heltene fra dengang: vi har ikke glemt dere. Jeg synes vi alle, mine damer og herrer, skulde reise oss i hyldest til disse menn.

7. «Vår lære og vår pakt.»

Int. Ettertenktsomt håp. ( ca 3min )

Alle (synger, mens 4 høytalere i kjettingtaljer blir heist opp i trærne)

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen.

(Idet sangen er over, hører man et bombefly som tar av, på de bakerste høytalerene, mens det flyr leses diktet av 4 og 4 personer -evt. lagt på tape?, flyet styrter ved siste ord, og lysen på sentraidretsplassen tennes.)

Jern og rædsler og kulde i ørkesløshet og krampe

det var den skjønne ungdom dere blev git tildel

Saa hven det av bly i mluften, og kroppen ravet i krampe

et lik som raatnet, men sjælen? venner, hvor gikk deres sjæl

Men Gud som er kjærligheten og gav ham hans drøm i eie

husker vel ogsaa dere, brødre av savn og nød.

Han streifer omkring i blaaet paa stjernenes hvite veie

og ser at enhver faar leve; saa er det tid for død

Vi knæler i orgelbruset for døde, ukjendte venner

hvis unge forpinte sjæle sank ned i den store ro.

Er de i live bak døden, i land som vi ikke kjender?

Min Gud, hvis min tro kan hjælpe, da skal mit hjerte tro.

Fremdriftsplan:

For at denne planen skal holde, forutsettes det at alle stiller og er klare til prøve, det angitte tidspunkt i planen.

Alle beskjeder om fravær o.l. gis til Merethe, Steinar eller Leo, de to siste ha det skriftlig!

Kostymer: Mørkt, nøytralt, fra første prøve (slik at vi evt. kan administrere noe for dem som ikke er tilfredstillende.

Husk skikkelig fottøy, og evt. regntøy, prøvene kjøres etter planen uansett vær. Ta også med matpakke, og noe å drikke til langprøvene. Obs; det er i skrivende stund ikke adgang til toaletter i nærheten.

Rekvisitter: Lommelykter, og evt. andre personlige rekvisitter som blir gitt under detaljprøver. Disse skal alle levere fra seg før de forlater skansens område, hver dag, og får dem utlevert til neste prøve.

Uke 28.

(12.-18. 07.)

Innsamling av rekvisitter, renskriving av endelig manus, fordeling av enkelt-replikker, planlegging av detaljprøver.

Uke 29.

(19. -25. 07.)

Leseprøver med enkelte? annet org. arbeid.

Obs: Prøvehelg Lørd. 24. og sønd 25. kl. 11.00. -17.00. på Grindalsskansen. Alle møter, endelig manus blir delt ut.

Uke 30.

(26.07. -01.08.)

Detaljprøver i uka, Langprøve lørdag 31. (kl. 11.00-17.00.) Pressekonferanse?

Detaljprøve sønd. 01. kl. 19-21.00.

Uke 31.

(02. -08.08.)

Fulle gjennomkjøringer hver kveld med kommentarer.

Premiere Torsdag 05.08. kl. 22.00.

Dette er en førpremiere, det vil si at alle er velkomne til å innvitere venner, foreldre m.fl. maks 3. gratis personer pr. aktør, og dette gjelder bare premieren. Øvrig billettpris er kr. 30-50. Billetter bestille på kulturkontoret. (Rabatt gis studenter, tjenestepliktige, arbeidsledige, pensjonister/trygdede og personer under 16. år Det blir ingen form for serveing før eller under forestilling.

Det vil bli arrangert premierefest, det er i tillegg behov for en arr. -komite og et sted å være. Enkelt måltid til aktørene blir betalt av produksjonen, men man må selv holde seg med annet enn mineralvann.

Forestillinger kl. 22.00. hver kveld til og med lørdag 07. 08.

Oppmøte kl. 20.00.

Lysglimt av aftensol

Produksjonen startet på en for meg svært dårlig dag: Kvelden i forveien hadde mitt barns mor og jeg besluttet at vi skulle skille lag, -ikke at vi ikke kunne leve ved siden av hverandre til datteren ble moden til å forlate redet, men kom frem til at den tiden ville bli vesentlig brukt til å ta livet av hverandre, en ikke helt ideell livssituasjon, og tatt i betraktning at datteren fremdeles var såpass ung at hun ikke hadde bygd klare relasjoner til oss som annet enn de voksne som ble kalt mamma og pappa. Derfor kunne hun sikkert venne seg til at de ikke var der samtidig… -Selv om det var store snev fornuft i resonnementet, var det rett og slett en stor smule smertefullt.

Mener jeg allerede kvelden i forveien hadde smertestilt meg såpass at kongen sikkert nikket anerkjennende og toppet det hele med noen solide nerveknuter jeg kunne nyte formiddagen etter, – i kontortiden.

Slet meg gjennom de langsomme timene mellom frokost og lunsj, satt sikkert å saksbehandlet noe, eller skrev videre på den etter hvert ganske vel-planlagte produksjonen «Askeladden og de gode hjelperne». Dette var både innholdet og tittelen på den integrerte oppsetningen kommunen og jeg hadde kommet frem til at var jobben min, sterkt støttet av arbeidsmarkedstiltak, som jo var populært på den tiden.

Da lunsjen nærmet seg, dukket Data-Per opp på nevnte kontor, -bare synet skremte meg, nå hadde jeg sikkert trykket på et eller annet i saksbehandlingssystemet vi fremdeles hogde i datastein.

Det var sånne rare tegn uten noen grafisk fremstilling og det var bare koder du måtte huske i hodet, ikke min sterkeste side.. og da gårsdagens samtale med moren medførte en del selvmedisinering på stam-kafeen, tenkte jeg at det var tastetrykk med utilsiktede konsekvenser jeg nå skulle stå til rette for, – det var det ikke.

Den godeste datamannen hadde rett og slett funnet en nydelig utescene han ønsket å forære meg, ikke som i eiendomsrett, men i bruksmulighet, og det hele toppet seg med at AS Vinmonopolet nettopp hadde tatt inn et nytt merke: Famous Grouse. Dette mente han og ville ha både livgivende, basert på mitt miserable fremsyn, og inspirerende kraft i skapelsen av nye episke verk.

Vi valfartet til det lokale våtvare-apotek og syklet blide og fornøyde bort til den forjettede, og svært lite omtalte perlen av voller, graver, gress og benker.

Det var (og er forhåpentligvis) en perle; et likesidet kors av jordvoller med graver på utsiden og en korsformet plass inni.

Ut mot Glomma var det en enda kraftigere jordvoll, og inn til plassen en idyllisk trebro over vollgraven, for enkel tilgang til herligheten.

De nære omgivelser var blanding av furu og lett løvskog, og det var ingen fremtredende skjemmende bygninger eller andre konstruksjoner som ødela idyllen fra plassen mellom jordvollene.

Data-Per mente at her kunne jeg la inspirasjonen og whiskyen flomme rundt i meg, og vendte tilbake til saksbehandlingssystemet uten grafisk grensesnitt, da lunsjen strengt tatt var over.

For egen del flommet jeg ned mesteparten av flaskens innhold til akkompagnement av selvmedlidenhetens glødende flammer og fuglenes paringssyke skrik i omkringliggende trær.

Sola skinte og humla suste, sammen med Glomma og min jevnt stigende promille, så jeg strakk meg ut på en dertil egnet benk for en dypere studie av indre sjelekvaler, fremtidig bidragsgjeld og nye sjekkemuligheter.

Det senket seg en bedøvende tåke over meg og jeg slumret nok en time eller to, for det neste jeg husker var at det sprutet ildkuler mot mine nesten lukkede øyne, et englekor sang firstemt …kringsatt av fiender, gå inn i din tid… og halsen kjentes ut som en filial av Sahara i ørkenstorm.

