Kategoriarkiv: Selvbiografi

Dagens betraktninger om noe 05.09.21

The Doors, ganske kryptiske, ganske gamle, ganske døde og sprell levende.

Vet ikke helt hvorfor jeg satte dem på, men kanskje noe med geriatri å gjøre.

bildet sier noe om dagen(e) om man er inne i det

Slår meg at jeg ble svært smigret på gårsdagens «nachspiel» på kroa om at vi på ungdomsbordet fikk servering før de gamle på det andre.

Jeg var inkludert i vi på ungdomsbordet. Smiler hele veien til senga, setter meg ned i salongen og tenker på akkurat dette. Senga kan vente, tenke over at disse 20-30 åringene ikke fant det unaturlig å inkludere meg i kategorien.

Stedet er stadig salongen, den som er ombord i båten min, den med et setetrekk som ville få en hvilken som helst horemamma til å stirre misunnelig, kanskje savne de røde ledpærene som tidligere lyssatte nevnte område med nettopp rødt. -Ser ganske porno ut, men trakk ett lettelsen sukk når de en dag ikke ville mer.

Ikke en fantastisk lyssetting for annet enn, av meg, betalte erotiske oppdrag, det har vært få av dem utover enkelte samboerskap tidligere i livet.- Billige partnere har liksom vært min greie mellom de mer krevende, men lav pris inn, høy pris ut.

Billige partnere gir deg tilgang til hellige rom fortere enn dyrere, men du møter ofte veggen etter ganske kort tid. Dyre derimot… savner alle enda. (sorry for å bare utheve, ikke hyperlinke, … personvernerklæring!)

Doors åpner dører i hodet mitt, litt hvor jeg kommer fra. En annen, litt mer freaka tid, – for noen av oss.

De andre får svare for seg sjøl. En ting jeg tenker på, etter å ha deltatt på ungdomsbordet, er hvor er verdiene mine?

Ikke ett stygt ord om ungdomsbordet eller min oppførsel på det. Det var etter en lang dags deling av en hel masse tid med nesten kjente foreningsmedlemmer som jobba som faen, uansett om verktøy og løsninger virka eller ikke.

Hadde jeg vært mindre selvopptatt, hadde hver enkelt av dem fått sin egen ode, de fortjener det individuelt, og så motiverende å føre masse flinke folk inn en masse absurde oppgaver, stikke av selv, og få dem til å like det.

«Run whith me» sier the Doors. Jeg koser meg over samløpet jeg har deltatt i, håper det var det litt for dere og!

Dagens betraktninger om noe 28.08.21

Stammens eldste er jo akkurat det. I min grunnstamme er den ene gått bort, og for at tomrommet etter han ikke skulle bli for tomt etterlot han en del løse tråder…; Nøstingen av disse har i alle fall fått min bror og meg mye tettere enn vi har vært de siste 7-8 årene.

Det er alltid en mer eller mindre vennskapelig konkurranse brødre i mellom, – vår går ut på hvem som svelger flest kameler i samhandling med den andre. Da uavgjort er dørgende kjedelig, deler vi førsteplassen.

Ikke fritt for at eplene falt på hver sin side av stammen, røttene var øverst på en høyde og vi rullet hver vår vei. Så med litt fantasi kan du sikkert skape deg en del interessante bilder av samhandlingen.

«it takes two to tango» – og da stammens eldste er flertallsform, bare den ene er borte har vi stadig en igjen.

Et elskelig vesen av hundyrarten. – Med stålkondisjon og galopperende kolls. Dette eksemplaret er slett ikke fremmed for vinmonopolets gleder, noe vi «unge» absolutt unner henne.

Dobbelsidig lungebetennelse på toppen av ovennevnte gleder, kan sette ut de fleste, ikke ofte jeg omtaler moderen i kategorien «de fleste», men summen satte henne og en del tilbake.

Familierådet, her representert ved brodern og undertegnede kom til at noe måtte gjøres

Uten nevneverdig uenighet kom vi til at rekonvalesens-opphold sikkert ikke ville gjøre situasjonen opplevd, – slike steder har en noe intolerant forhold til røyking kombinert med kolls og lykkelig storkonsum av polvarer, bedre, for vår kjære mor.

Brodern hadde tatt unna mer enn sin andel de siste årene, helt uten innblanding av nevnte undertegnede, som har vært særdeles engasjert i slikking av egne sår, og nå fremstår som en enda bedre utgave av seg selv. – Onde tunger vil hevde direkte edruelig, selv om kandidaten selv hevder å være den samme gamle, bare i litt bedre form.

Uansett, diagnosen var semmer livskvalitet og etter en noe usystematisk kartlegging av situasjonen kom vi frem til at husvask, flest mulig middagsselskaper og en til en kontakt med nære pårørende burde gjøre susen.

Det gjorde det. Riktignok er den medisinske virkningen kortvarig, men virker i alle fall lenge nok til at jeg har frihelg, har kommet meg ut på favorittøya, rigga meg til på favorittakterdekket og nu er i den privilegerte situasjon å igjen kjempe mot ordrettings-program, et noe springende hode, knirkende landgang på nabobrygga, – iført Hansa 0, Gul miks 3, P13s musikk, tøfler og ullgenser, – er natt og litt kjølig må vite…

Stemningsbilde fra skapelsen av dette verket (Foto Rønnaug Helleland, som tilfeldigvis gikk forbi)

Kom egentlig til den forjettede ø allerede i går kveld, etter et avrundende medisinsk middagsselskap med moderen, hennes to panter-venninner på rundt 90 og min bror.

Selskapet var i seg selv en studie, men da jeg som vanlig skal holde dette forholdsvis kort og konsist, oppsummeres selskapet med at det slett ikke er så værst å bikke 80, bare man har morsomme jevnaldrende i oppegående modus. Modern har en del av dem. Samtalene sto på ingen måte tilbake for en løsluppen pubsamtale mellom stamgjester ved bardisken, selv om ordbruken kanskje var noe mer modulert.

Etter selskapet, forberedelsene til dette og en del andre sosiale evenementer, var jeg ganske sosialt sliten, det hjalp heller ikke noe særlig at Ole Lukkøye var opptatt på annet hold natta i forveien, det ble mer radiodokumentar og nettflix enn søvn.

Må ta et alvorsord med dokumentaravdelingen til NRK om i alle fall noen langtekkelige, kjedelige produksjoner man kan sovne til, i stedet for å lytte intenst for å ikke gå glipp av neste poeng…

Eventuelt sette inn vikar for Ole Lukkøye når han er opptatt på annet hold, eller avspaserer etter tariffestet turnus-brudd.

På blokka ved siden av pcen, har jeg skrevet en lengre liste over små punkter jeg egentlig tenkte å behandle i denne, første på lang tid, korte betraktningen om noe…

Stammens eldste, familiesituasjon osv, anser jeg meg som ferdig med, boligbytte er kanskje mer interessant for meg enn deg, men har en ganske måtelig podkast om dette her (dårlig lest, lav lyd i bare en høyttaler)

Men overskriften «ting som bare legger seg til for folk som er snille» kan jeg kanskje spandere et par ord på.

Om det er min noe mindre utsvevende livsførsel, den globale pandemien eller bare generell mellommenneskelig desperasjon som gjør at jeg føler meg omsvermet av en hel skrell kvinner, skal være usagt.

Historisk sett har jeg bare opplevd dette når jeg på ingen måte har interessert meg for andre, da den til en hver tid gjeldende partner, fremdeles hadde nyhetens interesse.

Nå har jeg ikke noen partner, bare stor interesse for nyhetene. Det er jo det denne overskriften egentlig skal handle om: Klimakrise, natursvinn, natursvin, svin i sin alminnelighet, en del ualminnelige utgaver av arten, kriger og freder som ikke virker, men om de ikke er kjedelige, så i det minste drepende.

‘Det høyt aktede og elskede kongelige norske NAV har etter rundt 5 års studier av mine evner uti lønnsarbeid, kommet til at disse evnene forlot meg for, ja, la oss si 5 år siden…

Så etter grundig utredning og behandling av kandidaten er den erklært fullstendig ubrukelig i arbeidslivet, og mottar apanasje justert i henhold til de 3 siste årene evnene fremdeles virka, eller sagt på en annen måte 100% ufør.

Min personlige betraktning er at om man først skal havne i uføre, er dette det beste føret jeg har gått på.

Takk NAV, skal la dere i fred fra nå.

Etter 10-15 år som politisk nøytral teknikker for større kongresser og landsmøter for interesseorganisasjoner, alle fasetter av politiske partier og fagforbund, -både ys, lo og nho, spekter og en bråte andre var på kundelista, så denne typen ytringer ville kanskje virke noe hemmende på mersalget: Nå kan jeg gi faen, og mene hva jeg vil! Extinction Rebellion, here I come…eller kanskje tromle sammen noen gamle kjente og starte OldMob

Utover dette har legestanden og Vegvesenet, vet ikke om Politiet har vært involvert, – funnet meg skikket til igjen å føre Snøscooter, traktor, moped og bil. De har til og med utstyrt meg med bevis på dette, med bilde og alt.

Har jo i prinsippet hatt førerkort siden jeg runda 30, da fant jeg at som ansvarlig far, var det greit å løyve til å føre disse doningene jeg frem til da hadde hatt et mer uformelt forhold til reglene rundt. – Bør sikkert en gang snakke (skrive) om mine tidlige co2-utslipp, – i en kanskje ikke helt reglementert kontekst… men overlevde det og.

Denne gjennervervede løyven reiser en del større spørsmål jeg tidligere ikke var så opptatt av; hvordan beveger man seg mest natur og miljøvennlig i en metallklump i 90 kilometer i timen, – er det en menneskerett å gjøre det? skaper elektriske doninger mindre skadelige avtrykk på moder jord og dens beboere enn en gammel diesebil? Om man tar produksjon, transport rundt halve kloden med tungolje-skip, gruvevirksomheten batteriteknologien forutsetter, hvilke naturinngrep strømproduksjonen medfører, om sprengning, fylling og asfaltering er det beste for klodens velbefinnende? Akkurat det siste poenget er universelt for alle doninger som ferdes på disse,

Og når man først er inne på det; hvem taler maurenes, metemarkenes og blomsterengas sak når offroadere som traktorer, skogsmaskiner, hjullastere og annet tungt saktegående ikke forsinker blide, harmoniske førere som bare har litt dårlig tid til ferien sin på asfalt.

