Jeg har alltid vært fascinert av skogen i skumringa, det tror jeg både har med tidlige barneben i Lesjas furuskoger, Asbjørnsen og Moes folkeeventyr og min ganske rikt utviklede fantasi.

Husker og min bror og meg på vandring ned under den steinsatte jerbanebrua i enden eller starten av vår del av Gamleveien, avhengig av dine preferanser.

Sola slang sine siste fiolett-rosa ståler på de avrundede fjelltoppene og vi snakket om en fantasi-historie eller en film, i alle fall en krimgåte, – i de omgivelsene, og skapelsen av denne. – Vi hadde en viktig rolle i denne fabelen, nærmest skapere.

Dette og mye annet satte seg i sinnet mitt, og ble der opp i den alderen hvor andre begynner å bli voksne, og jeg også fikk stemmerett.

Men viktigst av alt var skumringen og det trolske lyset, de lange skyggene og alle fantasiene dette fremkalte.

Som nevnt et par andre steder i denne fragmentariske biografien, gikk jeg mine barnesko på Steinerskolen på Hovseter, og der oppdaget jeg LYSET.

Ikke at jeg ble antroposof eller noe sånt, men jeg fikk leke med lyskastere og stillverk i skolens aula på mange av de underlige fremsyningene som poppet inn på scenen, og jeg, med eller uten velsignelse, belyste ut fra stedets forutsetninger og egen fantasi.

Dette tok jeg med meg ut i den store verden som brettet seg ut foran føttene mine, vel vitende om at jeg både var en naturbegavelse og svært utlært i denne fagretningen.

Bør vel egentlig skrive litt om hvordan jeg lærte at jeg ikke kunne en dritt om dette, – heller… men det blir et annet kapittel.

Introduksjonen til Vardøger finner du i alle fall her.