En masse tanker om en masse vanskelige greier raste rundt i hodet mitt noen minutter, inntil ørkenspredningen i halsen tvang øynene opp, på tross av sandstormenes noe uttørkende effekt på nettopp disse, og kikket forundret på omgivelsene. – De var de samme som jeg hadde slumret inn fra, det var bare det at jeg ikke husket det… -og at de var blitt supplert av tre-fire av bygdens frittgående handelsreisende i kjemisk og botanisk virkelighetsflukt, da deres daglige sykkelrute også innebar nevnte skanse.

Nevnte bolde herrer hadde en pose med Øl, noe som fremkalte en bortimot poetisk glede i mine uttørkede lufts og næringsveier og jeg gladelig byttet bort resten av whiskeyen mot et par brune brødre.

Gutta fortalte at de fant det best å passe på meg, der jeg lå og nærmest inviterte til å bli loppa eller det som verre var, av andre av bygdens løse fugler, som hadde et mindre hjertelig forhold til min person, – men de angret en smule da jeg plutselig nysmurt av nylig tilhandlet drikke, påbegynte mine litt hallusinogene beskrivelser av forestillingen jeg der og da visste måtte settes opp, ja nesten, der og da. De mumlet noe om at det dopet som var i huet mitt ikke sto på deres handleliste, men absolutt hadde interessante virkninger, før de fortsatte handels-turneen i resten av nærområdet og jeg ble overlatt til mine egne bablerier.

Nordah Grieg var jo mannen som skrev «Til ungdommen», tenkte jeg brått, kastet meg på sykkelen med kurs for biblioteket, som enda ikke hadde rukket å stenge for dagen, og ble vennlig korrigert på at «du skal ikke sove» var av Arnulf Øverland og ikke Nordahl Grieg. Dette satte meg ikke nevneverdig tilbake, og jeg mente at jeg trengte alt de hadde av denne Grieg. Det var en ganske bra fylt bærepose.

Etter en kort pit-stopp på min lokale stamkafe, hvor jeg gjorde et par bord oppmerksomme på at det var et nytt leoprosjekt på gang, så de måtte holde seg klare, reiste jeg tilbake til hjemmets lune favn, hvor det ikke lenger hverken fantes barn eller mor, men litt mer plass i kjøleskapet til den for anledningen medbragte øl.

Ganske oppslukt av bæreposens innhold og inspirasjonens livgivende kraft, begynte jeg å skumlese… -og telefonen begynte å ringe…

Det var ikke bare venner som ringte, barnets mor, sjefen på jobb og en masse andre mente en hel del ikke-manusutviklende ting, som førte til uttrekking av telefonkontakt, noen flere styre-øl og en bestemmelse om at dette går ikke, må vekk, trenger min sekretær.

Ikke nok med at sekretæren var en nett, blond pike med en gudinnes tålmodighet og forståelse for ganske mange av mine innfall, hun hadde og arvet et småbruk i Løten.

Ingen tid å miste, materialet av denne Grieg egnet seg svært godt til akkurat det jeg trodde jeg hadde av plan… som ikke sto helt klart for meg heller… -men jeg visste at for å få fred til å skrive må man vekk, – fra både utflytta kvinner og barn, venner, kreditorer og resten av den store stygge virkeligheten. Og da trengs det penger.

Er ikke sikker på om jeg påberopte meg psykdom etter samlivsbrudd, eller bare generell kunstnerisk fritid, men jeg ble for en ukes tid løst fra mine oppgaver udi teaterintegrering av funksjonshemmede og andre kontorplikter, så da gjensto bare litt finansiering.

En rask signingsferd, først innom AOF og siden Ordføreren i kommunen skaffet 10.000,- kroner i såpass nærhet at jeg fikk krita meg 4 kasser øl og noe matvarer, da sekretæren ikke var så opptatt av øl-diett som undertegnede. Tror og det gikk noe cash til sekretærvin, sikkert noe suplerende whiskey til «kunsteneren som full mann», samt noen alternative urter for å holde tåketeppet i levelig tyngde.

Vår venn Volla hadde boble og tid til en landtur, mot en passe bestikkelse, og vi rullet avsted gjennom de ulvegrønne skoger i deler av Løten man vanligvis ikke ferdes.

I noen klare glimt erindrer jeg at vi delte bokstabelen mellom oss, plukket med åpent tungsinn alt vi fant av krevende, gripende og dramatiske fragmenter av en bråte dikt og de to skuespillene «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget».

Dette ble etter tofingers-metoden ført inn på den medbrakte PCen, og inneholdt så mye død og fordervelse at jeg følte meg riktig munter i sammenligning.

Etter en del frem og tilbake satt vi igjen med et skjellet til et manus, liflig oppdelt med vers av tidligere nevnte «Til ungdommen» og en ellers ganske veiledende produksjonsplan med talekor, stemme og rollefordeling og en casting som inkluderte de fleste sviresøsken vi kunne skrape sammen på vår lokale stamkafe i hjemkommunen.

I hjemkommunen var de fleste lykkelig uvitende om deres snarlige felles skjebne iført lommelykter, omringende publikum på en masse jordvoller, som historikere mente var en skanse mot en eller annen ytre fiende, – svensker eller noe sånt, altså nok et kaotisk blodslit annført av undertegnede.

Da ølet var drukket, manus var skrevet og det ellers var tomt både i hoder, kjøleskap og glass, vendte vi tilbake til virkeligheten iført samme boble som tok oss dit, og skrev ut og stensilerte opp omtrent det som er gjengitt på siden det snart pekes til.

Om du heller vil hoppe rett til min svært kortfattede, objektive fremstilling av produksjonsfasen, gjør du det på «Hopp til produksjonen«

I linken under følger det opprinnelige manuset, omtrent som det så ut for våre stakkars medarbeidere…; – det finnes en noe bedre produksjonsbeskrivelse her. Der kommer du og videre til revisjoner til senere oppsetninger, litt planer og intern og ekstern info. Basismanus

Etterhvert som årene har løpt forbi, har og nye tolkninger funnet sted, og manuset jeg aldri realiserte langs Akerselva i Oslo, er i dag gjenstand for en viss grad av revisjon, og skal spilles inn som radioteater, tonesettes og brukes som utgangspunkt i ett helaftens rave, med både bilder, grafikk, lys og lyd, hvor ideen er at publikum danser seg gjennom forestillingen. Ganske søkt, men helt i min ånd. Demo-inspillingen av manus ligger her.

Her blir jeg…

…til jeg blir kjeppjaga (eller «Piken i Aleen)

Et epos om en liten bykommune og en frustrert ung manns subjektive fantasier rundt hvordan en syvårsepoke kan begynne på et slikt lite sted, når man ikke glir inn i folden, men forsøker å finne sin egen vei.

Rammen er en oppsetning av en Nattevandring på Glomdalsmuseet i det herrens år 1990, samt hvordan nevnte mann gjorde et forsøk på å sette røtter i den samme kommunen, som den gang ikke hadde bystaus.

Den videre fortellingen omhandler mye om møter mellom nevnte kandidat og museer rundt i det som den gang ble kalt Hedmark (og en svipptur til Oppland) med hovedfokus på museumsformidling med andre øyne enn man var vant til i de dager.

Det sto Elverum på skiltet. I seg selv heldig, men der slutta også flaksen; Det sto Elverum 89 med svart skrift på gul bunn. Jeg strakte tommelen i været, den hadde fått den fargen jeg ønska skiltet skulle hatt, blå! Jeg tenkte på hva som var i vente; bunker, stabler og kvadratkilometer med historie … Like gammalt og utlevd som sporene jeg skulle påpeke, men hva gjør man ikke i kreativ rus over mulighetene til å få litt lønn, kanskje noen damer, og sannsynligvis en del Whisky?