Skal forfølge denne tankerekken langt, lenger enn langt og litt lengre i mitt nye påtenkte verk «en hel masse udokumenterte påstander».

Om du har spretti litt rundt på denne nettsiden, slår det deg kanskje at jeg og kan komme på et par andre tankerekker underveis; – Jada, vær utrygg, her skal det snus steiner, begreper, bygninger, ubåter, og andre insektdrepende oppleste sannheter.

«Hadde skaperen ment vi skulle fly, hadde hen skapt oss med vinger» – det slår meg også å ha en slags overføringsverdi til rulling.

Der har evolusjonen heldigvis innhentet meg, utstyrt meg med ett langsomt ekspanderende sett bilringer, så ja, hurra, – jeg har lappen.

Hjertelig til lykke med tiden til neste gang jeg kan underholde deg.

I love you, -inntil videre.

Denne dagens betraktninger om noe, – som kunne blitt noe av…

IMG_4627.CR2: Beklager, men av sikkerhetsmessige grunner er denne filtypen ikke tillatt.

Ser du den flotte utsikten på dette bildet? -ikke jeg heller…

Dingser tar uforholdsmessig mye tid, – eller kanskje jeg bare er utålmodig, men det tar tid å kjøpe dem, på nett i disse tider, lære seg dem, få dem til å spille sammen, skaffe alle de appene, kablene, mikrofonene, linsene, batteriene, lys og en sikker mengde fler tidstyver jeg ikke husker lenger.

Og når du endelig mener du er i nærheten av samfunskjoner, vil du jo gjerne begynne å lage noe med disse.

Det blir ikke verken som du har sett for deg, tenkt eller ment, men om du bare installerer en dings du kan bearbeide litt mer med på veien, og lærer deg basicen på den og, – bør du være igang.

I løpet av denne perioden har du spilt inn en mengde videoer, tatt en haug med bilder og planlagt masse om hvorfor og hva du skal bruke dem til….

…men hvor har de havna? Har jo 2 TB OneDrive, 1 TB Google disk, tre Pcer (2 med Ubuntu, en med Windows), et nettbrett, telefon, et ukjent antall minnebrikker, 3 eksterne harddisker, nevnte jeg privat og jobb-Dropbox og alle USB-pinnene jeg tenkte skulle være dedikert til hvert sitt prosjekt…

Alt dette er billedteksten til bilde du ikke ser øverst…

Hadde jo egentlig tenkt å skrive noe nytt om hvordan en ny vår truer, verden vakler videre og at noen snille mennesker i hvit frakk og munnbind tok bilder(!) av knærne mine.

Sånne bilder er ikke barebare de heller, om du har lest https://leoz.no/2021/01/undersokelse-for-utproving-av-medisin/ vet du noe om mine erfaringer med slike undersøkelser…

Men la meg vende tilbake til hovedtemaet; nemlig hvorfor jeg ikke har fått skrevet så mye i det siste.

I tillegg til tekniske dingser, slår det meg hver gang jeg prøver å presentere denne siden for noen, at det kanskje kan være litt vanskelig å finne frem, samt at alle lengre fortellinger er påbegynte, men ikke avsluttet, ikke illustrerte med bilder, presseomtaler og oppsamlet arkivmateriale som manus, budsjetter, dreiebøker, videoer eller lydspor.

Det syns ikke enda, men jeg jobber og en hel masse med alt dette, i tillegg til å planlegge totalrehabilitering av båten, som og skal grundig dokumenteres her. Må bare systematisere lagringsmedier, konverterings-verktøy, re-etablere youtube-kanalen, gjøre ferdig introer osv. til tekstene jeg også leser inn som podcaster, bestemme om de skal legges på ekstern plattform eller bare være tilgjengelige herfra? Kommenter i vei…

Om du enda ikke har falt av lasset, skal jeg nå ved hjelp av skjermdumper, vise deg veien til å få det bildet jeg tenkte å legge på toppen av dette innlegget.

Men det blir ikke i kveld… kommer på «todo-lista!, – om jeg finner den igjen.

Ellers kan det rapporteres at det faktisk blir ryddet både her og der, og skal prøve å skrive noen introduserende blogg-greier etterhvert som sider kommer til.

Har etterhvert skjønt at innlegg er av mer aktuell karakter, sider er mer konstante, og forsidene skal fra nå få pekere videre utover i temaet de behandler.

Ser ikke bort fra et jeg knekker koden på både video, podcast og billed-biten, og fyller på med det.

Obs: etterlysing! -Trenger en kassettspiller som kan spille av, har noen festlige gamle kassetter til det historiske arkivet…

Sees/leses/høres, ..eller noe.

Lysglimt av aftensol

Produksjonen startet på en for meg svært dårlig dag: Kvelden i forveien hadde mitt barns mor og jeg besluttet at vi skulle skille lag, -ikke at vi ikke kunne leve ved siden av hverandre til datteren ble moden til å forlate redet, men kom frem til at den tiden ville bli vesentlig brukt til å ta livet av hverandre, en ikke helt ideell livssituasjon, og tatt i betraktning at datteren fremdeles var såpass ung at hun ikke hadde bygd klare relasjoner til oss som annet enn de voksne som ble kalt mamma og pappa. Derfor kunne hun sikkert venne seg til at de ikke var der samtidig… -Selv om det var store snev fornuft i resonnementet, var det rett og slett en stor smule smertefullt.

Mener jeg allerede kvelden i forveien hadde smertestilt meg såpass at kongen sikkert nikket anerkjennende og toppet det hele med noen solide nerveknuter jeg kunne nyte formiddagen etter, – i kontortiden.

Slet meg gjennom de langsomme timene mellom frokost og lunsj, satt sikkert å saksbehandlet noe, eller skrev videre på den etter hvert ganske vel-planlagte produksjonen «Askeladden og de gode hjelperne». Dette var både innholdet og tittelen på den integrerte oppsetningen kommunen og jeg hadde kommet frem til at var jobben min, sterkt støttet av arbeidsmarkedstiltak, som jo var populært på den tiden.

Da lunsjen nærmet seg, dukket Data-Per opp på nevnte kontor, -bare synet skremte meg, nå hadde jeg sikkert trykket på et eller annet i saksbehandlingssystemet vi fremdeles hogde i datastein.

Det var sånne rare tegn uten noen grafisk fremstilling og det var bare koder du måtte huske i hodet, ikke min sterkeste side.. og da gårsdagens samtale med moren medførte en del selvmedisinering på stam-kafeen, tenkte jeg at det var tastetrykk med utilsiktede konsekvenser jeg nå skulle stå til rette for, – det var det ikke.

Den godeste datamannen hadde rett og slett funnet en nydelig utescene han ønsket å forære meg, ikke som i eiendomsrett, men i bruksmulighet, og det hele toppet seg med at AS Vinmonopolet nettopp hadde tatt inn et nytt merke: Famous Grouse. Dette mente han og ville ha både livgivende, basert på mitt miserable fremsyn, og inspirerende kraft i skapelsen av nye episke verk.

Vi valfartet til det lokale våtvare-apotek og syklet blide og fornøyde bort til den forjettede, og svært lite omtalte perlen av voller, graver, gress og benker.

Det var (og er forhåpentligvis) en perle; et likesidet kors av jordvoller med graver på utsiden og en korsformet plass inni.

Ut mot Glomma var det en enda kraftigere jordvoll, og inn til plassen en idyllisk trebro over vollgraven, for enkel tilgang til herligheten.

De nære omgivelser var blanding av furu og lett løvskog, og det var ingen fremtredende skjemmende bygninger eller andre konstruksjoner som ødela idyllen fra plassen mellom jordvollene.

Data-Per mente at her kunne jeg la inspirasjonen og whiskyen flomme rundt i meg, og vendte tilbake til saksbehandlingssystemet uten grafisk grensesnitt, da lunsjen strengt tatt var over.

For egen del flommet jeg ned mesteparten av flaskens innhold til akkompagnement av selvmedlidenhetens glødende flammer og fuglenes paringssyke skrik i omkringliggende trær.

Sola skinte og humla suste, sammen med Glomma og min jevnt stigende promille, så jeg strakk meg ut på en dertil egnet benk for en dypere studie av indre sjelekvaler, fremtidig bidragsgjeld og nye sjekkemuligheter.

Det senket seg en bedøvende tåke over meg og jeg slumret nok en time eller to, for det neste jeg husker var at det sprutet ildkuler mot mine nesten lukkede øyne, et englekor sang firstemt …kringsatt av fiender, gå inn i din tid… og halsen kjentes ut som en filial av Sahara i ørkenstorm.

En masse tanker om en masse vanskelige greier raste rundt i hodet mitt noen minutter, inntil ørkenspredningen i halsen tvang øynene opp, på tross av sandstormenes noe uttørkende effekt på nettopp disse, og kikket forundret på omgivelsene. – De var de samme som jeg hadde slumret inn fra, det var bare det at jeg ikke husket det… -og at de var blitt supplert av tre-fire av bygdens frittgående handelsreisende i kjemisk og botanisk virkelighetsflukt, da deres daglige sykkelrute også innebar nevnte skanse.

Nevnte bolde herrer hadde en pose med Øl, noe som fremkalte en bortimot poetisk glede i mine uttørkede lufts og næringsveier og jeg gladelig byttet bort resten av whiskeyen mot et par brune brødre.

Gutta fortalte at de fant det best å passe på meg, der jeg lå og nærmest inviterte til å bli loppa eller det som verre var, av andre av bygdens løse fugler, som hadde et mindre hjertelig forhold til min person, – men de angret en smule da jeg plutselig nysmurt av nylig tilhandlet drikke, påbegynte mine litt hallusinogene beskrivelser av forestillingen jeg der og da visste måtte settes opp, ja nesten, der og da. De mumlet noe om at det dopet som var i huet mitt ikke sto på deres handleliste, men absolutt hadde interessante virkninger, før de fortsatte handels-turneen i resten av nærområdet og jeg ble overlatt til mine egne bablerier.

