Kategoriarkiv: Det som faller meg inn i farta

Riktig god tur

En tur i skogen, -høres det ikke ganske idyllisk ut? Fugler som synger, blomster som vakkert sprer glede både for øynene, nesen og insektene. Hyggelige mennesker som smittet av naturens livgivende kraft, smiler og hilser så fort de bare får litt uasfaltert underlag .og usagd tømmer rundt seg..

Noen av dem med vennlige, logrende hunder som gjerne kommer bortom for å hilse, ofte med en vakker kvinne hengende i den andre enden av båndet, som stolt legger ut om art, stamtavle og dressuregenskaper – med et smil som bare smelter deg om kapp med solsteken. Og for de som foretrekker det; en velduftende, passe trent, nybarbert mann som drar den samme leksa med et charmerende skjevt smil og en våken oppmerksomhet mot din person som får deg til å kjenne at du fortjener det.

Bare glem det! Om det ikke bare er fant og løgn, – er det i det minste en annen årstid, -kanskje mest som du husker den og lengter etter den.

Glemt er myggstikk, jordveps, hjortelusflue og høysnue, fugleskrik, svevestøv, vanningsforbud og svettetokter.

Borte er alle maurene som ikke bare delte stien med deg, men og skoene, sokkene og videre oppover innsiden av buksene…

Borte er idyllen i å vasse inn i et nyspunnet edderkoppnett som du ikke ser, – i hodehøyde, fordi du stirrer stivt ned i stien, – for å unngå å tråkke på hoggorm.

Vekk er minnet om at i det du løfter armene for å fjerne de klebrige innsektstrådene som omfavnet deg da du snublet i en av de evindelige røttene som spratt opp av stien hver gang du festet blikket på en golene Gjøk eller Skjærenes sjarmerende parringslek.

– Akkurat i det du kavet etter tak i bakken for å dempe fallet, klang en flertsemt trillene, hemningsløs latter fra overalt rundt deg, og det siste du ser før øya blir fyllt med sand og leire, er en gjeng snørrunger fra hoppogsprett-barnehagen.

Det neste du ser etter å ha gnidd sanden og jorda ut av øynene, og inn i fuktighetskremen i resten av ansiktet, – er det vellykkede paret i naboleiligheten som jogger uaffisert forbi på hver side, med bare det ene øyebrynet såvidt hevet.

Du pleide jo å tenke at du egentlig burde kuttet røyken, og som et steg på veien, tok du bare med deg en på turen, den du skulle nyte på en stubbe i en lysning lenger inn, borte fra trafikkstøyen som brøytet seg mellom trærne fra motorveien 50 meter unna, bare avbrutt av en og annen utrykkende brannbil og noen traktorer med forskjellige skramlete redskaper, sammen med en deilig kopp kaffe fra termosen i sekken.

Med M-posen i brystlomma skulle du liksom toppe det hele, du greide jo nesten å kutte ut sjokoladen og den kalde skummende drikken som du i forne tider nøt på trappa, – en litt plagsom tanke på strandliv og livlinje, hjalp godt til med dette, -men de få kaloriene fra et par M forbrenner du jo allikevel på turen, tenkte du da skyldbetynget tok den med.

Du er nå allerede så nede at du driter i kaloriene, trøstesjokolade NÅ! -da oppdager du at alle M-kulene tok seg vær sin tur, på og rundt stien, og hele snørrungehagen har kastet seg over de som landet noenlunde tørt, men velvilligst sparte de som flyter rundt i det lille myrhullet på utsiden av svingen på stien.

Disse ungene lærer seg jo å dele i barnehagen nåtildags.

M; -god å dele med andre, tenkte du bittersøtt mens du vurderte hvor mye skade vannet hadde gjort, og konkluderte med at det kanskje var mye, da oljefilmen på vannflaten gliste fett i alle regnbuens farger.