Verden veltet over meg. Det sildret riktignok nedover halsen min, men det var ikke whisky, og ikke en gang inni, – halsen altså. Men inni kom det, under halsen sitter som kjent brystkassa og magen. Langs denne svært lite Eu-standardiserte europaveien hadde det multinasjonale olje og kjemikaliefirmaet Royal Dutch Shell, sendt en av sine stolte riddere i form av en tankbil, med stor retningsstabilitet, på den venstre sperrelinja. Det som rant nedover brystet, og som var i ferd med å lage filial av Storofsen i navleloet mitt, var noe så multinasjonalt som sørpe. Full av Fusel fra Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, ja endog Danmark, men ingenting var surt i Norge i de dager. Om man da ser bort fra enkelte banker, noen av deres kunder, og et par multinasjonale selskaper i Norge, som synes negre var ålreite dyr, så lenge de var i jungelen.

Jeg har vært Lyseblå, det beror på min oppvekst, pent innelukket i en have, i Oslo (Ikke Osjlo), en av de første revolusjonære tanker jeg hadde på selvstendig grunnlag, var at skiltet på A/S Holmenkollbanens holdeplass, Majorstuen, faktisk på ramme alvor ble planlagt omdøpt til Majorstua. For en 9 åring er det helt sprøtt at ord skal skrives på en annen måte enn de sies, og foreldra mine satt sammen med venna sine og sang Komba ja may lård, mens stearinlysene blafret i midten av sirkelen, og siden faren min var amrikaner og sterkere enn de fleste andre, -ifølge meg, – skulle alt ha “a”-ending.

Det er greit å være lyseblå; så lenge man har et oppvarmet rom, sofa og disipler rundt seg, som blir provosert av det. – Det hadde jeg ikke her! Og fargen var mer påtagelig enn jeg likte; Jeg skottet ned under genseren, og der jeg fikk øye på hud, som ikke var dekket med multinasjonal gjørme, lyseblå. Tærne kjentes definitivt lilla, uten at Sigrun Berg av den grunn kunne påta seg noe vesentlig av skylda. Jeg var rett og slett en loslitt haiker på vei til Elverum, kald, stressa, sulten og trøtt, men fremfor alt tørst.

-Det er mye trist og leit å glede seg over i denne jævlige verden… [1]

Heldigvis for meg fantes det en innehaver av førerkort som brakte dette, mitt livsmotto inn i en ny ramme; jeg var det forkomne og triste hun gledet seg over …

·         Du får unnskylde bilen, sa hun, etter å ha spylt meg ren for multinasjonalt slam ved å bråbremse fra 97 til 21 kilometer ved synet av meg, blunke med lysene og peke på busslommen jeg sto i starten av, og jeg mitt naive naut gikk på bløffen med armer og bein; løp fremover, for stanse ved døren hennes, men hun kom etter, siktet og traff;

– Mjøsa hadde filial i grøftekanten.

I et øyeblikk kom det over meg, hvorfor lever jeg? Hva er egentlig vitsen med å gjenskape noe som sikkert bare var et jævlig slit, for at tanketomme mennesker skulle kikke ut på den romantiske rammen, mine vanvittige fantastiske kreative visuelle ideer, og en leken holdning til teknologiske oppleste sannheter.

Jeg tok i dørhåndtaket, og hun så nysgjerrig mot meg mens hun fiklet med noe som var druknet i kanarigul pus. Det viste seg å være en knapp merket “Lock”. 

… Min sønn er i Militæret, er du? Dette er bilen min, men han bruker den når han er hjemme, og jeg synes nå den er litt ungdommelig, men du forstår, ja hvor er du forlagt?

Har du sett en radio-bingospiller fra Solør noen gang? Det hadde ikke jeg. Men Øl, dårlige venner og en hel masse tilfeldigheter, hadde ført meg inn i den mindre flatterende situasjon å være programvert på et av hennes yndlingsbingoer, på en lokalradio i sørvestre Solør, nærmere bestemt forrige sving med tett befolkning langs Glomma.

Mitt mål var jo som sagt neste sving, med skilting sentrum sør, vest og nord (har ikke sjekket om Våler eller Flisa har tatt til seg denne urbane skikk, men;) etter mine informasjoner burde det være i Elverum at de ikke reklamerte med sentrum Øst, hadde vel en sammenheng med at turistlekasjen til Trysil, var større enn faren for at folk skulle dra til Murmansk.

Nærradio-bingodamer fra Solør har krøllete mørk-blondt hår (den uken), ettersittende rosa V-genser som fremhever stroppene i BHen, matchende irrgrønn stretchbukse som ender opp i strikker, under hvite tennissokker med rosa og gule striper. Og tresko, som for å kunne ta dem lett på, ligger under pedalene.

Jeg er ikke forlagt, men forlatt, tenkte jeg med meg selv, og spurte høflig; -Skal du langt? Hun så på meg; fra skoene, opp til knærne, dvelte en stund ved nedkanten av parkasen min, og lot blikket vandre oppover, mens hun passerte tre fotgjenger, en traktor som krysset veien med ett tømmerlass, og en bro som var lagt i 90 graders vinkel til jernbanen veien fulgte.

·         Je er itte helt sikker, gubben er i skauen, og je tenkte å aka en tur tell Fæssa, men å skær du hen?

Hun hadde nådd opp til øynene mine nå, hadde det ikke vært for at jeg først fire måneder sener fant på begrepet “adopsjonsblikket”, hadde jeg funnet det opp der.

·         Elverum, sa jeg, mest for å rette oppmerksomheten mot skiltet hun styrte mot.

·         Men det er full itte meir enn 7, ja nesten 8 mil, je kan da skusse deg dit, e det Terningmon?

I ettertid har jeg lurt mye på hvordan mennesker møtes, og lengtet mye etter møter med det annet kjønn, men der og da ønsket jeg meg heller koldbrann en skyss.

Hun så skiltet, kjapp unnamanøver -Åh, bomma, tenkte jeg i mitt stille sinn, og kjente at hjertet ikke smakte Whisky, enda det var på innsiden av halsen, og oversteg turtelleren i rundetid. Pila befant seg på et område som sto til fargen i inventaret!

·         Er det automatgir på denne bilen? ymtet jeg forsiktig.

·         Å dæækern, je kjøre i andre, ja je kan full sette’n rett i fjerde no?

Det mente jeg skulle gå greit, men angret. Flisa sentrum, om man kan kalle det det, er ikke egnet for annet enn utrimma mopeder i fjerde gir.

Dette bekymret sjåføren omtrent like lite som rundkjøringa. Hun hadde en formidabel teknikk; Heng deg etter en lokal Taunus 17m med forlokkende pussede eksosrør på hver side, og amerikansk flagg på diferensialen, studer hvordan den drar inn firehjulsskrensen i 62 km. gjennom rundingen, og hold stø kurs.

·         Det slo meg, … både taket, og det nye mottoet til Gro Harlem Brundtland, og siden det ikke var sladrespeil, eller sidespeil på den grønnbeige Mercedesen vi tok igjen rett før bensinstasjonen etter rundkjøringa, og han heller ikke brukte blinklys, trodde jeg at da skulle jeg dø. Det skal jeg. Bare noen mil senere i livet. Men akkurat da skulle jeg det ikke; Han skulle fylle bensin, kanskje også handle bilrekvisita, så vi bomma igjen.

Alle som har prøvd Haslemosletta vet at den ikke svinger i utide, så derfor konsentrerte dama seg om kjøringa.

·         Her kjører døm styggfort, sa hun, og la seg over i venstre fil for å slippe frem en trailer.

Hun slapp seg over i høyre igjen, og russekullet som trodde de skulle prøve topphastigheten på sin nyervervede Dodge-van fant ut hvordan bremsene virket. – Det var veldig mange russefjes i frontruta …

Jeg hadde allerede oppdaget at det var mye skog i distriktet. Hun prata noe om kællen som kjørte tømmerlass, og om vektrestriksjoner på skogsveger, og så spurte hun om jeg hadde dårlig tid. jeg bedyret at jeg ikke hadde så liten tid at hun behøvde å bry sitt brunettehode med det.. Sjansen for å overleve er langt større i lave hastigheter.