Nordah Grieg var jo mannen som skrev «Til ungdommen», tenkte jeg brått, kastet meg på sykkelen med kurs for biblioteket, som enda ikke hadde rukket å stenge for dagen, og ble vennlig korrigert på at «du skal ikke sove» var av Arnulf Øverland og ikke Nordahl Grieg. Dette satte meg ikke nevneverdig tilbake, og jeg mente at jeg trengte alt de hadde av denne Grieg. Det var en ganske bra fylt bærepose.

Etter en kort pit-stopp på min lokale stamkafe, hvor jeg gjorde et par bord oppmerksomme på at det var et nytt leoprosjekt på gang, så de måtte holde seg klare, reiste jeg tilbake til hjemmets lune favn, hvor det ikke lenger hverken fantes barn eller mor, men litt mer plass i kjøleskapet til den for anledningen medbragte øl.

Ganske oppslukt av bæreposens innhold og inspirasjonens livgivende kraft, begynte jeg å skumlese… -og telefonen begynte å ringe…

Det var ikke bare venner som ringte, barnets mor, sjefen på jobb og en masse andre mente en hel del ikke-manusutviklende ting, som førte til uttrekking av telefonkontakt, noen flere styre-øl og en bestemmelse om at dette går ikke, må vekk, trenger min sekretær.

Ikke nok med at sekretæren var en nett, blond pike med en gudinnes tålmodighet og forståelse for ganske mange av mine innfall, hun hadde og arvet et småbruk i Løten.

Ingen tid å miste, materialet av denne Grieg egnet seg svært godt til akkurat det jeg trodde jeg hadde av plan… som ikke sto helt klart for meg heller… -men jeg visste at for å få fred til å skrive må man vekk, – fra både utflytta kvinner og barn, venner, kreditorer og resten av den store stygge virkeligheten. Og da trengs det penger.

Er ikke sikker på om jeg påberopte meg psykdom etter samlivsbrudd, eller bare generell kunstnerisk fritid, men jeg ble for en ukes tid løst fra mine oppgaver udi teaterintegrering av funksjonshemmede og andre kontorplikter, så da gjensto bare litt finansiering.

En rask signingsferd, først innom AOF og siden Ordføreren i kommunen skaffet 10.000,- kroner i såpass nærhet at jeg fikk krita meg 4 kasser øl og noe matvarer, da sekretæren ikke var så opptatt av øl-diett som undertegnede. Tror og det gikk noe cash til sekretærvin, sikkert noe suplerende whiskey til «kunsteneren som full mann», samt noen alternative urter for å holde tåketeppet i levelig tyngde.

Vår venn Volla hadde boble og tid til en landtur, mot en passe bestikkelse, og vi rullet avsted gjennom de ulvegrønne skoger i deler av Løten man vanligvis ikke ferdes.

I noen klare glimt erindrer jeg at vi delte bokstabelen mellom oss, plukket med åpent tungsinn alt vi fant av krevende, gripende og dramatiske fragmenter av en bråte dikt og de to skuespillene «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget».

Dette ble etter tofingers-metoden ført inn på den medbrakte PCen, og inneholdt så mye død og fordervelse at jeg følte meg riktig munter i sammenligning.

Etter en del frem og tilbake satt vi igjen med et skjellet til et manus, liflig oppdelt med vers av tidligere nevnte «Til ungdommen» og en ellers ganske veiledende produksjonsplan med talekor, stemme og rollefordeling og en casting som inkluderte de fleste sviresøsken vi kunne skrape sammen på vår lokale stamkafe i hjemkommunen.

I hjemkommunen var de fleste lykkelig uvitende om deres snarlige felles skjebne iført lommelykter, omringende publikum på en masse jordvoller, som historikere mente var en skanse mot en eller annen ytre fiende, – svensker eller noe sånt, altså nok et kaotisk blodslit annført av undertegnede.

Da ølet var drukket, manus var skrevet og det ellers var tomt både i hoder, kjøleskap og glass, vendte vi tilbake til virkeligheten iført samme boble som tok oss dit, og skrev ut og stensilerte opp omtrent det som er gjengitt på siden det snart pekes til.

Om du heller vil hoppe rett til min svært kortfattede, objektive fremstilling av produksjonsfasen, gjør du det på «Hopp til produksjonen«

I linken under følger det opprinnelige manuset, omtrent som det så ut for våre stakkars medarbeidere…; – det finnes en noe bedre produksjonsbeskrivelse her. Der kommer du og videre til revisjoner til senere oppsetninger, litt planer og intern og ekstern info. Basismanus

Quart Gonzo

For noen år siden fikk jeg en melding på messenger med følgende utfordring fra Arvid Skancke-Knutsen; «Hei! Som du kanskje vet, skriver jeg på en bok om Quartfestivalen. Den kommer ut på Falck Forlag, og lages i forbindelse med 25-årsjubileet til festivalen. I den forbindelse lurer jeg på om du er så grei at du svarer på noen spørsmål:

1. Hva er det første du forbinder med Quart?

2. Hva var ditt forhold til Quart-festivalen?

3. Hvilke konserter sitter særlig godt i minnet?

4. Er det noen opplevelser ellers du husker særlig godt?

5. Hvordan opplevde du Club-Quart?

6. Hvordan bodde du under oppholdet?

7. Hva slags inntrykk hadde du av Kristiansand?

8. Hvor pleide du å gå utenom konsertene?

9. Savner du en festival som Quart i dag?

Du svarer på akkurat så mange spørsmål som du vil. Du trenger ikke svare så langt. Om du har noe annet du vil si, er det selvsagt veldig fritt frem for det! På forhånd takk for hjelpen, Arvid» -Forsøkte pliktskyldigst å besvare de spørsmålene…

Quart var mer ett fjernt begrep, noe electrogreier dem drev med i Kristiansand. Var jo noen i periferien av meg og min omgangskrets som dro dit. Disse gamle kjenninger kom trippende inn på datidens stam-brønner, –blakke, uvaskede, men fremdeles tørste , og bekrefta alle mine fordommer. -Noen bør for øvrig skive ”Sørlandsbanens historie i Quartfestivalens klare lys”. Men mitt forhold til festivalen som sådan var vel mer at den og Norwegian Wood alle fall ikke skulle ligne på det vi drev med; nemlig å overbevise Bærum Kommune om et sted rundt årtusenskiftet: -At vi var en snill gjeng rockegutter som atter ville leie Kalvøya ”til Norges mest oppskrytte lille drittfestival”., helst uten forgjengernes rykte og utestående fordringer

Havnet på Sørlandets duvende massesuggesjon på en eller annen måte jeg i farten skulle ønske jeg kunne huske. Men det var i alle fall starten på en i ettertid mye omtalt turne med St. Thomas og gutta: På finurlig vis hadde enten Runar Eggesvik eller Eivind Schau funnet opp en eller annen rolle med artistpass til meg, eller at jeg på en eller måte var med i bandet? Historikerne får bringe klarhet i dette.

Har i alle fall noen duse minner fra VIP området, selve inkarnasjonen av alt jeg ikke ønska på Øya, oppsamlingsplassen der dobbeltmoralisten i meg, (og ett utvalg av alle andre) nøt gratis øl og dype samtaler om tanketomme ting og fotballkamper, omgitt av avskummet som hang som parasitter på de utøvende. Du vet de som med sine vakre ord og fete mager, holdt sliterne på sultegrensa, med ett overbærende smil og en vennskapelig skål. .

På ett for meg uforklarlig vis havna jeg der(!): – gratis boost og blondiner, joa, jeg tuta med i den ølslurpende parasittflokken lenge nok til å bli avvist av flere bartendere, en del oppmalte barbier og en litt for femi mann.

Det flotte med festivalområder, er nærheten til bakken. Med enkle grep kan man komme seg nærmere den; enten ved å tryne, eller ved å lage en jordooga, den bidrar til å sette en i stand til festivalting som tidligere ikke ble ansett som mulig, inkludert enda fjernere refleksjoner om hvor i universet man er… – Vaktfolka delte ikke denne teorien., og jeg er sikker på at de kan gjenfortelle mye av dette, med en noe annen vinkling enn meg.

Selve konserten har i etterpåklokskapens duse lys, blitt noe grøtete -sannsynligvis for at folka kom på scena, spilte på instrumenter og sang, og deretter gikk av igjen uten mer enn vanlig dramatikk. Og kanskje den felles oppvarminga la ett glemselens slør over inn og utganger.

Neste jeg husker, var at det rulla noe jævlig rett over huet mitt, og jeg fant meg selv oppvåknende i en hengekøye under hovedscena. Den harde kjerne av lokal rockeklubb var hyra på for å rydde scena for Backline, PA , skulle jeg vurdert lydmassen som rullet over meg, var det belte-flighten til Metallica og den er tung! Fant nok øl i en pose som hang i hånda mi, enda fler som ikke hang hånda mi, men rett under, og heldigvis var emballert i bokser, -de var mer bulkete enn knust. Ett par lunkne slike satte meg iden modusen at jeg var i stand til gå ut og glo på disse hardtarbeidene rockeklubberne. Har selv flytta noen tonn scenegreier, så synes at andre som gjør det i soloppgang, kan være et idyllisk syn, særlig siden bytte av øl mot noen puff av den alminnelige arbeidsmoralen, satte en god piff på den posttraumatiske festivalopplevelsen. Og tro det eller ei, de lokale rockerne kom til slutt dinglede ned fra scenen, ofret rituelt et uant antall røkringer til morgensolguden over dette treffstedet som nok var oppkalt etter noe med et reptil eller en grønnsak , -begge deler matcha..

