The Doors, ganske kryptiske, ganske gamle, ganske døde og sprell levende.
Vet ikke helt hvorfor jeg satte dem på, men kanskje noe med geriatri å gjøre.
bildet sier noe om dagen(e) om man er inne i det
Slår meg at jeg ble svært smigret på gårsdagens «nachspiel» på kroa om at vi på ungdomsbordet fikk servering før de gamle på det andre.
Jeg var inkludert i vi på ungdomsbordet. Smiler hele veien til senga, setter meg ned i salongen og tenker på akkurat dette. Senga kan vente, tenke over at disse 20-30 åringene ikke fant det unaturlig å inkludere meg i kategorien.
Stedet er stadig salongen, den som er ombord i båten min, den med et setetrekk som ville få en hvilken som helst horemamma til å stirre misunnelig, kanskje savne de røde ledpærene som tidligere lyssatte nevnte område med nettopp rødt. -Ser ganske porno ut, men trakk ett lettelsen sukk når de en dag ikke ville mer.
Ikke en fantastisk lyssetting for annet enn, av meg, betalte erotiske oppdrag, det har vært få av dem utover enkelte samboerskap tidligere i livet.- Billige partnere har liksom vært min greie mellom de mer krevende, men lav pris inn, høy pris ut.
Billige partnere gir deg tilgang til hellige rom fortere enn dyrere, men du møter ofte veggen etter ganske kort tid. Dyre derimot… savner alle enda. (sorry for å bare utheve, ikke hyperlinke, … personvernerklæring!)
Doors åpner dører i hodet mitt, litt hvor jeg kommer fra. En annen, litt mer freaka tid, – for noen av oss.
De andre får svare for seg sjøl. En ting jeg tenker på, etter å ha deltatt på ungdomsbordet, er hvor er verdiene mine?
Ikke ett stygt ord om ungdomsbordet eller min oppførsel på det. Det var etter en lang dags deling av en hel masse tid med nesten kjente foreningsmedlemmer som jobba som faen, uansett om verktøy og løsninger virka eller ikke.
Hadde jeg vært mindre selvopptatt, hadde hver enkelt av dem fått sin egen ode, de fortjener det individuelt, og så motiverende å føre masse flinke folk inn en masse absurde oppgaver, stikke av selv, og få dem til å like det.
«Run whith me» sier the Doors. Jeg koser meg over samløpet jeg har deltatt i, håper det var det litt for dere og!
Stammens eldste er jo akkurat det. I min grunnstamme er den ene gått bort, og for at tomrommet etter han ikke skulle bli for tomt etterlot han en del løse tråder…; Nøstingen av disse har i alle fall fått min bror og meg mye tettere enn vi har vært de siste 7-8 årene.
Det er alltid en mer eller mindre vennskapelig konkurranse brødre i mellom, – vår går ut på hvem som svelger flest kameler i samhandling med den andre. Da uavgjort er dørgende kjedelig, deler vi førsteplassen.
Ikke fritt for at eplene falt på hver sin side av stammen, røttene var øverst på en høyde og vi rullet hver vår vei. Så med litt fantasi kan du sikkert skape deg en del interessante bilder av samhandlingen.
«it takes two to tango» – og da stammens eldste er flertallsform, bare den ene er borte har vi stadig en igjen.
Et elskelig vesen av hundyrarten. – Med stålkondisjon og galopperende kolls. Dette eksemplaret er slett ikke fremmed for vinmonopolets gleder, noe vi «unge» absolutt unner henne.
Dobbelsidig lungebetennelse på toppen av ovennevnte gleder, kan sette ut de fleste, ikke ofte jeg omtaler moderen i kategorien «de fleste», men summen satte henne og en del tilbake.
Familierådet, her representert ved brodern og undertegnede kom til at noe måtte gjøres
Uten nevneverdig uenighet kom vi til at rekonvalesens-opphold sikkert ikke ville gjøre situasjonen opplevd, – slike steder har en noe intolerant forhold til røyking kombinert med kolls og lykkelig storkonsum av polvarer, bedre, for vår kjære mor.
Brodern hadde tatt unna mer enn sin andel de siste årene, helt uten innblanding av nevnte undertegnede, som har vært særdeles engasjert i slikking av egne sår, og nå fremstår som en enda bedre utgave av seg selv. – Onde tunger vil hevde direkte edruelig, selv om kandidaten selv hevder å være den samme gamle, bare i litt bedre form.
