Produksjonen startet på en for meg svært dårlig dag: Kvelden i forveien hadde mitt barns mor og jeg besluttet at vi skulle skille lag, -ikke at vi ikke kunne leve ved siden av hverandre til datteren ble moden til å forlate redet, men kom frem til at den tiden ville bli vesentlig brukt til å ta livet av hverandre, en ikke helt ideell livssituasjon, og tatt i betraktning at datteren fremdeles var såpass ung at hun ikke hadde bygd klare relasjoner til oss som annet enn de voksne som ble kalt mamma og pappa. Derfor kunne hun sikkert venne seg til at de ikke var der samtidig… -Selv om det var store snev fornuft i resonnementet, var det rett og slett en stor smule smertefullt.

Mener jeg allerede kvelden i forveien hadde smertestilt meg såpass at kongen sikkert nikket anerkjennende og toppet det hele med noen solide nerveknuter jeg kunne nyte formiddagen etter, – i kontortiden.

Slet meg gjennom de langsomme timene mellom frokost og lunsj, satt sikkert å saksbehandlet noe, eller skrev videre på den etter hvert ganske vel-planlagte produksjonen «Askeladden og de gode hjelperne». Dette var både innholdet og tittelen på den integrerte oppsetningen kommunen og jeg hadde kommet frem til at var jobben min, sterkt støttet av arbeidsmarkedstiltak, som jo var populært på den tiden.

Da lunsjen nærmet seg, dukket Data-Per opp på nevnte kontor, -bare synet skremte meg, nå hadde jeg sikkert trykket på et eller annet i saksbehandlingssystemet vi fremdeles hogde i datastein.

Det var sånne rare tegn uten noen grafisk fremstilling og det var bare koder du måtte huske i hodet, ikke min sterkeste side.. og da gårsdagens samtale med moren medførte en del selvmedisinering på stam-kafeen, tenkte jeg at det var tastetrykk med utilsiktede konsekvenser jeg nå skulle stå til rette for, – det var det ikke.

Den godeste datamannen hadde rett og slett funnet en nydelig utescene han ønsket å forære meg, ikke som i eiendomsrett, men i bruksmulighet, og det hele toppet seg med at AS Vinmonopolet nettopp hadde tatt inn et nytt merke: Famous Grouse. Dette mente han og ville ha både livgivende, basert på mitt miserable fremsyn, og inspirerende kraft i skapelsen av nye episke verk.

Vi valfartet til det lokale våtvare-apotek og syklet blide og fornøyde bort til den forjettede, og svært lite omtalte perlen av voller, graver, gress og benker.

Det var (og er forhåpentligvis) en perle; et likesidet kors av jordvoller med graver på utsiden og en korsformet plass inni.

Ut mot Glomma var det en enda kraftigere jordvoll, og inn til plassen en idyllisk trebro over vollgraven, for enkel tilgang til herligheten.

De nære omgivelser var blanding av furu og lett løvskog, og det var ingen fremtredende skjemmende bygninger eller andre konstruksjoner som ødela idyllen fra plassen mellom jordvollene.

Data-Per mente at her kunne jeg la inspirasjonen og whiskyen flomme rundt i meg, og vendte tilbake til saksbehandlingssystemet uten grafisk grensesnitt, da lunsjen strengt tatt var over.

For egen del flommet jeg ned mesteparten av flaskens innhold til akkompagnement av selvmedlidenhetens glødende flammer og fuglenes paringssyke skrik i omkringliggende trær.

Sola skinte og humla suste, sammen med Glomma og min jevnt stigende promille, så jeg strakk meg ut på en dertil egnet benk for en dypere studie av indre sjelekvaler, fremtidig bidragsgjeld og nye sjekkemuligheter.

Det senket seg en bedøvende tåke over meg og jeg slumret nok en time eller to, for det neste jeg husker var at det sprutet ildkuler mot mine nesten lukkede øyne, et englekor sang firstemt …kringsatt av fiender, gå inn i din tid… og halsen kjentes ut som en filial av Sahara i ørkenstorm.

En masse tanker om en masse vanskelige greier raste rundt i hodet mitt noen minutter, inntil ørkenspredningen i halsen tvang øynene opp, på tross av sandstormenes noe uttørkende effekt på nettopp disse, og kikket forundret på omgivelsene. – De var de samme som jeg hadde slumret inn fra, det var bare det at jeg ikke husket det… -og at de var blitt supplert av tre-fire av bygdens frittgående handelsreisende i kjemisk og botanisk virkelighetsflukt, da deres daglige sykkelrute også innebar nevnte skanse.

Nevnte bolde herrer hadde en pose med Øl, noe som fremkalte en bortimot poetisk glede i mine uttørkede lufts og næringsveier og jeg gladelig byttet bort resten av whiskeyen mot et par brune brødre.

Gutta fortalte at de fant det best å passe på meg, der jeg lå og nærmest inviterte til å bli loppa eller det som verre var, av andre av bygdens løse fugler, som hadde et mindre hjertelig forhold til min person, – men de angret en smule da jeg plutselig nysmurt av nylig tilhandlet drikke, påbegynte mine litt hallusinogene beskrivelser av forestillingen jeg der og da visste måtte settes opp, ja nesten, der og da. De mumlet noe om at det dopet som var i huet mitt ikke sto på deres handleliste, men absolutt hadde interessante virkninger, før de fortsatte handels-turneen i resten av nærområdet og jeg ble overlatt til mine egne bablerier.