I tillegg til deltagelse i offerritualet fikk jeg gjenfortalt at jeg hadde blitt observert på en nattklubb på ett hotell de hevda het Caledonien (husker det bare for masse partier og organisasjoner legger årsmøta sine der), og hadde visst vært i et ravene festhumør, og dermed spredd glede så ingen kunne unngå legge merke til det. Noen myndige ProSecere prøvde så å legge bånd på livsutfoldelsen, bare fordi jeg var på vill jakt etter den siste rest av fornuft ganske mange steder. Jeg hadde visst gjemt den bak et hjørne i hjernen min. Bra dem var fra Oslo og ikke lokale hangarounds, i følge informerte hardtarbeidene lokale rockeklubbere; –innfødte kunne være litt hårdhendte.. Det hjalp sikkert noe at jeg kjente dem fra boretimot nyktre opphold som Crewsjef på andre venuer, der de som enda ikke hadde død i flykræsj eller av overdose, skjøta på pensjonen sin..

Bolerne hadde strips og vinnende smil, så jeg tok løpefart inn i et stort mørkt tomrom. Andre kan muligens fylle inn her…

Prikken over Ien i den ekstatiske oppvåkningen, måtte være hun kvinnelige hardtarbeidende lokale rockeklubberen som padla, bare oss to, ut på et skjær i en gummibåt GUD plutselig skrev inn i historien. Vi var jo på skjær, småskjøre mens fiskene,under oss pissa i vannet. Hun proklamerte at det ikke var alle hun ville dele kroppsbakteriene sine med, og ble opphøyd til Gudinnen som satt på skjæret og hvilte sine føtter på den delvis oppblåste kanten av båten. Den litt slitte, men tekkelige kjolen, omkranset hele mitt interesseblikk.- Inne i der, med bare litt bikini på. Har vel aldri tenkt penere om deling av kroppsbakterier. Etterhvert ble idyllen knust av ondsinnede rykter om at jeg var betrodd rider-ølet til en eller annen for meg, ukjent sammensetning av rockeartister, som visstnok hadde lett etter det, og fremdels var på krigstien. SMSen hevdet at søket fremdels pågikk. Dermed kom vi i ett visst tidspress med foreskriftsmesssig tømming av dette, hvorpå jeg fant det klokt å reise tilbake til hovedstaden i thomas svar på bandbil, med lydmannen, som etter loddtrekning, ble ansett som mest kjørbar, som sjåfør.

Joa, Quart var absolutt en opplevelse, både backstage, vip, club og understage, – men soloppgangen slår alt.

– I ettertid har jeg og hørt at det òg ble spilt musikk der.

Her blir jeg…

…til jeg blir kjeppjaga (eller «Piken i Aleen)

Et epos om en liten bykommune og en frustrert ung manns subjektive fantasier rundt hvordan en syvårsepoke kan begynne på et slikt lite sted, når man ikke glir inn i folden, men forsøker å finne sin egen vei.

Rammen er en oppsetning av en Nattevandring på Glomdalsmuseet i det herrens år 1990, samt hvordan nevnte mann gjorde et forsøk på å sette røtter i den samme kommunen, som den gang ikke hadde bystaus.

Den videre fortellingen omhandler mye om møter mellom nevnte kandidat og museer rundt i det som den gang ble kalt Hedmark (og en svipptur til Oppland) med hovedfokus på museumsformidling med andre øyne enn man var vant til i de dager.

Det sto Elverum på skiltet. I seg selv heldig, men der slutta også flaksen; Det sto Elverum 89 med svart skrift på gul bunn. Jeg strakte tommelen i været, den hadde fått den fargen jeg ønska skiltet skulle hatt, blå! Jeg tenkte på hva som var i vente; bunker, stabler og kvadratkilometer med historie … Like gammalt og utlevd som sporene jeg skulle påpeke, men hva gjør man ikke i kreativ rus over mulighetene til å få litt lønn, kanskje noen damer, og sannsynligvis en del Whisky?

Verden veltet over meg. Det sildret riktignok nedover halsen min, men det var ikke whisky, og ikke en gang inni, – halsen altså. Men inni kom det, under halsen sitter som kjent brystkassa og magen. Langs denne svært lite Eu-standardiserte europaveien hadde det multinasjonale olje og kjemikaliefirmaet Royal Dutch Shell, sendt en av sine stolte riddere i form av en tankbil, med stor retningsstabilitet, på den venstre sperrelinja. Det som rant nedover brystet, og som var i ferd med å lage filial av Storofsen i navleloet mitt, var noe så multinasjonalt som sørpe. Full av Fusel fra Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, ja endog Danmark, men ingenting var surt i Norge i de dager. Om man da ser bort fra enkelte banker, noen av deres kunder, og et par multinasjonale selskaper i Norge, som synes negre var ålreite dyr, så lenge de var i jungelen.

Jeg har vært Lyseblå, det beror på min oppvekst, pent innelukket i en have, i Oslo (Ikke Osjlo), en av de første revolusjonære tanker jeg hadde på selvstendig grunnlag, var at skiltet på A/S Holmenkollbanens holdeplass, Majorstuen, faktisk på ramme alvor ble planlagt omdøpt til Majorstua. For en 9 åring er det helt sprøtt at ord skal skrives på en annen måte enn de sies, og foreldra mine satt sammen med venna sine og sang Komba ja may lård, mens stearinlysene blafret i midten av sirkelen, og siden faren min var amrikaner og sterkere enn de fleste andre, -ifølge meg, – skulle alt ha “a”-ending.

Det er greit å være lyseblå; så lenge man har et oppvarmet rom, sofa og disipler rundt seg, som blir provosert av det. – Det hadde jeg ikke her! Og fargen var mer påtagelig enn jeg likte; Jeg skottet ned under genseren, og der jeg fikk øye på hud, som ikke var dekket med multinasjonal gjørme, lyseblå. Tærne kjentes definitivt lilla, uten at Sigrun Berg av den grunn kunne påta seg noe vesentlig av skylda. Jeg var rett og slett en loslitt haiker på vei til Elverum, kald, stressa, sulten og trøtt, men fremfor alt tørst.

-Det er mye trist og leit å glede seg over i denne jævlige verden… [1]

Heldigvis for meg fantes det en innehaver av førerkort som brakte dette, mitt livsmotto inn i en ny ramme; jeg var det forkomne og triste hun gledet seg over …

·         Du får unnskylde bilen, sa hun, etter å ha spylt meg ren for multinasjonalt slam ved å bråbremse fra 97 til 21 kilometer ved synet av meg, blunke med lysene og peke på busslommen jeg sto i starten av, og jeg mitt naive naut gikk på bløffen med armer og bein; løp fremover, for stanse ved døren hennes, men hun kom etter, siktet og traff;

– Mjøsa hadde filial i grøftekanten.

I et øyeblikk kom det over meg, hvorfor lever jeg? Hva er egentlig vitsen med å gjenskape noe som sikkert bare var et jævlig slit, for at tanketomme mennesker skulle kikke ut på den romantiske rammen, mine vanvittige fantastiske kreative visuelle ideer, og en leken holdning til teknologiske oppleste sannheter.

Jeg tok i dørhåndtaket, og hun så nysgjerrig mot meg mens hun fiklet med noe som var druknet i kanarigul pus. Det viste seg å være en knapp merket “Lock”. 

… Min sønn er i Militæret, er du? Dette er bilen min, men han bruker den når han er hjemme, og jeg synes nå den er litt ungdommelig, men du forstår, ja hvor er du forlagt?

Har du sett en radio-bingospiller fra Solør noen gang? Det hadde ikke jeg. Men Øl, dårlige venner og en hel masse tilfeldigheter, hadde ført meg inn i den mindre flatterende situasjon å være programvert på et av hennes yndlingsbingoer, på en lokalradio i sørvestre Solør, nærmere bestemt forrige sving med tett befolkning langs Glomma.

Mitt mål var jo som sagt neste sving, med skilting sentrum sør, vest og nord (har ikke sjekket om Våler eller Flisa har tatt til seg denne urbane skikk, men;) etter mine informasjoner burde det være i Elverum at de ikke reklamerte med sentrum Øst, hadde vel en sammenheng med at turistlekasjen til Trysil, var større enn faren for at folk skulle dra til Murmansk.

Nærradio-bingodamer fra Solør har krøllete mørk-blondt hår (den uken), ettersittende rosa V-genser som fremhever stroppene i BHen, matchende irrgrønn stretchbukse som ender opp i strikker, under hvite tennissokker med rosa og gule striper. Og tresko, som for å kunne ta dem lett på, ligger under pedalene.

Jeg er ikke forlagt, men forlatt, tenkte jeg med meg selv, og spurte høflig; -Skal du langt? Hun så på meg; fra skoene, opp til knærne, dvelte en stund ved nedkanten av parkasen min, og lot blikket vandre oppover, mens hun passerte tre fotgjenger, en traktor som krysset veien med ett tømmerlass, og en bro som var lagt i 90 graders vinkel til jernbanen veien fulgte.

·         Je er itte helt sikker, gubben er i skauen, og je tenkte å aka en tur tell Fæssa, men å skær du hen?

Hun hadde nådd opp til øynene mine nå, hadde det ikke vært for at jeg først fire måneder sener fant på begrepet “adopsjonsblikket”, hadde jeg funnet det opp der.

·         Elverum, sa jeg, mest for å rette oppmerksomheten mot skiltet hun styrte mot.

·         Men det er full itte meir enn 7, ja nesten 8 mil, je kan da skusse deg dit, e det Terningmon?

I ettertid har jeg lurt mye på hvordan mennesker møtes, og lengtet mye etter møter med det annet kjønn, men der og da ønsket jeg meg heller koldbrann en skyss.

Hun så skiltet, kjapp unnamanøver -Åh, bomma, tenkte jeg i mitt stille sinn, og kjente at hjertet ikke smakte Whisky, enda det var på innsiden av halsen, og oversteg turtelleren i rundetid. Pila befant seg på et område som sto til fargen i inventaret!

·         Er det automatgir på denne bilen? ymtet jeg forsiktig.

·         Å dæækern, je kjøre i andre, ja je kan full sette’n rett i fjerde no?

Det mente jeg skulle gå greit, men angret. Flisa sentrum, om man kan kalle det det, er ikke egnet for annet enn utrimma mopeder i fjerde gir.