Det finnes en følelse av total avmakt, som du av og til griper, jeg hadde et håndfast tak i den nå.

Dette tror jeg nesten hun hadde planlagt, for rett etter Haslemoen, var det en tømmervei, hun kom på den brått, og treskoen lå tilfeldigvis under clutchen …

Da ble jeg på nytt blå, -jeg hadde setebeltet på.

Inni sjelen min sitter det en liten raring, vi har aldri egentlig fått kontakt, men vi savner det veldig:

·         Je lyt sjekke tælan, gubben kæn komme å dag som helst, … Vi inn på skogsvegen, og samtlige kroppsdeler jeg ikke ved egen hjelp hadde stukket hull på, fikk gratis kikk av et sete som ikke hadde tålt 11 års transport av haikere på solørsida. Opp av den kanarigule pusen kom et usystematisk, men effektivt nedslitt sett av løse ender på metalltråder med tidligere funksjon fjæring.

·         je lyt pisse, kom det fra henne da vi umotivert stoppet midt mellom to digre vanndammer med issvuller og røtter. Hun ut, rett ned litt skrått foran høyre frontlykt, ivrig studerende tælan i bakken, mens hennes oppsamlede kaffe i noe bearbeidet form sildret ut av det høyeste punktet. Hun studerte tælan, med en iver som fikk meg til å lure på om jeg var pornofotograf …

Det har jeg aldri vært, men der og da så jeg for meg en del ideer om hvordan denne varme væsken kunne gi meg den skyllingen som jeg så mange ganger i løpet av den ellers jævlige dagen hadde drømt om. En sildrende varm dusj, med en sursøt lukt av kaffe, kombinert med litt tørrfisk og råtten høne. Dette var første gang jeg så igjen en organisk farge siden jeg forlot de 109 kiloene pike med nordlandsdialekt; – jeg hadde våknet på bunnen av sengen min med den morgenen. -Det gikk greit så lenge vi lå stille, men når hun ble ivrig, tålte bare ikke sengebunnen mer, og toppet min tapping med en nedtur som sikkert hørtes ned i vaskerommet i kjellern, Hun var kristen, og hadde deltatt i en ganske omfattende privatundervisning under konfirmasjonsforberedelsene Presten hadde lært henne en del om hvordan man tilfredsstiller geistlige, noe som hun daglig delte med verdslige menn, i alle aldre.

Har du noen gang tenkt på hva man skal si når en kvinne kommer tilbake i bilen og setter seg ned på bilsetet, som om du skulle ha bidratt til motivasjonen.  Hun ser på deg og trekker opp en utent winnertip, uten å gjøre mine til å ta frem lighter. Og du selv har bare har en rød fyrstikk igjen?

Hvor mye av verden må jeg oppleve gjennom pikken, tenkte jeg med meg selv, kan det ikke gå an å skape bilder uten erotikk? Det er ikke lett. -Men det lar seg gjøre. Jeg vet at det er tradisjon på bygdene i Norge å kjøre bil; med en eller flere, som har innovertiss , -av ung alder, i baksetet, Målet er å få- dem til å hvine mest mulig, og deretter få adgang til deres edlere deler, ut fra det konseptet at nær døden-leker gir en fellesskapsfølelse som kan tilrettelegge nærhet mellom sjåfør og passasjer. Jeg har ikke i samme grad kikket på hemningsløs bilkjøring, – og kanarigul pus gjør seg bedre i postordre-kataloger enn i en Datsun 120 y, så jeg mistet litt av tenninga.

Det gjorde bilen også, men den fikk den igjen, og det smalt. En forløsning som kvitta oss med minst 170 gram rust, og gjorde livet inni enda mer spennende, Datsunen gikk mer over idet de lokale vil kalle gromlyd, eksospottens lyddemping tok en pause i dempinga, mens nevnte kvinnelige fører ikke lar seg stoppe av noe, -ikke en gang en promillekontroll.

De prøvde, men lyktes ikke; – Skær itte du på moen? Dessa har full itte flytta seg lenger enn over vægen, nær je kjem att. Je kan full blæse da…

Lovens voktere var ikke enig. Blå saftblandere har aldri sjarmert meg. Og når de blir akkompagnert av parrings sjuk elg-lyd får jeg minner. Minner som er mye mer urbane enn spikermatte, men som har samme effekten på meg. Jeg punkterer umiddelbart på 4 hjul, og sklir ut i veikanten, med et truet dyrs vilje og evne til selvforsvar.

Mennesket har vært dyr, og dyrt er det. Bot og bedring har aldri i mine øyne hatt noen sammenheng. Jeg kjenner i min krets mange mennesker, som samfunnet i sin forståelsesfullhet for manglende sosial intelligens har samrørt med mange mer erfarne gutter og jenter, hvor tilbudet om virkelighetsflukt har gjort dem til gjeldslaver, som får Oslo Byfornying til å fremstå som pikespeidere før puberteten.

Høll dæ fast, for nå kjæm vi til grøvre skog, sa damen, tilbakelent, mens hun festet sikkerhetsbelte. Dø væt, døm gir dæ bot for å kjør ute sæla …

Ikke et ord av dette er sant, men for å sitere en av mine nære venner som jeg møtte noen år senere; “det er ingen nøyaktig gjengivelse, men det kunne ha skjedd omtrent sånn”. Uttalelsen kom etter at jeg påpekte noen unøyaktigheter i en artikkel som hovedsakelig dreide seg om meg, i Elverum. Ut fra dette kan man lese seg frem til at jeg på uvisst sett kom frem til denne neste bebyggede sving av elven Glomma.

Denne lille bygdebyen er i seg selv en studie: Langs Glommas idylliske bredder kan man vandre på kjærlighetsstien til det liflige akkompagnement av tømmertransporter, tosylindrede amerikanske motorsykler uten nevneverdig lyddemping og et ukjent antall Asconaer (type C) med varierende turbofaktor. Men før man rekker å gå for langt på nevnte sti ender man opp på et museum som omhandler det alle i distriktet ser som det viktigste på denne jord, nemlig skog. – Som man ikke hadde fått sett nok skog når man nærmet seg tettstedet. Den eneste måten å komme seg til dette vakre lille hull uten å se skog; er med lukkede øyne fra fallskjerm, men er man riktig heldig treffer man i alle fall ett tre før nedslaget.

I riktig gamle dager, da mennesket var mindre, og issmeltingen som verst var hele denne vakre, skogkledde dalen en elvebunn, og værgudene gjorde noen tapre forsøk på å ta tilbake sitt opprinnelige leie både i forrige og dette århundre, men flommen kom til kort. En observasjon noen år senere: På tross av vannstand på mellom 30 og 40 cm. over gulvet, holdt den sindige handelstandsforening oppe. Salget av gummibåter og fiskekort gikk strykende, like strykende som vannet, som for forbi og helt ignorerte prislapper og datomerker på gulvnære varer …

Jeg derimot, ble sittende fast i denne hengemyren av en kommune. –

– Jeg tror på en måte jeg kan forstå fluen, som fascinert suser fra ruke til ruke, henrykt setter seg i munnviken til bondens fireårige gårdsgutt, for så, i ekstatisk glede over dette enorme matfatet, oppsøker selve desserten; fluepapiret, den søte lukten, den deilige klisne konsistensen, og attpåtil hele slekta i umiddelbar nærhet. Stemningen blant dem minner litt om Elverum sentrum en lørdagskveld, helt død, men etter å ha fartet rundt i denne orgastiske fortettede sfære av møkk, forråtnelse og upasteurisert melk, må man ifølge bibelen ha litt honning også, – og man ender i klisteret. Jeg har i grunnen bare hatt akademisk (og tidvis en viss sexuell interesse) for ekskrementer, så mitt første fluepapir var av en annen, og kanskje man skal si, mer subtil karakter.