Nordah Grieg var jo mannen som skrev «Til ungdommen», tenkte jeg brått, kastet meg på sykkelen med kurs for biblioteket, som enda ikke hadde rukket å stenge for dagen, og ble vennlig korrigert på at «du skal ikke sove» var av Arnulf Øverland og ikke Nordahl Grieg. Dette satte meg ikke nevneverdig tilbake, og jeg mente at jeg trengte alt de hadde av denne Grieg. Det var en ganske bra fylt bærepose.

Etter en kort pit-stopp på min lokale stamkafe, hvor jeg gjorde et par bord oppmerksomme på at det var et nytt leoprosjekt på gang, så de måtte holde seg klare, reiste jeg tilbake til hjemmets lune favn, hvor det ikke lenger hverken fantes barn eller mor, men litt mer plass i kjøleskapet til den for anledningen medbragte øl.

Ganske oppslukt av bæreposens innhold og inspirasjonens livgivende kraft, begynte jeg å skumlese… -og telefonen begynte å ringe…

Det var ikke bare venner som ringte, barnets mor, sjefen på jobb og en masse andre mente en hel del ikke-manusutviklende ting, som førte til uttrekking av telefonkontakt, noen flere styre-øl og en bestemmelse om at dette går ikke, må vekk, trenger min sekretær.

Ikke nok med at sekretæren var en nett, blond pike med en gudinnes tålmodighet og forståelse for ganske mange av mine innfall, hun hadde og arvet et småbruk i Løten.

Ingen tid å miste, materialet av denne Grieg egnet seg svært godt til akkurat det jeg trodde jeg hadde av plan… som ikke sto helt klart for meg heller… -men jeg visste at for å få fred til å skrive må man vekk, – fra både utflytta kvinner og barn, venner, kreditorer og resten av den store stygge virkeligheten. Og da trengs det penger.

Er ikke sikker på om jeg påberopte meg psykdom etter samlivsbrudd, eller bare generell kunstnerisk fritid, men jeg ble for en ukes tid løst fra mine oppgaver udi teaterintegrering av funksjonshemmede og andre kontorplikter, så da gjensto bare litt finansiering.

En rask signingsferd, først innom AOF og siden Ordføreren i kommunen skaffet 10.000,- kroner i såpass nærhet at jeg fikk krita meg 4 kasser øl og noe matvarer, da sekretæren ikke var så opptatt av øl-diett som undertegnede. Tror og det gikk noe cash til sekretærvin, sikkert noe suplerende whiskey til «kunsteneren som full mann», samt noen alternative urter for å holde tåketeppet i levelig tyngde.

Vår venn Volla hadde boble og tid til en landtur, mot en passe bestikkelse, og vi rullet avsted gjennom de ulvegrønne skoger i deler av Løten man vanligvis ikke ferdes.

I noen klare glimt erindrer jeg at vi delte bokstabelen mellom oss, plukket med åpent tungsinn alt vi fant av krevende, gripende og dramatiske fragmenter av en bråte dikt og de to skuespillene «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget».

Dette ble etter tofingers-metoden ført inn på den medbrakte PCen, og inneholdt så mye død og fordervelse at jeg følte meg riktig munter i sammenligning.

Etter en del frem og tilbake satt vi igjen med et skjellet til et manus, liflig oppdelt med vers av tidligere nevnte «Til ungdommen» og en ellers ganske veiledende produksjonsplan med talekor, stemme og rollefordeling og en casting som inkluderte de fleste sviresøsken vi kunne skrape sammen på vår lokale stamkafe i hjemkommunen.

I hjemkommunen var de fleste lykkelig uvitende om deres snarlige felles skjebne iført lommelykter, omringende publikum på en masse jordvoller, som historikere mente var en skanse mot en eller annen ytre fiende, – svensker eller noe sånt, altså nok et kaotisk blodslit annført av undertegnede.

Da ølet var drukket, manus var skrevet og det ellers var tomt både i hoder, kjøleskap og glass, vendte vi tilbake til virkeligheten iført samme boble som tok oss dit, og skrev ut og stensilerte opp omtrent det som er gjengitt på siden det snart pekes til.

Om du heller vil hoppe rett til min svært kortfattede, objektive fremstilling av produksjonsfasen, gjør du det på «Hopp til produksjonen«

I linken under følger det opprinnelige manuset, omtrent som det så ut for våre stakkars medarbeidere…; – det finnes en noe bedre produksjonsbeskrivelse her. Der kommer du og videre til revisjoner til senere oppsetninger, litt planer og intern og ekstern info. Basismanus

Etterhvert som årene har løpt forbi, har og nye tolkninger funnet sted, og manuset jeg aldri realiserte langs Akerselva i Oslo, er i dag gjenstand for en viss grad av revisjon, og skal spilles inn som radioteater, tonesettes og brukes som utgangspunkt i ett helaftens rave, med både bilder, grafikk, lys og lyd, hvor ideen er at publikum danser seg gjennom forestillingen. Ganske søkt, men helt i min ånd. Demo-inspillingen av manus ligger her.