Dette bekymret sjåføren omtrent like lite som rundkjøringa. Hun hadde en formidabel teknikk; Heng deg etter en lokal Taunus 17m med forlokkende pussede eksosrør på hver side, og amerikansk flagg på diferensialen, studer hvordan den drar inn firehjulsskrensen i 62 km. gjennom rundingen, og hold stø kurs.

·         Det slo meg, … både taket, og det nye mottoet til Gro Harlem Brundtland, og siden det ikke var sladrespeil, eller sidespeil på den grønnbeige Mercedesen vi tok igjen rett før bensinstasjonen etter rundkjøringa, og han heller ikke brukte blinklys, trodde jeg at da skulle jeg dø. Det skal jeg. Bare noen mil senere i livet. Men akkurat da skulle jeg det ikke; Han skulle fylle bensin, kanskje også handle bilrekvisita, så vi bomma igjen.

Alle som har prøvd Haslemosletta vet at den ikke svinger i utide, så derfor konsentrerte dama seg om kjøringa.

·         Her kjører døm styggfort, sa hun, og la seg over i venstre fil for å slippe frem en trailer.

Hun slapp seg over i høyre igjen, og russekullet som trodde de skulle prøve topphastigheten på sin nyervervede Dodge-van fant ut hvordan bremsene virket. – Det var veldig mange russefjes i frontruta …

Jeg hadde allerede oppdaget at det var mye skog i distriktet. Hun prata noe om kællen som kjørte tømmerlass, og om vektrestriksjoner på skogsveger, og så spurte hun om jeg hadde dårlig tid. jeg bedyret at jeg ikke hadde så liten tid at hun behøvde å bry sitt brunettehode med det.. Sjansen for å overleve er langt større i lave hastigheter.

Det finnes en følelse av total avmakt, som du av og til griper, jeg hadde et håndfast tak i den nå.

Dette tror jeg nesten hun hadde planlagt, for rett etter Haslemoen, var det en tømmervei, hun kom på den brått, og treskoen lå tilfeldigvis under clutchen …

Da ble jeg på nytt blå, -jeg hadde setebeltet på.

Inni sjelen min sitter det en liten raring, vi har aldri egentlig fått kontakt, men vi savner det veldig:

·         Je lyt sjekke tælan, gubben kæn komme å dag som helst, … Vi inn på skogsvegen, og samtlige kroppsdeler jeg ikke ved egen hjelp hadde stukket hull på, fikk gratis kikk av et sete som ikke hadde tålt 11 års transport av haikere på solørsida. Opp av den kanarigule pusen kom et usystematisk, men effektivt nedslitt sett av løse ender på metalltråder med tidligere funksjon fjæring.

·         je lyt pisse, kom det fra henne da vi umotivert stoppet midt mellom to digre vanndammer med issvuller og røtter. Hun ut, rett ned litt skrått foran høyre frontlykt, ivrig studerende tælan i bakken, mens hennes oppsamlede kaffe i noe bearbeidet form sildret ut av det høyeste punktet. Hun studerte tælan, med en iver som fikk meg til å lure på om jeg var pornofotograf …

Det har jeg aldri vært, men der og da så jeg for meg en del ideer om hvordan denne varme væsken kunne gi meg den skyllingen som jeg så mange ganger i løpet av den ellers jævlige dagen hadde drømt om. En sildrende varm dusj, med en sursøt lukt av kaffe, kombinert med litt tørrfisk og råtten høne. Dette var første gang jeg så igjen en organisk farge siden jeg forlot de 109 kiloene pike med nordlandsdialekt; – jeg hadde våknet på bunnen av sengen min med den morgenen. -Det gikk greit så lenge vi lå stille, men når hun ble ivrig, tålte bare ikke sengebunnen mer, og toppet min tapping med en nedtur som sikkert hørtes ned i vaskerommet i kjellern, Hun var kristen, og hadde deltatt i en ganske omfattende privatundervisning under konfirmasjonsforberedelsene Presten hadde lært henne en del om hvordan man tilfredsstiller geistlige, noe som hun daglig delte med verdslige menn, i alle aldre.

Har du noen gang tenkt på hva man skal si når en kvinne kommer tilbake i bilen og setter seg ned på bilsetet, som om du skulle ha bidratt til motivasjonen.  Hun ser på deg og trekker opp en utent winnertip, uten å gjøre mine til å ta frem lighter. Og du selv har bare har en rød fyrstikk igjen?

Hvor mye av verden må jeg oppleve gjennom pikken, tenkte jeg med meg selv, kan det ikke gå an å skape bilder uten erotikk? Det er ikke lett. -Men det lar seg gjøre. Jeg vet at det er tradisjon på bygdene i Norge å kjøre bil; med en eller flere, som har innovertiss , -av ung alder, i baksetet, Målet er å få- dem til å hvine mest mulig, og deretter få adgang til deres edlere deler, ut fra det konseptet at nær døden-leker gir en fellesskapsfølelse som kan tilrettelegge nærhet mellom sjåfør og passasjer. Jeg har ikke i samme grad kikket på hemningsløs bilkjøring, – og kanarigul pus gjør seg bedre i postordre-kataloger enn i en Datsun 120 y, så jeg mistet litt av tenninga.

Det gjorde bilen også, men den fikk den igjen, og det smalt. En forløsning som kvitta oss med minst 170 gram rust, og gjorde livet inni enda mer spennende, alle de som vet noe om ettertenning med rustent eksosanlegg, vet at det er mindre lydløst enn en 17 årig pike på sin 11 forløsning, med en 28 år gammel gutt som skriker til lavere makter om at i alle fall noe av hudfillene skal falle på plass, og ikke smerte så jævlig. Forskjellen er bare at i sistnevnte tar det jo slutt, nesten av seg selv, mens nevnte kvinnelige fører ikke lar seg stoppe av noe, ikke en gang en promillekontroll.

De prøvde, men lyktes ikke; – Skær itte du på moen? Dessa har full itte flytta seg lenger enn over vægen, nær je kjem att. Je kan full blæse da…

Lovens voktere var ikke enig. Blå saftblandere har aldri sjarmert meg. Og når de blir akkompagnert av parrings sjuk elg-lyd får jeg minner. Minner som er mye mer urbane enn spikermatte, men som har samme effekten på meg. Jeg punkterer umiddelbart på 4 hjul, og sklir ut i veikanten, med et truet dyrs vilje og evne til selvforsvar.

Mennesket har vært dyr, og dyrt er det. Bot og bedring har aldri i mine øyne hatt noen sammenheng. Jeg kjenner i min krets mange mennesker, som samfunnet i sin forståelsesfullhet for manglende sosial intelligens har samrørt med mange mer erfarne gutter og jenter, hvor tilbudet om virkelighetsflukt har gjort dem til gjeldslaver, som får Oslo Byfornying til å fremstå som pikespeidere før puberteten.

Høll dæ fast, for nå kjæm vi til grøvre skog, sa damen, tilbakelent, mens hun festet sikkerhetsbelte. Dø væt, døm gir dæ bot for å kjør ute sæla …

Ikke et ord av dette er sant, men for å sitere en av mine nære venner som jeg møtte noen år senere; “det er ingen nøyaktig gjengivelse, men det kunne ha skjedd omtrent sånn”. Uttalelsen kom etter at jeg påpekte noen unøyaktigheter i en artikkel som hovedsakelig dreide seg om meg, i Elverum. Ut fra dette kan man lese seg frem til at jeg på uvisst sett kom frem til denne neste bebyggede sving av elven Glomma.

Denne lille bygdebyen er i seg selv en studie: Langs Glommas idylliske bredder kan man vandre på kjærlighetsstien til det liflige akkompagnement av tømmertransporter, tosylindrede amerikanske motorsykler uten nevneverdig lyddemping og et ukjent antall Asconaer (type C) med varierende turbofaktor. Men før man rekker å gå for langt på nevnte sti ender man opp på et museum som omhandler det alle i distriktet ser som det viktigste på denne jord, nemlig skog. – Som man ikke hadde fått sett nok skog når man nærmet seg tettstedet. Den eneste måten å komme seg til dette vakre lille hull uten å se skog; er med lukkede øyne fra fallskjerm, men er man riktig heldig treffer man i alle fall ett tre før nedslaget.

I riktig gamle dager, da mennesket var mindre, og issmeltingen som verst var hele denne vakre, skogkledde dalen en elvebunn, og værgudene gjorde noen tapre forsøk på å ta tilbake sitt opprinnelige leie både i forrige og dette århundre, men flommen kom til kort. En observasjon noen år senere: På tross av vannstand på mellom 30 og 40 cm. over gulvet, holdt den sindige handelstandsforening oppe. Salget av gummibåter og fiskekort gikk strykende, like strykende som vannet, som for forbi og helt ignorerte prislapper og datomerker på gulvnære varer …

Jeg derimot, ble sittende fast i denne hengemyren av en kommune. –

– Jeg tror på en måte jeg kan forstå fluen, som fascinert suser fra ruke til ruke, henrykt setter seg i munnviken til bondens fireårige gårdsgutt, for så, i ekstatisk glede over dette enorme matfatet, oppsøker selve desserten; fluepapiret, den søte lukten, den deilige klisne konsistensen, og attpåtil hele slekta i umiddelbar nærhet. Stemningen blant dem minner litt om Elverum sentrum en lørdagskveld, helt død, men etter å ha fartet rundt i denne orgastiske fortettede sfære av møkk, forråtnelse og upasteurisert melk, må man ifølge bibelen ha litt honning også, – og man ender i klisteret. Jeg har i grunnen bare hatt akademisk (og tidvis en viss sexuell interesse) for ekskrementer, så mitt første fluepapir var av en annen, og kanskje man skal si, mer subtil karakter.

Av dette kan man lese at jeg kom frem, fikk vaklet meg inn på museet som ikke bare handlet om skog, og vandret rundt i den inngjerdete delen av nettopp skogen, som omkranset de 87 bygningene som den gang utgjorde friluftsdelen av denne institusjonen.

Litt om manus-utvikling, aktør-rekrutering og tekniske spissfindigheter finner du (etterhvert) her.