Av dette kan man lese at jeg kom frem, fikk vaklet meg inn på museet som ikke bare handlet om skog, og vandret rundt i den inngjerdete delen av nettopp skogen, som omkranset de 87 bygningene som den gang utgjorde friluftsdelen av denne institusjonen.

Litt om manus-utvikling, aktør-rekrutering og tekniske spissfindigheter finner du (etterhvert) her.

– Vi hadde produksjonsmøte, en vanlig dag to uker før den store natten, da alle skulle vente lenge, vandre rundt, bli myggstukket, og formidlet inn i et gufs fra den kalde fortid, før den frie abort, det elektriske lyset og de støyende lydanlegg man for tiden forpester miljøet rundt seg med i byene, så og på bygda.

– Døra slo opp, møtte samlingen av tomme Bells-flasker min kreative prosess med kampen mot historien naturlig medførte, med et knas som sto til fremtoningens entre. Det var fire døgn siden jeg hadde tilbrakt mer enn en time på horisontalt, rolig underlag med lukkede øyne, så øya mine hang litt lavt.

Det første jeg så var den nederste delen av to slangeskinnsstøvler. Jeg fant dem så interessante at jeg, med en siste kraftanstrengelse lot øynene kjempe seg opp til knærne, hvor det fremdeles var støvler. Ikke vet jeg hvor den blodstrømmen som da plutselig fant det opportunt å bevege seg i mer sentrale deler av kroppen hentet energien fra, men øynene fikk plutselig en umotivert trang til å se mer.

Ett stykke oppå lårene sluttet støvlene brått, der var det hud, mørkebrun, nybarbert hud, som endte i et tekstil jeg den dag i dag ikke klarer å se for meg, men som virket svært motiverende på ytterligere betraktninger av eieren. Jeg kjente tre ukers halvfordøyd fyll trenge seg ut gjennom porene på ryggen, og rant i kalde, vellystige strømmer nedover ryggen. Da møtte jeg Edrùn!

Brått var jeg lys våken, kastet et blikk rundt i rommet; det så ut som alle hadde jobbet intenst, drukket mye, skiftet, eller tatt av seg klær som var i veien, uten tanke for bevaring for ettertiden. – Produksjonsavdelingen var rett og slett ikke forberedt på uannonserte ankomster fra den virkelige verden.

At det i tillegg hadde vært en del kreativ skriving, med sneip i munnviken, og rullet adskillige sigaretter i rommet. var hevet over tvil.

Etter en kort inspeksjon av mine medarbeidere, kom jeg til at samtlige, med unntak av Roar, som var svært nærsynt, hadde reagert synlig på dette vesenet, som hadde inntatt rommet. Kristin, min skjønne rødhårete elskerinne, som ikke var spesielt interessert i særlig annet enn chillum, status og seg selv, krøkte seg sammen som en truet klapperslange, mens hun hvesende slo med halen. Ole, vår eminente teknikker kom krypende ut av en elektronisk dings med 60-talls syrespiraler i begge øynene, febrilsk letende etter noe i den ene lommen, mens den andre hadde et godt grep rundt loddeboltens varmere deler. Hodet til Johan hadde gått inn i bane rundt en for meg usynlig akse, og han vaiet frem og tilbake som man kan forestille seg I.C. Dahls berømte bilde “Birk i Storm” kunne gjøre mellom vindkastene. Det var flere andre karakterer i staben, men de var opptatte med andre ting.

Hun var pen!

Svaksynte har alle andre sanser ekstra skjerpet, og om Roar luktet lunten, eller bare reagerte på det umiddelbare stemningsskiftet i rommet skal være usagt. Men etter hvert kom han til at dette var en besøkende, sikkert kvinne, – og som den uforbederlige bedårer han er, sa han bare “God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå dykk, og di kan høre mæ…”.

Denne åpningsreplikken fra vandringen vi var i ferd med å sy sammen, vakte en avsindig latter og forløsning, hos alle andre enn den sist ankomne, og de 3 andre som bare applauderte med en unison hostekule.

Hun spurte en smule avmålt om dette var produksjonens hovedkontor, og om noen kunne sette henne i kontakt med produsenten eller regissøren for den fantastiske kulturvandringen som hun, ifølge en telefonsamtale med ovennevnte skulle være med på.

Jeg har aldri vært en mann av få ord, og rødme gjør jeg sjelden. – Laaang stillhet. Alles øyne rettet seg mer eller mindre blodskutt mot meg, og jeg forsøkte å få den melonen som plutselig befant seg midt halsen min enten opp eller ned.

Jeg tror nesten ikke jeg har vært så nær ved å kveles siden jeg prøvde å finne igjen hullet i isen jeg hadde gått gjennom for mange herrans år siden. Men nå var jeg varmere enn under isen, – mye varmere, og om kjærlighet ved første blikk noen gang har hatt relevans, så tror jeg muligens det var da. – Etter å ha gått gjennom fargene fra rosa til fiolett vi knallrød, løste på uforklarlig vis vannmelonen seg opp, jeg tok sats, jeg hev tre ganger etter pusten, og var situasjonens herre. Med en stemme Tom Waitz ville misunt meg, presenterte jeg meg, oppga at det var meg, og prøvde på min mest sjarmerende måte å rette hennes oppmerksomhet mot geitekillingen som sto i vinduskarmen og brekte, helt uforstyrret av menneskenes underlige sosiale koder. Den var det mest presentable kontoret, boligen og lageret vårt kunne frembringe, for noe som så ut som hun var klippet ut fra den vanlige verdens ordens og skjønnhetsidealer.

– Hun satte øynene i mine, la hodet litt på skakke og spurte “Hvem er det som tar seg av deg a?”. Hadde jeg ikke solgt meg selv dyrt til styggere og (sannsynligvis) rikere kvinner tidligere i livet, hadde jeg vært solgt der og da. Men, som jeg ynder å si, har jeg vært i krigen før, bare man har strykejern i håndveska og håndgranat i suspen, er det utrulig hva en gammal transvestitt kan vri seg ut av. Der og da reflekterte jeg ikke slik, autopiloten slo inn, og automatisk (eller instinktivt) fant jeg det klokest å først nattevandre henne gjennom reisen vi skulle ha publikum med på kun få dager senere, på dagtid, – og heller presentere henne for ensemblet etter endt vandring, ett i ettertid heldig valg.

Pelle geitekilling rykket umiddelbart inn i rommet, ryddet bord og andre høyereliggende flater for glass, askebegre (som han på sitt eget vis tømte, i seg, – en geitekilling med ordenssans), og loddebolten ble sluppet, vannblemmen behørig urtet med gress både fra plen og jakkelommer og vår fremtidige hulderdronning og jeg, -«smøg oss ut mellom fjøs og stall».

Under vår vandring, forsøkte jeg å fokusere på det Direktøren og jeg så og hørte for oss publikum skulle oppleve, samtidig som jeg forøkte på jentisk å forklare hvor mange kabler som måtte graves ned eller skjules, anekdoter som vi var enige i at fortelleren skulle gi som kommentar til bygningene og tunene eller landskapene vi skulle gjennom, og sikkert en masse om hvor høyttalere skulle stå, alver danse i skogen og tre skulle felles i strobebelysning. – For ikke å nevne piken som blir kastet ut av en av hovedgårdene, lyset fades og hun igjen dukker opp foran oss, løpende ned alleen og forsvinner ned mot Prestfossens stormende skumsprøyt.