Uansett, diagnosen var semmer livskvalitet og etter en noe usystematisk kartlegging av situasjonen kom vi frem til at husvask, flest mulig middagsselskaper og en til en kontakt med nære pårørende burde gjøre susen.
Det gjorde det. Riktignok er den medisinske virkningen kortvarig, men virker i alle fall lenge nok til at jeg har frihelg, har kommet meg ut på favorittøya, rigga meg til på favorittakterdekket og nu er i den privilegerte situasjon å igjen kjempe mot ordrettings-program, et noe springende hode, knirkende landgang på nabobrygga, – iført Hansa 0, Gul miks 3, P13s musikk, tøfler og ullgenser, – er natt og litt kjølig må vite…
Stemningsbilde fra skapelsen av dette verket (Foto Rønnaug Helleland, som tilfeldigvis gikk forbi)
Kom egentlig til den forjettede ø allerede i går kveld, etter et avrundende medisinsk middagsselskap med moderen, hennes to panter-venninner på rundt 90 og min bror.
Selskapet var i seg selv en studie, men da jeg som vanlig skal holde dette forholdsvis kort og konsist, oppsummeres selskapet med at det slett ikke er så værst å bikke 80, bare man har morsomme jevnaldrende i oppegående modus. Modern har en del av dem. Samtalene sto på ingen måte tilbake for en løsluppen pubsamtale mellom stamgjester ved bardisken, selv om ordbruken kanskje var noe mer modulert.
Etter selskapet, forberedelsene til dette og en del andre sosiale evenementer, var jeg ganske sosialt sliten, det hjalp heller ikke noe særlig at Ole Lukkøye var opptatt på annet hold natta i forveien, det ble mer radiodokumentar og nettflix enn søvn.
Må ta et alvorsord med dokumentaravdelingen til NRK om i alle fall noen langtekkelige, kjedelige produksjoner man kan sovne til, i stedet for å lytte intenst for å ikke gå glipp av neste poeng…
Eventuelt sette inn vikar for Ole Lukkøye når han er opptatt på annet hold, eller avspaserer etter tariffestet turnus-brudd.
På blokka ved siden av pcen, har jeg skrevet en lengre liste over små punkter jeg egentlig tenkte å behandle i denne, første på lang tid, korte betraktningen om noe…
Stammens eldste, familiesituasjon osv, anser jeg meg som ferdig med, boligbytte er kanskje mer interessant for meg enn deg, men har en ganske måtelig podkast om dette her (dårlig lest, lav lyd i bare en høyttaler)
Men overskriften «ting som bare legger seg til for folk som er snille» kan jeg kanskje spandere et par ord på.
Om det er min noe mindre utsvevende livsførsel, den globale pandemien eller bare generell mellommenneskelig desperasjon som gjør at jeg føler meg omsvermet av en hel skrell kvinner, skal være usagt.
Historisk sett har jeg bare opplevd dette når jeg på ingen måte har interessert meg for andre, da den til en hver tid gjeldende partner, fremdeles hadde nyhetens interesse.
Nå har jeg ikke noen partner, bare stor interesse for nyhetene. Det er jo det denne overskriften egentlig skal handle om: Klimakrise, natursvinn, natursvin, svin i sin alminnelighet, en del ualminnelige utgaver av arten, kriger og freder som ikke virker, men om de ikke er kjedelige, så i det minste drepende.
‘Det høyt aktede og elskede kongelige norske NAV har etter rundt 5 års studier av mine evner uti lønnsarbeid, kommet til at disse evnene forlot meg for, ja, la oss si 5 år siden…
Så etter grundig utredning og behandling av kandidaten er den erklært fullstendig ubrukelig i arbeidslivet, og mottar apanasje justert i henhold til de 3 siste årene evnene fremdeles virka, eller sagt på en annen måte 100% ufør.
Min personlige betraktning er at om man først skal havne i uføre, er dette det beste føret jeg har gått på.
Takk NAV, skal la dere i fred fra nå.
Etter 10-15 år som politisk nøytral teknikker for større kongresser og landsmøter for interesseorganisasjoner, alle fasetter av politiske partier og fagforbund, -både ys, lo og nho, spekter og en bråte andre var på kundelista, så denne typen ytringer ville kanskje virke noe hemmende på mersalget: Nå kan jeg gi faen, og mene hva jeg vil! Extinction Rebellion, here I come… –eller kanskje tromle sammen noen gamle kjente og starte OldMob…
Utover dette har legestanden og Vegvesenet, vet ikke om Politiet har vært involvert, – funnet meg skikket til igjen å føre Snøscooter, traktor, moped og bil. De har til og med utstyrt meg med bevis på dette, med bilde og alt.
