Dette sitatet fra Stanley Kubricks episke verk Apokalypse nå inspirerer min medsammensvorne Espen og meg til en oppdagelsesferd på verdenskartet. Nå har det til og med gått så langt at vi har flybilletter og hotell i to døgn i til/i Hanoy, altså Vietnam.
Avreise skjer i uken som er nu, og retur når været er mildere, omgivelsene mer lettkledde og uteserveringen kan gjøres uten termodress. Vi er utstyrt med alderdommelig overmot, rene underbukser, ymse diagnoser, mastercard, 4 videokameraer og dødsforakt. Ikke at vi har noen plan, utover å se hva som kommer, kanskje ta en tur til en øy i sør, fått en del tips av venner med mer Vietnamesisk erfaring samt googla litt… Tror og vi er booket inn på Splendid Hotel & Spa som ligger i Hanoi noen dager, og forhåpentligvis blir hentet av hotellets sjåfør og transport-tjeneste… Finner ut mer om dette i morgen. Men Gud så mye forberedelser som må gjøres. En ting er å pakke mye/lite nok til å møte det ukjente innenfor 20 kg. bagasje hver, samt helst kunne komme unna bagasjetyverier og annet uhumskt uten å stå identitet og pengeløs etterpå, finne ut av hvem som er snille og slemme mot to middelaldrende menn med sviktende helse og stort ego, som helst vil fremstå som bortimot blakke «back-packere» på tur, og samtidig nyte godt av luksusen man tross av alt har med litt struttende madrassfyll i bakhånd og kunne porsjonere ut delingen av dette på egne premisser. Burde kanskje gjort noe mer research lengre tid i forveien, men etterpåklokskap er jo som kjent den mest eksakte vitenskapen som finnes, uten at det hjelper noe. – Så her er det duket for opplevelser. Følg med, mere kommer!
Space X har nå blitt så miljøvennlige at de bare sprenger den forreste delen, og lander oppskytingsraketten, riktignok noe svekket, -med robotarmer på utskytningsrampen.
Ikke regnet på selve miljøgevinsten, men målt på den jublende mengden mennesker i kontorlandskap må den minst være over tonnet. Om ikke annet sparer de sikkert inn en del materialkostnader hvor stålet er svekket, men ikke smeltet, så fremtidens Teslaeiere har sikkert noe å glede seg til. Ville du inntatt universet i en sliten, rusten Fiat? -Resirkulering altså… Vil for egen del påpeke at skal du kjøpe ny Tesla i resirkulert materiale, unngå modellene fra den forreste delen, -se første linje… Ser og frem til ett så langt ubebygd univers som i miljøets navn blir omdisponert til ladestasjoner for SpaceX el-rakket satsing. Såkalt trinn 3 og gir nye muligheter for Norsk, Ren energieksport, – og da utenlandskabler har gått av moten, så blir universelle kabler fra Norsk fastlandssstrøm løsningen frem til industrien i distriktsnorge har omstilt driften fra oljeutvinning til driftssikre sorte hull-turbiner, -skal være mengder av energi der, og ikke engang kvotepliktig, så vi satser på 0-utslipp med ett fleksibelt mål rundt 2123… Å nei, ikke kom trekkende med urørt-univers-kortet, vi har jo restaurert flere fotballbaner med myr, verna opptil flere kvadratmeter skog i ulendt terreng og renser nesten 20% av utslippene til norske fjorder. I tillegg har vi konvertert flyktninger til fornybar energi vi kan sende til resten av Europa via kablene opprørske x-sovjetiske selvforsvarende enda ikke har sprengt, i bytte mot 40 år gamle «høyteknologiske» fly og annet støvbelagt norsk-produsert krigsmateriell som ikke er omsatt til andre krigende parter i verden via tredjeland. – Vi er tross alt ett demokrati med verdier. Norske sådanne.