Direktøren og jeg hadde ruta klar, 87 bygninger som skulle formidles i overgangen mellom natt og dag. –For å sitere fra forteller-teksten, – som kom 3 dager før premieren; …om disse vegga kunne fortælje …

Vi nattevandret på dagtid, og det jeg var ute etter fra henne, produksjonsmessig, var en musiker som kunne bergta. Det kunne hun. Bare møtet i hovedkvarteret tilsa at denne kvinnen hadde egenskaper underjordiske og huldre kunne skyte en pæle etter. På en for meg uforklarlig måte, virket det som hun likte det hun så og jeg sa. Hun kjente en gjeng likesinnede som kunne bli med å danse rundt bålet på slutten, og ellers delta på huldrebrylupp som ingen så i tussmørket på låvegulv, og ellers oppføre seg bra.

Og så så hun meg i øynene, og jeg kjente at de ikke gikk igjennom, bare inn. Vi vandret oss gjennom ruta, jeg tegnet og forklarte alt fra bakgrunnen til historiske anekdoter vi skulle vektlegge, til hvor høyttalere som skulle bære fortellingen skulle stå. De skulle være skjult, og hele tiden foran publikum, og bære fortellerens stikkordsmessige anekdotiske iakttagelser av de øvrige, minimalistiske handlingene.

I mellomtiden hadde operasjonssentralen hjulpet det generelle inntrykket etter Pelles rydding av alle bord, iført piassava og skuffe, og kommandosentralen så nesten skapelig ut da vi vendte tilbake til ensemblet. – For egen del hadde jeg en del motforestillinger mot å gi slipp på vår tosomhet, tror jeg spilte rollen som behersket, gal regissør, mens mitt indre var et følelseskaos en middels hormonelt nyforelska 14-åring hadde nikket gjenkjennende til.

– Noen hadde fått fatt i nyrøkt ørret og eggerøre, og nyvaskede bord var på tunet utenfor, så da ble Celina offisielt introdusert til gjengen som hadde valgt å stille seg bak denne utfordrende, og i ettertid, legendariske vandringen.

Mens vi vandret, hadde noen og funnet både kjølig hvitvin av anerkjent merke, og museal eplesider, så praten rundt bordet kunne skje uten pinlige pauser, og sideren ble fra bryggeri-hold hevdet å gjøre deg kjørbar, også etterpå. – Jeg unngikk den.

Jeg var, ikke helt ulikt meg, litt bakpå, da produksjons-fasilitetene til vandringen vår verken innebar bad eller dusj, selv om vi passerte noen saunaer og en ganske kjent elv. Men Celina så den positive utviklingen av ensembel og omgivelser, og tok den som en anerkjennelse, samt at store deler av staben og var informert, og til stede. Det kan også hende at journalistene som enda mer uannonsert dukket opp, var med å sprite opp moralen. – I ettertid fikk jeg i alle fall forståelsen av at det hjalp veldig på samarbeidsviljen til de øvrige på museet.

Uansett, for egen del opplevde jeg den turen som skjellsettende for forestillingen vi lagde. Sikkert inspirert av følget, – og i forarbeidet, beskrev jeg i grunnen dèt som viste seg å bli opplevelsen 70-90 publikummere opplevde bak antennen på Walkietalkien jeg trigget de forskjellige handlingene med.

På veien dit var det ikke bare finansiering og kulturhistorie, men markedsføring, enorme analoge tekniske utfordringer, masse menneskelige intriger og svært lite søvn.

Det å rykke en utenforstående gjeng inn i Norges 3dje største friluftsmuseum, med alle stillinger besatt i forskjellige roller, og din eneste kontakt er en forholdsvis ny direktør på åremål, som kanskje oppleves noe annerledes enn sedvanen skulle tilsi, joa der har dere meg.

Nokså ung, uten noen museumsfaglig kunnskap utover overlevert erfaring fra egne og andres prosjekter, total mangel på autoritetstro og en leken direktør som liker et Ja for ett JA. Dette gjør vi.

I min brogede læretid udi deler av scenografien, havnet jeg i rollen som lokal prosjektleder for utstillingen ”Fløtern og Kjerringa” noen år før. Min læremester hadde gitt meg noen skisser, så basisideen var klar., det gjensto bare å opplyse Trysils innfødte håndverkere om at vi skulle skjære ned en vegg i Odvar Nordlis barndomshjem, dele en del møbler, ikke på midten, sette dem mot veggen og få dette til å se troverdig ut, samt formidle alle kvinnen og mannens oppgaver i form av to dukker, -som sikkert enkelt kunne lånes i den lokale konfeksjonsbutikken, men nei da, de skulle sveises i armeringsjern og  kles med synlig hønsenetting som illustrerte deres former i utøvelsen av sine jobber. Til alt overmål skal de ikles originalklær, og om du ikke har prøvd å kle på en dukke i hønsenetting og armeringsjern før, la vær. Det er mange ståltråder på slike. Men utsiling ble det, siste året med tømmerfløting i trysilvassdraget, men vi nøyde oss ikke med den heroiske mannen på stokkene, glemte kanskje å vektlegge kvinnene som ofte gjorde seg en tur med elveutsikt mens han passerte på sine stokker, men vektla hun som bar 1000 liter vann hver dag, passa ungene og lagde mat, samt lå et hestehode foran på ånna som skulle sikre dyr og mennesker gjennom vinteren mens han var på hogst. Ikke det, han skulle også bringe råvarer hjem, men opererte i større sirkler enn kjerringa han befruktet. Så det å bære frem handlet ikke bare om barn i den tiden.

Men etter er interessant opphold i Trysil, og et vilt antall andre produksjoner underveis, så jeg igjen Direktøren i lokalavisen som ble holdt i Hedmark Teaters lokaler i Nord Odal, og da var han nettopp det, direktør.

Jeg kom dit på en lengre bølge av entusiasme som møter veggen, og oppholdt meg der for å rehabilitere et hode som sensurløst hadde (trodde jeg da), gått fri i mange år.

Han var en morsom gammel raring, tenkte jeg, ringte han, og prompte kom han med to flasker vin. Han skulle kjøre tilbake, så jeg drakk begge. Dette var vel rett før Jul, var akkurat ferdig med en russerevy og noe barneteater, begynt å lukte på storbyen Kongsvinger og heltene der. Direktøren sa en sak som betød noe; greit å være direktør, men hva for? Joa, et museum som har samlet bygninger fra Tynset i nord til Solør i sør, men for lenge siden. Det finnes masse ting også fra alle disse stedene, men det var ikke så relevant for oss i denne samtalen. Han vil dele opplevelsen av uteområdet i skumring, noe jeg digget umiddelbart. Samme året var sommerjobben min lysmester på et prosjekt som het” Elva”, det var et bildespill med levende mennesker som illustrerte hva en elv gir av grobunn for eksistens, i en mer performanceaktig utgave midt inni Hedmark, slik havna jeg der.

Nå må skribenten bryte litt, da den egentlige historien du nå er på er om at det sto Elverum på skiltet, det er så mange fortellinger som fører frem til der vi var, men la oss korte det ned til at det gjorde nettopp dette, at huldra kom etter en interessant telefonsamtale i førmobilsk tid, og vi var vel snart til premieren. –Advarsel: vi spilte den ca. 100 ganger, så det er mer der. Skjedde bare så mye imellom.

Celina ringer tilbake dagen etter, hun liker ideen og ser frem til både å få forteller-teksten og å bidra. Jeg kjenner litt på at hun gjerne bidrar til mer seng uten søvn, men hun gjør det klart at hun er gift, men og at hun har en tyvaktig god elsker der hun er.