– Vi hadde produksjonsmøte, en vanlig dag to uker før den store natten, da alle skulle vente lenge, vandre rundt, bli myggstukket, og formidlet inn i et gufs fra den kalde fortid, før den frie abort, det elektriske lyset og de støyende lydanlegg man for tiden forpester miljøet rundt seg med i byene, så og på bygda.

– Døra slo opp, møtte samlingen av tomme Bells-flasker min kreative prosess med kampen mot historien naturlig medførte, med et knas som sto til fremtoningens entre. Det var fire døgn siden jeg hadde tilbrakt mer enn en time på horisontalt, rolig underlag med lukkede øyne, så øya mine hang litt lavt.

Det første jeg så var den nederste delen av to slangeskinnsstøvler. Jeg fant dem så interessante at jeg, med en siste kraftanstrengelse lot øynene kjempe seg opp til knærne, hvor det fremdeles var støvler. Ikke vet jeg hvor den blodstrømmen som da plutselig fant det opportunt å bevege seg i mer sentrale deler av kroppen hentet energien fra, men øynene fikk plutselig en umotivert trang til å se mer.

Ett stykke oppå lårene sluttet støvlene brått, der var det hud, mørkebrun, nybarbert hud, som endte i et tekstil jeg den dag i dag ikke klarer å se for meg, men som virket svært motiverende på ytterligere betraktninger av eieren. Jeg kjente tre ukers halvfordøyd fyll trenge seg ut gjennom porene på ryggen, og rant i kalde, vellystige strømmer nedover ryggen. Da møtte jeg Edrùn!

Brått var jeg lys våken, kastet et blikk rundt i rommet; det så ut som alle hadde jobbet intenst, drukket mye, skiftet, eller tatt av seg klær som var i veien, uten tanke for bevaring for ettertiden. – Produksjonsavdelingen var rett og slett ikke forberedt på uannonserte ankomster fra den virkelige verden.

At det i tillegg hadde vært en del kreativ skriving, med sneip i munnviken, og rullet adskillige sigaretter i rommet. var hevet over tvil.

Etter en kort inspeksjon av mine medarbeidere, kom jeg til at samtlige, med unntak av Roar, som var svært nærsynt, hadde reagert synlig på dette vesenet, som hadde inntatt rommet. Kristin, min skjønne rødhårete elskerinne, som ikke var spesielt interessert i særlig annet enn chillum, status og seg selv, krøkte seg sammen som en truet klapperslange, mens hun hvesende slo med halen. Ole, vår eminente teknikker kom krypende ut av en elektronisk dings med 60-talls syrespiraler i begge øynene, febrilsk letende etter noe i den ene lommen, mens den andre hadde et godt grep rundt loddeboltens varmere deler. Hodet til Johan hadde gått inn i bane rundt en for meg usynlig akse, og han vaiet frem og tilbake som man kan forestille seg I.C. Dahls berømte bilde “Birk i Storm” kunne gjøre mellom vindkastene. Det var flere andre karakterer i staben, men de var opptatte med andre ting.

Hun var pen!

Svaksynte har alle andre sanser ekstra skjerpet, og om Roar luktet lunten, eller bare reagerte på det umiddelbare stemningsskiftet i rommet skal være usagt. Men etter hvert kom han til at dette var en besøkende, sikkert kvinne, – og som den uforbederlige bedårer han er, sa han bare “God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå dykk, og di kan høre mæ…”.

Denne åpningsreplikken fra vandringen vi var i ferd med å sy sammen, vakte en avsindig latter og forløsning, hos alle andre enn den sist ankomne, og de 3 andre som bare applauderte med en unison hostekule.

Hun spurte en smule avmålt om dette var produksjonens hovedkontor, og om noen kunne sette henne i kontakt med produsenten eller regissøren for den fantastiske kulturvandringen som hun, ifølge en telefonsamtale med ovennevnte skulle være med på.

Jeg har aldri vært en mann av få ord, og rødme gjør jeg sjelden. – Laaang stillhet. Alles øyne rettet seg mer eller mindre blodskutt mot meg, og jeg forsøkte å få den melonen som plutselig befant seg midt halsen min enten opp eller ned.

Jeg tror nesten ikke jeg har vært så nær ved å kveles siden jeg prøvde å finne igjen hullet i isen jeg hadde gått gjennom for mange herrans år siden. Men nå var jeg varmere enn under isen, – mye varmere, og om kjærlighet ved første blikk noen gang har hatt relevans, så tror jeg muligens det var da. – Etter å ha gått gjennom fargene fra rosa til fiolett vi knallrød, løste på uforklarlig vis vannmelonen seg opp, jeg tok sats, jeg hev tre ganger etter pusten, og var situasjonens herre. Med en stemme Tom Waitz ville misunt meg, presenterte jeg meg, oppga at det var meg, og prøvde på min mest sjarmerende måte å rette hennes oppmerksomhet mot geitekillingen som sto i vinduskarmen og brekte, helt uforstyrret av menneskenes underlige sosiale koder. Den var det mest presentable kontoret, boligen og lageret vårt kunne frembringe, for noe som så ut som hun var klippet ut fra den vanlige verdens ordens og skjønnhetsidealer.

– Hun satte øynene i mine, la hodet litt på skakke og spurte “Hvem er det som tar seg av deg a?”. Hadde jeg ikke solgt meg selv dyrt til styggere og (sannsynligvis) rikere kvinner tidligere i livet, hadde jeg vært solgt der og da. Men, som jeg ynder å si, har jeg vært i krigen før, bare man har strykejern i håndveska og håndgranat i suspen, er det utrulig hva en gammal transvestitt kan vri seg ut av. Der og da reflekterte jeg ikke slik, autopiloten slo inn, og automatisk (eller instinktivt) fant jeg det klokest å først nattevandre henne gjennom reisen vi skulle ha publikum med på kun få dager senere, på dagtid, – og heller presentere henne for ensemblet etter endt vandring, ett i ettertid heldig valg.

Pelle geitekilling rykket umiddelbart inn i rommet, ryddet bord og andre høyereliggende flater for glass, askebegre (som han på sitt eget vis tømte, i seg, – en geitekilling med ordenssans), og loddebolten ble sluppet, vannblemmen behørig urtet med gress både fra plen og jakkelommer og vår fremtidige hulderdronning og jeg, -«smøg oss ut mellom fjøs og stall».

Under vår vandring, forsøkte jeg å fokusere på det Direktøren og jeg så og hørte for oss publikum skulle oppleve, samtidig som jeg forøkte på jentisk å forklare hvor mange kabler som måtte graves ned eller skjules, anekdoter som vi var enige i at fortelleren skulle gi som kommentar til bygningene og tunene eller landskapene vi skulle gjennom, og sikkert en masse om hvor høyttalere skulle stå, alver danse i skogen og tre skulle felles i strobebelysning. – For ikke å nevne piken som blir kastet ut av en av hovedgårdene, lyset fades og hun igjen dukker opp foran oss, løpende ned alleen og forsvinner ned mot Prestfossens stormende skumsprøyt.

Direktøren og jeg hadde ruta klar, 87 bygninger som skulle formidles i overgangen mellom natt og dag. –For å sitere fra forteller-teksten, – som kom 3 dager før premieren; …om disse vegga kunne fortælje …

Vi nattevandret på dagtid, og det jeg var ute etter fra henne, produksjonsmessig, var en musiker som kunne bergta. Det kunne hun. Bare møtet i hovedkvarteret tilsa at denne kvinnen hadde egenskaper underjordiske og huldre kunne skyte en pæle etter. På en for meg uforklarlig måte, virket det som hun likte det hun så og jeg sa. Hun kjente en gjeng likesinnede som kunne bli med å danse rundt bålet på slutten, og ellers delta på huldrebrylupp som ingen så i tussmørket på låvegulv, og ellers oppføre seg bra.

Og så så hun meg i øynene, og jeg kjente at de ikke gikk igjennom, bare inn. Vi vandret oss gjennom ruta, jeg tegnet og forklarte alt fra bakgrunnen til historiske anekdoter vi skulle vektlegge, til hvor høyttalere som skulle bære fortellingen skulle stå. De skulle være skjult, og hele tiden foran publikum, og bære fortellerens stikkordsmessige anekdotiske iakttagelser av de øvrige, minimalistiske handlingene.

I mellomtiden hadde operasjonssentralen hjulpet det generelle inntrykket etter Pelles rydding av alle bord, iført piassava og skuffe, og kommandosentralen så nesten skapelig ut da vi vendte tilbake til ensemblet. – For egen del hadde jeg en del motforestillinger mot å gi slipp på vår tosomhet, tror jeg spilte rollen som behersket, gal regissør, mens mitt indre var et følelseskaos en middels hormonelt nyforelska 14-åring hadde nikket gjenkjennende til.

– Noen hadde fått fatt i nyrøkt ørret og eggerøre, og nyvaskede bord var på tunet utenfor, så da ble Celina offisielt introdusert til gjengen som hadde valgt å stille seg bak denne utfordrende, og i ettertid, legendariske vandringen.

Mens vi vandret, hadde noen og funnet både kjølig hvitvin av anerkjent merke, og museal eplesider, så praten rundt bordet kunne skje uten pinlige pauser, og sideren ble fra bryggeri-hold hevdet å gjøre deg kjørbar, også etterpå. – Jeg unngikk den.

Jeg var, ikke helt ulikt meg, litt bakpå, da produksjons-fasilitetene til vandringen vår verken innebar bad eller dusj, selv om vi passerte noen saunaer og en ganske kjent elv. Men Celina så den positive utviklingen av ensembel og omgivelser, og tok den som en anerkjennelse, samt at store deler av staben og var informert, og til stede. Det kan også hende at journalistene som enda mer uannonsert dukket opp, var med å sprite opp moralen. – I ettertid fikk jeg i alle fall forståelsen av at det hjalp veldig på samarbeidsviljen til de øvrige på museet.

Uansett, for egen del opplevde jeg den turen som skjellsettende for forestillingen vi lagde. Sikkert inspirert av følget, – og i forarbeidet, beskrev jeg i grunnen dèt som viste seg å bli opplevelsen 70-90 publikummere opplevde bak antennen på Walkietalkien jeg trigget de forskjellige handlingene med.