Har jo i prinsippet hatt førerkort siden jeg runda 30, da fant jeg at som ansvarlig far, var det greit å løyve til å føre disse doningene jeg frem til da hadde hatt et mer uformelt forhold til reglene rundt. – Bør sikkert en gang snakke (skrive) om mine tidlige co2-utslipp, – i en kanskje ikke helt reglementert kontekst… men overlevde det og.
Denne gjennervervede løyven reiser en del større spørsmål jeg tidligere ikke var så opptatt av; hvordan beveger man seg mest natur og miljøvennlig i en metallklump i 90 kilometer i timen, – er det en menneskerett å gjøre det? skaper elektriske doninger mindre skadelige avtrykk på moder jord og dens beboere enn en gammel diesebil? Om man tar produksjon, transport rundt halve kloden med tungolje-skip, gruvevirksomheten batteriteknologien forutsetter, hvilke naturinngrep strømproduksjonen medfører, om sprengning, fylling og asfaltering er det beste for klodens velbefinnende? Akkurat det siste poenget er universelt for alle doninger som ferdes på disse,
Og når man først er inne på det; hvem taler maurenes, metemarkenes og blomsterengas sak når offroadere som traktorer, skogsmaskiner, hjullastere og annet tungt saktegående ikke forsinker blide, harmoniske førere som bare har litt dårlig tid til ferien sin på asfalt.
Skal forfølge denne tankerekken langt, lenger enn langt og litt lengre i mitt nye påtenkte verk «en hel masse udokumenterte påstander».
Om du har spretti litt rundt på denne nettsiden, slår det deg kanskje at jeg og kan komme på et par andre tankerekker underveis; – Jada, vær utrygg, her skal det snus steiner, begreper, bygninger, ubåter, og andre insektdrepende oppleste sannheter.
«Hadde skaperen ment vi skulle fly, hadde hen skapt oss med vinger» – det slår meg også å ha en slags overføringsverdi til rulling.
Der har evolusjonen heldigvis innhentet meg, utstyrt meg med ett langsomt ekspanderende sett bilringer, så ja, hurra, – jeg har lappen.
Hjertelig til lykke med tiden til neste gang jeg kan underholde deg.
IMG_4627.CR2: Beklager, men av sikkerhetsmessige grunner er denne filtypen ikke tillatt.
Ser du den flotte utsikten på dette bildet? -ikke jeg heller…
Dingser tar uforholdsmessig mye tid, – eller kanskje jeg bare er utålmodig, men det tar tid å kjøpe dem, på nett i disse tider, lære seg dem, få dem til å spille sammen, skaffe alle de appene, kablene, mikrofonene, linsene, batteriene, lys og en sikker mengde fler tidstyver jeg ikke husker lenger.
Og når du endelig mener du er i nærheten av samfunskjoner, vil du jo gjerne begynne å lage noe med disse.
Det blir ikke verken som du har sett for deg, tenkt eller ment, men om du bare installerer en dings du kan bearbeide litt mer med på veien, og lærer deg basicen på den og, – bør du være igang.
I løpet av denne perioden har du spilt inn en mengde videoer, tatt en haug med bilder og planlagt masse om hvorfor og hva du skal bruke dem til….
…men hvor har de havna? Har jo 2 TB OneDrive, 1 TB Google disk, tre Pcer (2 med Ubuntu, en med Windows), et nettbrett, telefon, et ukjent antall minnebrikker, 3 eksterne harddisker, nevnte jeg privat og jobb-Dropbox og alle USB-pinnene jeg tenkte skulle være dedikert til hvert sitt prosjekt…
Alt dette er billedteksten til bilde du ikke ser øverst…
Hadde jo egentlig tenkt å skrive noe nytt om hvordan en ny vår truer, verden vakler videre og at noen snille mennesker i hvit frakk og munnbind tok bilder(!) av knærne mine.
Sånne bilder er ikke barebare de heller, om du har lest https://leoz.no/2021/01/undersokelse-for-utproving-av-medisin/ vet du noe om mine erfaringer med slike undersøkelser…
Men la meg vende tilbake til hovedtemaet; nemlig hvorfor jeg ikke har fått skrevet så mye i det siste.
I tillegg til tekniske dingser, slår det meg hver gang jeg prøver å presentere denne siden for noen, at det kanskje kan være litt vanskelig å finne frem, samt at alle lengre fortellinger er påbegynte, men ikke avsluttet, ikke illustrerte med bilder, presseomtaler og oppsamlet arkivmateriale som manus, budsjetter, dreiebøker, videoer eller lydspor.