Fortelleren, Roar, som bor i neste sving med kommunevåpen, vet han er utsatt for et av mine prosjekter, med høy spenning, lav sikkerhetsfaktor og en del promille. Man kan ikke leve av det alene, så han reiser tilbake til hjemkommunen i påvente av fortellermanus. Min samarbeidspartner Direktøren har all kredibilitet som finnes, og alle vet hva som skal skje, men mangler teksten. Han mangler tid til å skrive den ut, og selv den unge geitebukken Pelle begynner å kjenne uroen over manglende fortellende rammehistorie. Direktøren er på foredragsturne må vite, og det er forbundet med litt spenning at vi setter opp et fortellerdrama uten fortelling, selv i det alternative ensemblet jeg har samlet. Vi andre tester ut tekniske detaljer som hvor det skal være lys, hva slags høyttalere skal stå hvor, og hvordan får vi lange nok ledninger, hvordan bytter vi fra den ene til den andre, det er 16 lydpunkter, alle må rigges opp og ned samme dag, 70 lyspunkter , og ingen er samlet, vi driver en del med logistikk i innspurten.

Ideen er at publikum skal møte en moden mann på museets friluftscene, etter en introduksjon om at det skal vandre tilbake i tid, før elektrisitet og telefoner, biler og varemagasiner, møte en mann som gjenskaper opplevelsen han hadde som ung, da han måtte ut og hente bestefar, som ikke kom hjem til kveldsmat.

Vi følger han gjennom en lang vandring, på asfalt frem til friluftscenen, deretter over noen skogstier, men det er enda lyst nok til å se røttene. Fortelleren avslutter sin sceneopptreden med replikken; ”Det vart inga anna råd, jeg lyt gå”. Og innspilt på kassett, fortsetter stemmen bak publikum, Ganske høyt, siden lyset på fortelleren er borte, og vi skal lære dem å gå etter lyden, bak meg, ”jeg smøyg meg ut millom fjøs og stall” dundrer ut bak folk som står i et amfi, men på forhånd har blitt fortalt at de skal følge meg, men ikke passere, for da går de ut av forestillingen.

Premierekvelden var litt av en øvelse, nærmest en prøvelse for meg, på den ene siden ensemblet, alle de tekniske utfordringene forbundet med lyd, mennesker, lys og bilder, Direktøren hadde trommet sammen gjester fra både fjern og nær, men de fleste hadde adresse Oslo, satt i styrer og utvalgte museer, eller folk fra redaksjoner både direktøren og jeg på en eller annen måte hadde lokket opp dit. Jeg hadde eksersis blant det ventende publikum, iført radio, som stadig ba om utsettelser av diverse kabeltekniske eller andre årsaker. Hadde heldigvis en tidlig utgave av handsfree, som et ikke helt diskre øreskjell, og en litt overdimensjonert ”skjult” mikrofon, under ullgenseren, hvor jeg hveste klare meldinger til de som var på sambandet, mens jeg tekkes kulturråd og journalister i Direktørens frie regi.

Premieren er fremdeles nesten helt uvirkelig for meg, som jeg og tror de åpne og uforberedte publikummere opplevde forestillingen. – Bare på en annen måte.

Alt bare virka. -Og det var første gang. Mesteparten var prøvd ut på forhånd, men ikke alt, samtidig.

– Det siste som ble sagt på sambandsradioen da jeg, og publikumsfølget, tett bak meg, vandret ut på området etter direktørens svært humoristisk poengterte innledning; – var at ledningen som forsynte forsterkeren til alle høyttalerne med lyd, måtte loddes opp på ny. – Jeg hveste at det var bare å lodde i vei, og vandret ufortrødent videre, fulgt av forventningsfulle gjester, journalister og andre, -som utgjorde medvandrerne.

Selve vandringen, fortellingen og den tekniske produksjonen finner du (etterhvert) her, og noen av omtalene i media (etterhvert) her.

For de som ikke har prøvd internsambamd på litt pressede produksjoner, kan jeg informere om at det skjer en del der, både produksjons teknisk og sosialt, samt en hel masse dårlige vitser, for å roe nerver og annet.

På veien dit, hadde produksjonshuldra blitt så godt kjent med meg, at vi åpent var gjensidig forelsket, så forelsket at hun hadde invitert sin ektemann på skilsmisseballett til hardingtoner, og han ikke var en stor fan av meg. Dette hadde og hatt en viss innflytelse på det øvrige gammeldansmiljøet vi forutsatte stilte på noen av tablåene, så spenningen var påtagelig. I tillegg hadde Kristin erstattet chillumet med et sug mot nye opplevelser, og jeg var ikke så tilgjengelig, men etter ett fordelingsmøte, viste det seg at min nestkommanderende mann, også likte min nestkommanderende pike, og basert på ansenitet og alt mulig annet man finner på i farta, var ensemblet forsøksvis parvist delt, men sambandet på øret, som og bar preg av denne paringen, var ganske mye i møte med publikum.

Publikum hadde jo reist ut i provinsen for å oppleve noe, noen var riktignok mer kortreiste enn andre, og de som hadde kort vei hjem, var nok mest skeptisk. Men det var et enormt forventningspress på ensemblet, direktøren og meg, vi hadde lagt lista høyt, og glemt å spenne opp sikkerhetsnettet, så de som kjente meg på den tiden la merke til at jeg ikke drakk den dagen.

Hadde samtidig en av de mest krediterte kulturjournalistene på heldagsbesøk, så i stedet for å regissere prøver, strøk jeg henne med hårene, samt diverse andre medier, sponsorer og andre som følte at de trengte min oppmerksomhet, det var litt komplisert, da og staben helt rettmessig hadde behov for noen retningslinjer og problemløsninger på alt fra teknisk til kunstnerisk fra produsent og regissør, to små hatter jeg hadde på internsambandet. Og all teknologi, form osv. hadde ikke vært prøvd før, så det var en krevende dag.

To radiojenter fra P2 ba om et intervju før vi dro avgårde, og jeg ba om radiostillhet på min kanal på sambandet, det funka litt under middels. Utrolig hvor mange spørsmål som er på samband mens radiofolka spiller inn.  Sponsorer og ordførere fra bidragsytende kommuner kom alle bort for å få del i glansen, og jeg prøvde å ikke sprekke som et troll i solskinn, da glans var det siste jeg tenkte på, men var litt bekymret for teknikken. Glad de ikke var på samme frekvens. Enkelte jegere mente at sambandet vårt var moro, unner dem det, da de lånte oss både radioer og frekvenser. 

Heldigvis stolte jeg på aktørene i de forskjellige bildene, men fortellerstemmen skulle bære, ikke bare til meg, men til de bakerst i følget, uten den, ble det bare en vakker samling bilder i mer og mer mørke og kupert terreng.

På min radio kom det flere detaljerte øvelser om hva som skulle gjøres etter forestillingen vi ikke hadde begynt, og etter kort blikkontakt med Direktøren, holdt han en innledning så intelligent, humoristisk og poengtert, at jeg, etter en lang dag, nesten svimlet.: Skal vi gjøre dette? 

På radioen fikk jeg melding om at vi ikke var klare teknisk, men faen heller, bra bilder og ti minutter til første livehøytalerpunkt, joa, vi kjører. Solen hadde gått ned og 80 eller flere mennesker vandret i akkurat slik en flokk på mange vandrer, bak meg, kjente en del på fysiologiske ting som nært forestående oppkast og diare, men som Queen sa så klokt i de dager “show must go on”…

Måtte jeg bare satse på at dette gikk, uansett hvor mye folk maste om å ikke være klare. Vi hadde øvd i 14 dager, riktignok uten tekst, forteller osv., men visste noe om hva vi satte i gang.

Heldigvis hadde vi ikke kommunisert så mye ut om innholdet, bare konteksten, så forventningene var store, men ikke som å sette opp Hamlet, hvor alle mener å ha sammenligningsgrunnlag. Vi drev med noe ingen før oss hadde gjort, noe som både skapte utfordringer og samtidig ga oss litt rom for å foredle. 