På veien dit var det ikke bare finansiering og kulturhistorie, men markedsføring, enorme analoge tekniske utfordringer, masse menneskelige intriger og svært lite søvn.

Det å rykke en utenforstående gjeng inn i Norges 3dje største friluftsmuseum, med alle stillinger besatt i forskjellige roller, og din eneste kontakt er en forholdsvis ny direktør på åremål, som kanskje oppleves noe annerledes enn sedvanen skulle tilsi, joa der har dere meg.

Nokså ung, uten noen museumsfaglig kunnskap utover overlevert erfaring fra egne og andres prosjekter, total mangel på autoritetstro og en leken direktør som liker et Ja for ett JA. Dette gjør vi.

I min brogede læretid udi deler av scenografien, havnet jeg i rollen som lokal prosjektleder for utstillingen ”Fløtern og Kjerringa” noen år før. Min læremester hadde gitt meg noen skisser, så basisideen var klar., det gjensto bare å opplyse Trysils innfødte håndverkere om at vi skulle skjære ned en vegg i Odvar Nordlis barndomshjem, dele en del møbler, ikke på midten, sette dem mot veggen og få dette til å se troverdig ut, samt formidle alle kvinnen og mannens oppgaver i form av to dukker, -som sikkert enkelt kunne lånes i den lokale konfeksjonsbutikken, men nei da, de skulle sveises i armeringsjern og  kles med synlig hønsenetting som illustrerte deres former i utøvelsen av sine jobber. Til alt overmål skal de ikles originalklær, og om du ikke har prøvd å kle på en dukke i hønsenetting og armeringsjern før, la vær. Det er mange ståltråder på slike. Men utsiling ble det, siste året med tømmerfløting i trysilvassdraget, men vi nøyde oss ikke med den heroiske mannen på stokkene, glemte kanskje å vektlegge kvinnene som ofte gjorde seg en tur med elveutsikt mens han passerte på sine stokker, men vektla hun som bar 1000 liter vann hver dag, passa ungene og lagde mat, samt lå et hestehode foran på ånna som skulle sikre dyr og mennesker gjennom vinteren mens han var på hogst. Ikke det, han skulle også bringe råvarer hjem, men opererte i større sirkler enn kjerringa han befruktet. Så det å bære frem handlet ikke bare om barn i den tiden.

Men etter er interessant opphold i Trysil, og et vilt antall andre produksjoner underveis, så jeg igjen Direktøren i lokalavisen som ble holdt i Hedmark Teaters lokaler i Nord Odal, og da var han nettopp det, direktør.

Jeg kom dit på en lengre bølge av entusiasme som møter veggen, og oppholdt meg der for å rehabilitere et hode som sensurløst hadde (trodde jeg da), gått fri i mange år.

Han var en morsom gammel raring, tenkte jeg, ringte han, og prompte kom han med to flasker vin. Han skulle kjøre tilbake, så jeg drakk begge. Dette var vel rett før Jul, var akkurat ferdig med en russerevy og noe barneteater, begynt å lukte på storbyen Kongsvinger og heltene der. Direktøren sa en sak som betød noe; greit å være direktør, men hva for? Joa, et museum som har samlet bygninger fra Tynset i nord til Solør i sør, men for lenge siden. Det finnes masse ting også fra alle disse stedene, men det var ikke så relevant for oss i denne samtalen. Han vil dele opplevelsen av uteområdet i skumring, noe jeg digget umiddelbart. Samme året var sommerjobben min lysmester på et prosjekt som het” Elva”, det var et bildespill med levende mennesker som illustrerte hva en elv gir av grobunn for eksistens, i en mer performanceaktig utgave midt inni Hedmark, slik havna jeg der.

Nå må skribenten bryte litt, da den egentlige historien du nå er på er om at det sto Elverum på skiltet, det er så mange fortellinger som fører frem til der vi var, men la oss korte det ned til at det gjorde nettopp dette, at huldra kom etter en interessant telefonsamtale i førmobilsk tid, og vi var vel snart til premieren. –Advarsel: vi spilte den ca. 100 ganger, så det er mer der. Skjedde bare så mye imellom.

Celina ringer tilbake dagen etter, hun liker ideen og ser frem til både å få forteller-teksten og å bidra. Jeg kjenner litt på at hun gjerne bidrar til mer seng uten søvn, men hun gjør det klart at hun er gift, men og at hun har en tyvaktig god elsker der hun er.

Fortelleren, Roar, som bor i neste sving med kommunevåpen, vet han er utsatt for et av mine prosjekter, med høy spenning, lav sikkerhetsfaktor og en del promille. Man kan ikke leve av det alene, så han reiser tilbake til hjemkommunen i påvente av fortellermanus. Min samarbeidspartner Direktøren har all kredibilitet som finnes, og alle vet hva som skal skje, men mangler teksten. Han mangler tid til å skrive den ut, og selv den unge geitebukken Pelle begynner å kjenne uroen over manglende fortellende rammehistorie. Direktøren er på foredragsturne må vite, og det er forbundet med litt spenning at vi setter opp et fortellerdrama uten fortelling, selv i det alternative ensemblet jeg har samlet. Vi andre tester ut tekniske detaljer som hvor det skal være lys, hva slags høyttalere skal stå hvor, og hvordan får vi lange nok ledninger, hvordan bytter vi fra den ene til den andre, det er 16 lydpunkter, alle må rigges opp og ned samme dag, 70 lyspunkter , og ingen er samlet, vi driver en del med logistikk i innspurten.

Ideen er at publikum skal møte en moden mann på museets friluftscene, etter en introduksjon om at det skal vandre tilbake i tid, før elektrisitet og telefoner, biler og varemagasiner, møte en mann som gjenskaper opplevelsen han hadde som ung, da han måtte ut og hente bestefar, som ikke kom hjem til kveldsmat.

Vi følger han gjennom en lang vandring, på asfalt frem til friluftscenen, deretter over noen skogstier, men det er enda lyst nok til å se røttene. Fortelleren avslutter sin sceneopptreden med replikken; ”Det vart inga anna råd, jeg lyt gå”. Og innspilt på kassett, fortsetter stemmen bak publikum, Ganske høyt, siden lyset på fortelleren er borte, og vi skal lære dem å gå etter lyden, bak meg, ”jeg smøyg meg ut millom fjøs og stall” dundrer ut bak folk som står i et amfi, men på forhånd har blitt fortalt at de skal følge meg, men ikke passere, for da går de ut av forestillingen.

Premierekvelden var litt av en øvelse, nærmest en prøvelse for meg, på den ene siden ensemblet, alle de tekniske utfordringene forbundet med lyd, mennesker, lys og bilder, Direktøren hadde trommet sammen gjester fra både fjern og nær, men de fleste hadde adresse Oslo, satt i styrer og utvalgte museer, eller folk fra redaksjoner både direktøren og jeg på en eller annen måte hadde lokket opp dit. Jeg hadde eksersis blant det ventende publikum, iført radio, som stadig ba om utsettelser av diverse kabeltekniske eller andre årsaker. Hadde heldigvis en tidlig utgave av handsfree, som et ikke helt diskre øreskjell, og en litt overdimensjonert ”skjult” mikrofon, under ullgenseren, hvor jeg hveste klare meldinger til de som var på sambandet, mens jeg tekkes kulturråd og journalister i Direktørens frie regi.

Premieren er fremdeles nesten helt uvirkelig for meg, som jeg og tror de åpne og uforberedte publikummere opplevde forestillingen. – Bare på en annen måte.

Alt bare virka. -Og det var første gang. Mesteparten var prøvd ut på forhånd, men ikke alt, samtidig.

– Det siste som ble sagt på sambandsradioen da jeg, og publikumsfølget, tett bak meg, vandret ut på området etter direktørens svært humoristisk poengterte innledning; – var at ledningen som forsynte forsterkeren til alle høyttalerne med lyd, måtte loddes opp på ny. – Jeg hveste at det var bare å lodde i vei, og vandret ufortrødent videre, fulgt av forventningsfulle gjester, journalister og andre, -som utgjorde medvandrerne.

Selve vandringen, fortellingen og den tekniske produksjonen finner du (etterhvert) her, og noen av omtalene i media (etterhvert) her.

For de som ikke har prøvd internsambamd på litt pressede produksjoner, kan jeg informere om at det skjer en del der, både produksjons teknisk og sosialt, samt en hel masse dårlige vitser, for å roe nerver og annet.

På veien dit, hadde produksjonshuldra blitt så godt kjent med meg, at vi åpent var gjensidig forelsket, så forelsket at hun hadde invitert sin ektemann på skilsmisseballett til hardingtoner, og han ikke var en stor fan av meg. Dette hadde og hatt en viss innflytelse på det øvrige gammeldansmiljøet vi forutsatte stilte på noen av tablåene, så spenningen var påtagelig. I tillegg hadde Kristin erstattet chillumet med et sug mot nye opplevelser, og jeg var ikke så tilgjengelig, men etter ett fordelingsmøte, viste det seg at min nestkommanderende mann, også likte min nestkommanderende pike, og basert på ansenitet og alt mulig annet man finner på i farta, var ensemblet forsøksvis parvist delt, men sambandet på øret, som og bar preg av denne paringen, var ganske mye i møte med publikum.

Publikum hadde jo reist ut i provinsen for å oppleve noe, noen var riktignok mer kortreiste enn andre, og de som hadde kort vei hjem, var nok mest skeptisk. Men det var et enormt forventningspress på ensemblet, direktøren og meg, vi hadde lagt lista høyt, og glemt å spenne opp sikkerhetsnettet, så de som kjente meg på den tiden la merke til at jeg ikke drakk den dagen.

Hadde samtidig en av de mest krediterte kulturjournalistene på heldagsbesøk, så i stedet for å regissere prøver, strøk jeg henne med hårene, samt diverse andre medier, sponsorer og andre som følte at de trengte min oppmerksomhet, det var litt komplisert, da og staben helt rettmessig hadde behov for noen retningslinjer og problemløsninger på alt fra teknisk til kunstnerisk fra produsent og regissør, to små hatter jeg hadde på internsambandet. Og all teknologi, form osv. hadde ikke vært prøvd før, så det var en krevende dag.