Det syns ikke enda, men jeg jobber og en hel masse med alt dette, i tillegg til å planlegge totalrehabilitering av båten, som og skal grundig dokumenteres her. Må bare systematisere lagringsmedier, konverterings-verktøy, re-etablere youtube-kanalen, gjøre ferdig introer osv. til tekstene jeg også leser inn som podcaster, bestemme om de skal legges på ekstern plattform eller bare være tilgjengelige herfra? Kommenter i vei…
Om du enda ikke har falt av lasset, skal jeg nå ved hjelp av skjermdumper, vise deg veien til å få det bildet jeg tenkte å legge på toppen av dette innlegget.
Men det blir ikke i kveld… kommer på «todo-lista!, – om jeg finner den igjen.
Ellers kan det rapporteres at det faktisk blir ryddet både her og der, og skal prøve å skrive noen introduserende blogg-greier etterhvert som sider kommer til.
Har etterhvert skjønt at innlegg er av mer aktuell karakter, sider er mer konstante, og forsidene skal fra nå få pekere videre utover i temaet de behandler.
Ser ikke bort fra et jeg knekker koden på både video, podcast og billed-biten, og fyller på med det.
Obs: etterlysing! -Trenger en kassettspiller som kan spille av, har noen festlige gamle kassetter til det historiske arkivet…
En tur i skogen, -høres det ikke ganske idyllisk ut? Fugler som synger, blomster som vakkert sprer glede både for øynene, nesen og insektene. Hyggelige mennesker som smittet av naturens livgivende kraft, smiler og hilser så fort de bare får litt uasfaltert underlag .og usagd tømmer rundt seg..
Noen av dem med vennlige, logrende hunder som gjerne kommer bortom for å hilse, ofte med en vakker kvinne hengende i den andre enden av båndet, som stolt legger ut om art, stamtavle og dressuregenskaper – med et smil som bare smelter deg om kapp med solsteken. Og for de som foretrekker det; en velduftende, passe trent, nybarbert mann som drar den samme leksa med et charmerende skjevt smil og en våken oppmerksomhet mot din person som får deg til å kjenne at du fortjener det.
Bare glem det! Om det ikke bare er fant og løgn, – er det i det minste en annen årstid, -kanskje mest som du husker den og lengter etter den.
Glemt er myggstikk, jordveps, hjortelusflue og høysnue, fugleskrik, svevestøv, vanningsforbud og svettetokter.
Borte er alle maurene som ikke bare delte stien med deg, men og skoene, sokkene og videre oppover innsiden av buksene…
Borte er idyllen i å vasse inn i et nyspunnet edderkoppnett som du ikke ser, – i hodehøyde, fordi du stirrer stivt ned i stien, – for å unngå å tråkke på hoggorm.
Vekk er minnet om at i det du løfter armene for å fjerne de klebrige innsektstrådene som omfavnet deg da du snublet i en av de evindelige røttene som spratt opp av stien hver gang du festet blikket på en golene Gjøk eller Skjærenes sjarmerende parringslek.
– Akkurat i det du kavet etter tak i bakken for å dempe fallet, klang en flertsemt trillene, hemningsløs latter fra overalt rundt deg, og det siste du ser før øya blir fyllt med sand og leire, er en gjeng snørrunger fra hoppogsprett-barnehagen.
Det neste du ser etter å ha gnidd sanden og jorda ut av øynene, og inn i fuktighetskremen i resten av ansiktet, – er det vellykkede paret i naboleiligheten som jogger uaffisert forbi på hver side, med bare det ene øyebrynet såvidt hevet.
Du pleide jo å tenke at du egentlig burde kuttet røyken, og som et steg på veien, tok du bare med deg en på turen, den du skulle nyte på en stubbe i en lysning lenger inn, borte fra trafikkstøyen som brøytet seg mellom trærne fra motorveien 50 meter unna, bare avbrutt av en og annen utrykkende brannbil og noen traktorer med forskjellige skramlete redskaper, sammen med en deilig kopp kaffe fra termosen i sekken.
Med M-posen i brystlomma skulle du liksom toppe det hele, du greide jo nesten å kutte ut sjokoladen og den kalde skummende drikken som du i forne tider nøt på trappa, – en litt plagsom tanke på strandliv og livlinje, hjalp godt til med dette, -men de få kaloriene fra et par M forbrenner du jo allikevel på turen, tenkte du da skyldbetynget tok den med.