Vi hadde en generalprøve kvelden i forveien som forårsaket høyt rusmisbruk fra regissørens side, bare for å sove de 5 timene som måtte til for å kunne klare premieren. Men alnedralinet som trigger deg, er og ett sterkt dop, og det hjalp mye på gjennomføringsevnen. At vi som jobbet sammen om produksjonen hadde jobbet så tett på hverandre i en kort, men så intensiv periode, hadde skramlet oss så mye sammen at når premieredagen kom, hjalp de andre hverandre, mens jeg hora rundt mellom journalister og celebriteter. Riktignok iført jaktradio og med en del vandringer ut på området for å ta stilling til løsninger på generalprøvens noe tarvelige utfall. Det ble faktisk respektert av ovennevnte, og jeg opplevde mer takknemlighet for at jeg og prioriterte dem. Er du hore, må du alltid strekke strikken, mange veier. Og for egen del kjentes det ut som den av og til ikke kunne tøyes lenger, men strikk er en fleksibel materie og med god vilje kan den litt til.

Flokken og jeg vandret ut på asfalten. Gikk mot scenen, og radioen var taus, utover korte bekreftelser på at de fleste var på plass, og at kabelproblemet ikke var løst. Da jeg hadde veldig mye publikum rundt meg, hveste jeg stille at dette fikser du, uansett. 

På scenen ved amfiet satt fortelleren klar. Lyset steg når vi nærmet oss, og Roar tok ordet når han oppfattet at de fleste silhuettene mot himmelen sto relativt rolig. God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå døkk, og de kan høre meg. Sjutti år er det siden je kom hit fyste gangen, … –og slik fortsetter han sin fortelling. Jeg får bekreftelse på at høytalerpunkt 1 fungerer, at kassetten er cuet og lurer litt på hvordan jeg skal håndtere menneskemengden videre gjennom turen. Noen vil prøve å gå foran meg, noen sakker akterut og mange er så tett sammen at jeg frykter støyen av fottøy og klær overdøver lyden av fortellerstemmen, som skal lede oss videre, og samtidig gi bildene vi har regissert til et slags liv. 

Vi har satt som forutsetning at du som publikum har en egen referanse i alt fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr til egne opplevelser. Derfor er fortellingen ganske stringent. Visualiseringen er små enkle bilder, som at du hører stamping i fjøs og stall fra dyra der inne, at smia på utsiden av tunet bare illustreres av hammerslag mot emne, og fortellingen gir stikkord du selv kan assosiere til dine egne tanker.

Ha og med i bildet at som publikum forlater du asfalt 10 minutter etter solnedgang, og mørket blir mer påtrengende i løpet av vandringen.

Vi vandre forbi både underjordisk, eller er det taterbryllup bak en mørklagt låvedør. stearinlys i vinduet til kjerringa som er så gjerrig at hun bruker natta til å telle skillinger, blir bergtatt av en hulder i et hull i bakken, som i dagslys ser ut som en jordkjeller, ser alvedans langt unna gjennom skogstien vi snubler over i tussmørket, etter hvert som mørket senker seg, blir underlaget vanskeligere, man ser ikke røttene og steinene på stien, og det er lengre mellom fortellerens stikkord.

Før det ser vi en jente som kastes ut av Åset bygningen, lyset strømmer ut av døra, gjenspeiles i sølepytten hun kastes ut på utsiden av døra, og fortelleren nevner noe om at det både kan være dattera som har hatt seg med stallgutten, eller kanskje den kåte budeia fra innpå skogen, som betalte leilendingsavgifta, og storbonden var ferdig med.

Vi ser henne igjen på forsiden av huset, løpende ned alleen, mot elva, passerer oss, og forsvinner ned skrenten mot Prestfossen, hvor hun blir borte.

Etter en ganske stille men sterk vandring gjennom et skogholt, tidligere nevnt alvedans i stor avstand og et tre som faller i strobelys, leder jeg publikum ut til kanten mot elva, som har en bakevje og en lyssatt kvinne som ligger skylt opp på stranden under oss. Samme hår og kjole som piken i alleen. Fortelleren er nesten stille på skogsetappen, og vi skimter lys fra en stue i enden av stien. Der møter vi han igjen, fortelleren, han sitter på samme melkekrakk vi møtte han med på starten på amfiscenen, og sier at bestefaren og kompisen han hadde tatt hull på så mange spritmerker, at det gikk mer sidelengs en fremover når han skulle hjem, og han som guttunge ble bedt inn på kurompesuppe, noe publikum og blir, og får servert både lettøl og suppe foran peisen, og huldra fra Jordkjelleren, de underjordiske som hadde båldans ved elvebredden rett før vi kom til tunet, og var de lokale dans og spelemannslag Celine tok med, og som var med å farge tablåene. I tillegg til å være individer jeg måtte møte.

Når suppa, som i seg selv er et eget kapittel i denne ganske omfattende beretningen, og publikum satt der foran peisen og så ganske blide ut, det var det liksom ikke rom for applaus underveis, og siden ingen vi kjente til, eller publikum, hadde kutyme på når man klapper, nøyde jeg meg med smilene, løp tilbake til amfiet henta ut whiskyen jeg hadde lagt der til dette formål, og styrta halvparten.  Iført en pen øl, for å roe adamsepler som kanskje syntes alkoholinntaket var lenge savnet og litt brått, fikk litt annet å tenke på, jeg deala med ansiktsuttrykkene jeg så fra publikum da vi kom inn i Stemrudsstua og tenkte å faen, nå begynner den offisielle jobben, å takke alle som står i programmet, motta gjester og jeg som egentlig bare ville være sammen med nerdegjengen min. Jeg gråt litt på vei tilbake, både av lettelse, ensomhet, hva som sto foran meg, men fremfor alt at det virket.

Alle spiste suppe, drakk lettøl og skålte, det var som en magisk følelse mellom mennesker som hadde gitt og tatt. Et samspill jeg virkelig elsket.

Direktøren kjente både meg og prosessene vi begge hadde vært igjennom, han sto på utsiden og røkte sin 3dje mentolsigarett da jeg kom tilbake. Vi hadde ikke hatt mye tid til å planlegge hva som møtte oss, men snakket mye og godt sammen resten av tiden, og hadde en gjensidig tillit, -Vi må takke folk sa en av oss, den andre sa vi bruker programmet som talkshow, og da var planen klar, ett minutt pr navn. Vi fyller hverandre ut og holder et 25 minutters show de fleste synes var for langt, alle ble nevnt og vridd og vi ga hverandre en klem etter dette, for det var en suksess.

Etterpå fikk jeg samlet sammen arbeidsgjengen, vi klemte og en hel del, lo og gråt over alle greiene vi sammen hadde gjort og begynte å rigge ned høyttalere og lys, kablene fikk ligge…

Jeg begynte å føle meg litt sliten da, vi hadde en transport runde med traktor og henger, som i det minste fikk utstyret under tak. Rutiner hadde vi enda ikke, og jeg kunne liksom ikke si at nå er festen over, dere gjør resten, var den som måtte ha oversikt, i alle fall i mitt hode, og samtidig hadde jeg nøklene som måtte til, men da solen morgengrettent på pur vilje løftet seg over åskammen, var jeg trøtt. Kjempetrøtt. Så trøtt at jeg på vei opp på traktorhengeren med en litt stor og tung høyttaler sovnet, ramlet baklengs og brakk for første gang “premierefestribbeina”. De fikk gjennomgå en del flere premierer mellom da og nå, og har nærmest vært en ustyrlig masse beinpiper, som egentlig kunne holdt seg sammen.

Blir sliten, bare av å skrive det her, folk har i ettertid lurt, på andre prosjekter, hvor mye man kan gjøre, og jeg har i mitt stille sinn tenkt; Alt. Det har senere vist seg å ikke stemme, da må man være edru…

[1]Luis Ferdinand Celine; Reisen til nattens endehttps://www.nb.no/items/7b3ca165dfb43ab99fc23c124220b457