To radiojenter fra P2 ba om et intervju før vi dro avgårde, og jeg ba om radiostillhet på min kanal på sambandet, det funka litt under middels. Utrolig hvor mange spørsmål som er på samband mens radiofolka spiller inn.  Sponsorer og ordførere fra bidragsytende kommuner kom alle bort for å få del i glansen, og jeg prøvde å ikke sprekke som et troll i solskinn, da glans var det siste jeg tenkte på, men var litt bekymret for teknikken. Glad de ikke var på samme frekvens. Enkelte jegere mente at sambandet vårt var moro, unner dem det, da de lånte oss både radioer og frekvenser. 

Heldigvis stolte jeg på aktørene i de forskjellige bildene, men fortellerstemmen skulle bære, ikke bare til meg, men til de bakerst i følget, uten den, ble det bare en vakker samling bilder i mer og mer mørke og kupert terreng.

På min radio kom det flere detaljerte øvelser om hva som skulle gjøres etter forestillingen vi ikke hadde begynt, og etter kort blikkontakt med Direktøren, holdt han en innledning så intelligent, humoristisk og poengtert, at jeg, etter en lang dag, nesten svimlet.: Skal vi gjøre dette? 

På radioen fikk jeg melding om at vi ikke var klare teknisk, men faen heller, bra bilder og ti minutter til første livehøytalerpunkt, joa, vi kjører. Solen hadde gått ned og 80 eller flere mennesker vandret i akkurat slik en flokk på mange vandrer, bak meg, kjente en del på fysiologiske ting som nært forestående oppkast og diare, men som Queen sa så klokt i de dager “show must go on”…

Måtte jeg bare satse på at dette gikk, uansett hvor mye folk maste om å ikke være klare. Vi hadde øvd i 14 dager, riktignok uten tekst, forteller osv., men visste noe om hva vi satte i gang.

Heldigvis hadde vi ikke kommunisert så mye ut om innholdet, bare konteksten, så forventningene var store, men ikke som å sette opp Hamlet, hvor alle mener å ha sammenligningsgrunnlag. Vi drev med noe ingen før oss hadde gjort, noe som både skapte utfordringer og samtidig ga oss litt rom for å foredle. 

Vi hadde en generalprøve kvelden i forveien som forårsaket høyt rusmisbruk fra regissørens side, bare for å sove de 5 timene som måtte til for å kunne klare premieren. Men alnedralinet som trigger deg, er og ett sterkt dop, og det hjalp mye på gjennomføringsevnen. At vi som jobbet sammen om produksjonen hadde jobbet så tett på hverandre i en kort, men så intensiv periode, hadde skramlet oss så mye sammen at når premieredagen kom, hjalp de andre hverandre, mens jeg hora rundt mellom journalister og celebriteter. Riktignok iført jaktradio og med en del vandringer ut på området for å ta stilling til løsninger på generalprøvens noe tarvelige utfall. Det ble faktisk respektert av ovennevnte, og jeg opplevde mer takknemlighet for at jeg og prioriterte dem. Er du hore, må du alltid strekke strikken, mange veier. Og for egen del kjentes det ut som den av og til ikke kunne tøyes lenger, men strikk er en fleksibel materie og med god vilje kan den litt til.

Flokken og jeg vandret ut på asfalten. Gikk mot scenen, og radioen var taus, utover korte bekreftelser på at de fleste var på plass, og at kabelproblemet ikke var løst. Da jeg hadde veldig mye publikum rundt meg, hveste jeg stille at dette fikser du, uansett. 

På scenen ved amfiet satt fortelleren klar. Lyset steg når vi nærmet oss, og Roar tok ordet når han oppfattet at de fleste silhuettene mot himmelen sto relativt rolig. God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå døkk, og de kan høre meg. Sjutti år er det siden je kom hit fyste gangen, … –og slik fortsetter han sin fortelling. Jeg får bekreftelse på at høytalerpunkt 1 fungerer, at kassetten er cuet og lurer litt på hvordan jeg skal håndtere menneskemengden videre gjennom turen. Noen vil prøve å gå foran meg, noen sakker akterut og mange er så tett sammen at jeg frykter støyen av fottøy og klær overdøver lyden av fortellerstemmen, som skal lede oss videre, og samtidig gi bildene vi har regissert til et slags liv. 

Vi har satt som forutsetning at du som publikum har en egen referanse i alt fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr til egne opplevelser. Derfor er fortellingen ganske stringent. Visualiseringen er små enkle bilder, som at du hører stamping i fjøs og stall fra dyra der inne, at smia på utsiden av tunet bare illustreres av hammerslag mot emne, og fortellingen gir stikkord du selv kan assosiere til dine egne tanker.

Ha og med i bildet at som publikum forlater du asfalt 10 minutter etter solnedgang, og mørket blir mer påtrengende i løpet av vandringen.

Vi vandre forbi både underjordisk, eller er det taterbryllup bak en mørklagt låvedør. stearinlys i vinduet til kjerringa som er så gjerrig at hun bruker natta til å telle skillinger, blir bergtatt av en hulder i et hull i bakken, som i dagslys ser ut som en jordkjeller, ser alvedans langt unna gjennom skogstien vi snubler over i tussmørket, etter hvert som mørket senker seg, blir underlaget vanskeligere, man ser ikke røttene og steinene på stien, og det er lengre mellom fortellerens stikkord.

Før det ser vi en jente som kastes ut av Åset bygningen, lyset strømmer ut av døra, gjenspeiles i sølepytten hun kastes ut på utsiden av døra, og fortelleren nevner noe om at det både kan være dattera som har hatt seg med stallgutten, eller kanskje den kåte budeia fra innpå skogen, som betalte leilendingsavgifta, og storbonden var ferdig med.

Vi ser henne igjen på forsiden av huset, løpende ned alleen, mot elva, passerer oss, og forsvinner ned skrenten mot Prestfossen, hvor hun blir borte.

Etter en ganske stille men sterk vandring gjennom et skogholt, tidligere nevnt alvedans i stor avstand og et tre som faller i strobelys, leder jeg publikum ut til kanten mot elva, som har en bakevje og en lyssatt kvinne som ligger skylt opp på stranden under oss. Samme hår og kjole som piken i alleen. Fortelleren er nesten stille på skogsetappen, og vi skimter lys fra en stue i enden av stien. Der møter vi han igjen, fortelleren, han sitter på samme melkekrakk vi møtte han med på starten på amfiscenen, og sier at bestefaren og kompisen han hadde tatt hull på så mange spritmerker, at det gikk mer sidelengs en fremover når han skulle hjem, og han som guttunge ble bedt inn på kurompesuppe, noe publikum og blir, og får servert både lettøl og suppe foran peisen, og huldra fra Jordkjelleren, de underjordiske som hadde båldans ved elvebredden rett før vi kom til tunet, og var de lokale dans og spelemannslag Celine tok med, og som var med å farge tablåene. I tillegg til å være individer jeg måtte møte.

Når suppa, som i seg selv er et eget kapittel i denne ganske omfattende beretningen, og publikum satt der foran peisen og så ganske blide ut, det var det liksom ikke rom for applaus underveis, og siden ingen vi kjente til, eller publikum, hadde kutyme på når man klapper, nøyde jeg meg med smilene, løp tilbake til amfiet henta ut whiskyen jeg hadde lagt der til dette formål, og styrta halvparten.  Iført en pen øl, for å roe adamsepler som kanskje syntes alkoholinntaket var lenge savnet og litt brått, fikk litt annet å tenke på, jeg deala med ansiktsuttrykkene jeg så fra publikum da vi kom inn i Stemrudsstua og tenkte å faen, nå begynner den offisielle jobben, å takke alle som står i programmet, motta gjester og jeg som egentlig bare ville være sammen med nerdegjengen min. Jeg gråt litt på vei tilbake, både av lettelse, ensomhet, hva som sto foran meg, men fremfor alt at det virket.

Alle spiste suppe, drakk lettøl og skålte, det var som en magisk følelse mellom mennesker som hadde gitt og tatt. Et samspill jeg virkelig elsket.

Direktøren kjente både meg og prosessene vi begge hadde vært igjennom, han sto på utsiden og røkte sin 3dje mentolsigarett da jeg kom tilbake. Vi hadde ikke hatt mye tid til å planlegge hva som møtte oss, men snakket mye og godt sammen resten av tiden, og hadde en gjensidig tillit, -Vi må takke folk sa en av oss, den andre sa vi bruker programmet som talkshow, og da var planen klar, ett minutt pr navn. Vi fyller hverandre ut og holder et 25 minutters show de fleste synes var for langt, alle ble nevnt og vridd og vi ga hverandre en klem etter dette, for det var en suksess.

Etterpå fikk jeg samlet sammen arbeidsgjengen, vi klemte og en hel del, lo og gråt over alle greiene vi sammen hadde gjort og begynte å rigge ned høyttalere og lys, kablene fikk ligge…

Jeg begynte å føle meg litt sliten da, vi hadde en transport runde med traktor og henger, som i det minste fikk utstyret under tak. Rutiner hadde vi enda ikke, og jeg kunne liksom ikke si at nå er festen over, dere gjør resten, var den som måtte ha oversikt, i alle fall i mitt hode, og samtidig hadde jeg nøklene som måtte til, men da solen morgengrettent på pur vilje løftet seg over åskammen, var jeg trøtt. Kjempetrøtt. Så trøtt at jeg på vei opp på traktorhengeren med en litt stor og tung høyttaler sovnet, ramlet baklengs og brakk for første gang “premierefestribbeina”. De fikk gjennomgå en del flere premierer mellom da og nå, og har nærmest vært en ustyrlig masse beinpiper, som egentlig kunne holdt seg sammen.

Blir sliten, bare av å skrive det her, folk har i ettertid lurt, på andre prosjekter, hvor mye man kan gjøre, og jeg har i mitt stille sinn tenkt; Alt. Det har senere vist seg å ikke stemme, da må man være edru…

[1]Luis Ferdinand Celine; Reisen til nattens endehttps://www.nb.no/items/7b3ca165dfb43ab99fc23c124220b457