Du er nå allerede så nede at du driter i kaloriene, trøstesjokolade NÅ! -da oppdager du at alle M-kulene tok seg vær sin tur, på og rundt stien, og hele snørrungehagen har kastet seg over de som landet noenlunde tørt, men velvilligst sparte de som flyter rundt i det lille myrhullet på utsiden av svingen på stien.
Disse ungene lærer seg jo å dele i barnehagen nåtildags.
M; -god å dele med andre, tenkte du bittersøtt mens du vurderte hvor mye skade vannet hadde gjort, og konkluderte med at det kanskje var mye, da oljefilmen på vannflaten gliste fett i alle regnbuens farger.
Hadde du noengang fortjent en trøsterøyk, var det da, hånda ned i jakkelomma, og ja, -den var selvfølgelig knekt, -søren dekker ikke akkurat følelsen som trengte seg på mens du trakk frem den lengste gjenlevende delen av sigaretten og oppdaget at du slapp å vaske kaffekoppen når du kom hjem.
– Om du ikke hadde tatt den telefonen fra svigermor om det alkoholfrie Punshsleskapet med Tante Agate og onkel Ragnvald, idet du var på vei ut døra, hadde du skrudd til lokket på termokoppen, og kaffen hadde holdt seg der. Men denne ulykken var litt redd for å føle seg alene, så den delen av kaffen som ikke bløtet den ene delen av røyken du prøvde å tenne, har fuktet den andre delen ganske mye, sammen med de litt utvaskede Ola-buksene og den sommerlige lyseblå picheskjorta du hadde på deg, og det har heldigvis noen steder, ikke laget bæsjebrune flekker et spebarn med diare ville misunt deg.
Men dette er et scenario hentet fra begynnelsen av Juni, så ikkeno av disse tingene skjer nå. Fuglene har brutt alle karantenebestemmelser og reist på en misunnelsesverdig sydentur. Så du slipper skriket fra dem.
Naturens fargesprut har dempet seg til mer jordfarger, beroligende nyanser av grått og brunt, så du slipper den slitasjen på øynene. Edderkoppene har overlatt spinninga til biler i morgentåke, joggerne har trukket over på asfalt i påvente av et skiføre som aldri kommer og hjortelusflua ble skutt under jakta. Det er nesten ikke vann innimellom granbaret på trærne som den som går foran deg velvilligst slipper, i det du nærmer deg, og underlaget er mykt og brunt. Det finnes nesten ikke hundebæsj der du tråkker, og den prangende hvite joggeskofargen blir behagelig dempet, sammen med det lindrende vannet som velvilligst trenger seg inn og forebygger både fotsvette og tørre sokker. Tenk to for en.
-Løvet er bare litt vått, og når det ligger oppå stener sklir du ikke nødvendigvis hver gang du setter ned foten.
Er det litt vell gjørmete på stien, kan du bare gå ved siden av, der kan du glede deg over ganske lange gresstrå som bare av og til omgir ganske lave stubber, nevnte småfuktige granbar og diskre, men imøtekommende myrhull.
Vel fremme bryr det ikke deg at dere ikke finner sitteunderlaget, de andre blir like våte i rumpa de og-
Det er alltid en trøst at veden godt kunne vært enda våtere, selv om det bare tar litt tid å få tørket et stort nok område til at det tar fyr nok til å tørke resten.
Så er det tid for å spise;
Bark er også ganske godt, bare den henger igjen inni pølsa, den er bare litt brent etter pinnen brakk med den på over bålet… og du ganske raskt fikk spikket ny spiss og etter bare litt slit, fisket den ut av glørne. Ketchupen freser friskt når du påfører den på den varme siden… Ingenting feil med veldig mørkhudet pølse, stotrer du politisk korrekt som alltid.
Trøsten er at posen kakaopulveret er i kan glede turgåere i årtier fremover om du er hensynsfull nok til å slippe den der du sitter. Dette krever overvinnelse. Plastkopper kan gjøre mye av samme nytten, men som det miljøbevisste og omtenksomme mennesket du er, ville ikke det falt deg inn. Har ikke tenkt tanken en gang, Porsjons-snusen er jo noe helt annet, den er jo noe ordentlig griseri brukt…
Jeg kunne nevnt så mye, men det ville jo blitt så omstendelig, -derfor:
– helt til sist; – husk, det er aldri for sent å snu, eller sagt på en annen måte, gjenta all den idylliske gleden naturen overøste deg med på vei inn. Da får du en nye sjanser til å samle det du gikk glipp av mens du enda gadd å bry deg.