Hadde du noengang fortjent en trøsterøyk, var det da, hånda ned i jakkelomma, og ja, -den var selvfølgelig knekt, -søren dekker ikke akkurat følelsen som trengte seg på mens du trakk frem den lengste gjenlevende delen av sigaretten og oppdaget at du slapp å vaske kaffekoppen når du kom hjem.

– Om du ikke hadde tatt den telefonen fra svigermor om det alkoholfrie Punshsleskapet med Tante Agate og onkel Ragnvald, idet du var på vei ut døra, hadde du skrudd til lokket på termokoppen, og kaffen hadde holdt seg der. Men denne ulykken var litt redd for å føle seg alene, så den delen av kaffen som ikke bløtet den ene delen av røyken du prøvde å tenne, har fuktet den andre delen ganske mye, sammen med de litt utvaskede Ola-buksene og den sommerlige lyseblå picheskjorta du hadde på deg, og det har heldigvis noen steder, ikke laget bæsjebrune flekker et spebarn med diare ville misunt deg.

Men dette er et scenario hentet fra begynnelsen av Juni, så ikkeno av disse tingene skjer nå. Fuglene har brutt alle karantenebestemmelser og reist på en misunnelsesverdig sydentur. Så du slipper skriket fra dem.

Naturens fargesprut har dempet seg til mer jordfarger, beroligende nyanser av grått og brunt, så du slipper den slitasjen på øynene. Edderkoppene har overlatt spinninga til biler i morgentåke, joggerne har trukket over på asfalt i påvente av et skiføre som aldri kommer og hjortelusflua ble skutt under jakta. Det er nesten ikke vann innimellom granbaret på trærne som den som går foran deg velvilligst slipper, i det du nærmer deg, og underlaget er mykt og brunt. Det finnes nesten ikke hundebæsj der du tråkker, og den prangende hvite joggeskofargen blir behagelig dempet, sammen med det lindrende vannet som velvilligst trenger seg inn og forebygger både fotsvette og tørre sokker. Tenk to for en.

-Løvet er bare litt vått, og når det ligger oppå stener sklir du ikke nødvendigvis hver gang du setter ned foten.

Er det litt vell gjørmete på stien, kan du bare gå ved siden av, der kan du glede deg over ganske lange gresstrå som bare av og til omgir ganske lave stubber, nevnte småfuktige granbar og diskre, men imøtekommende myrhull.

Vel fremme bryr det ikke deg at dere ikke finner sitteunderlaget, de andre blir like våte i rumpa de og-

Det er alltid en trøst at veden godt kunne vært enda våtere, selv om det bare tar litt tid å få tørket et stort nok område til at det tar fyr nok til å tørke resten.

Så er det tid for å spise;

Bark er også ganske godt, bare den henger igjen inni pølsa, den er bare litt brent etter pinnen brakk med den på over bålet… og du ganske raskt fikk spikket ny spiss og etter bare litt slit, fisket den ut av glørne. Ketchupen freser friskt når du påfører den på den varme siden… Ingenting feil med veldig mørkhudet pølse, stotrer du politisk korrekt som alltid.

Trøsten er at posen kakaopulveret er i kan glede turgåere i årtier fremover om du er hensynsfull nok til å slippe den der du sitter. Dette krever overvinnelse. Plastkopper kan gjøre mye av samme nytten, men som det miljøbevisste og omtenksomme mennesket du er, ville ikke det falt deg inn. Har ikke tenkt tanken en gang, Porsjons-snusen er jo noe helt annet, den er jo noe ordentlig griseri brukt…

Jeg kunne nevnt så mye, men det ville jo blitt så omstendelig, -derfor:

– helt til sist; – husk, det er aldri for sent å snu, eller sagt på en annen måte, gjenta all den idylliske gleden naturen overøste deg med på vei inn. Da får du en nye sjanser til å samle det du gikk glipp av mens du enda gadd å bry deg.

Riktig god tur.