Basert på erfaringer fra oljeutvinningens tidlige faser, blir de fleste dykkere i pionerfasen rusmisbrukere, så for å forebygge ytterligere rekrutering til disse miljøene, resirkuleres allerede ferdig utdannede misbrukere til astronauter ut fra resonnementet: Disse er allerede vant til både trange kår, svimmelhet og spaca liv. Hørt en narkoman på stigende rus skjønner du hva jeg mener. Ombruk er omtanke.
Kanskje ikke helt samme tolkning som «Fremtiden i våre hender» la i mottoet de lanserte i 1970 åra? -Men… -tenk deg mestringsfølelsen disse samfunnets utstøtte vil føle i pionervirksomhet i det ytre rom, nå også fysisk. At storsamfunnet både blir spart for trygde-utbetalinger, omfattende småkriminalitet og erstatninger for senskader på utøverne av dette; disse er jo så fulle av senskader fra dagens livsførsel at evt. småskader fra det ytre rom enkelt bortforklares i motsetning til 70 og 80 tallets nordsjø-pionerer, krigsseilere og barnehjemsbarn. Stortingsflertallets jubel overdøver lett disse venstreradikales smålige mumling om HMS og likeverd.
Det til nå nesten usynlige partiet «de underjordiskes ungdom» truer både med at Dovre faller, små, målretta jordskjelv i urbane strøk og øvrig undergraving av samfunnet i protest, da nevnte misbrukerstand så langt har gravet ned både dop og penger (helgekosen til underjordiskes ungdommer blir ikke den samme uten) de nå ser forsvinne i det store svarte hullet. -På oppåjordisk kalt «statsbudsjettet». På rusisk kalt «tørketid» (en konsekvens av større beslag eller introduksjon av nye kjemiske dop). At vi så langt ikke vet så mye om disse hullene, utover at det er en masse energi der, har aldri hindra oss i bygge ut før jmfr. en kjent nord-Amerikansk tenker «We have alternative facts», for ikke å nevne undersjøisk gruvedrift både i fjorder og fiskebankene utafor.
Konsekvensanalyser finnes det sikkert mange av, her gjelder bare å velge den rette: Vi har et eget, nesten, tverrpolitisk ekspertpanel på saken, så den er biff. Vegetar utgår etter ett kompromiss moderpartiet «de underjordiske» om at industriell grønnsaksindustri innebærer tunge traktorer med redskap, hvilket ikke passer helt med de underjordiskes byggeskikk, så buskap er å foretrekke i rurale strøk, selv om de fleste tilhører den fremkryssede rasen Norsk Rødt Fe. Etter lengre forhandlinger mellom diverse norskættete befolkninger, med botid i landet mer en 600 år, fikk og underjordiske kategorisere seg som «urbefolkning», selv om enkelte flisespikkere mente at dette var en beskyttet gruppe. Da trakk de underjordiske «Asbjørnsen og Moe-kortet» som sammen med høyhus og tunellbygging, -og fikk dermed medhold i høyesterett om at det fantes troverdige historiske kilder for at (stein-)ura var deres hjem, også før diverse folkevandringer. Men i likhet med andre folkegrupper har heller ikke de helt kontroll med egne ungdommer, selv om de er (grå-)folkevalgte. Altså Biff.
Energi, forsvars og finansdepartementene, anser alle disse «grå ungdom-aktivistene» som potensielle uromomenter og henviser til Nato, hvor en tidligere generalsekretær smilende nevner at alliansens nærmeste allierte i midtøsten er vant til håndtering av fiender under jorden, og en front fra eller til betyr lite, så lenge USA betaler. Uoffisielt gir nevnte x-sekretær blanke i Dovre osv.(skytefeltet er nedlagt) så lenge Kolsås består og det er godt preparerte løyper i Nordmarka…
FN vedtar noen diffuse kompromisser om rettferdig fordeling av «universelle verdier», noe som gir hele den tredje verden fri tilgang til både solskinn og regnvær over egne områder og fullmakt til å fordele det seg i mellom, noe som blir mye enklere til sjøs, i og med at Suezkanalen og andre trange skipsleder blir langt bredere og dypere. Og tenk på hvilke muligheter det gir å turistifisere polområdene, helt uten fyringsutgifter… -Isbjørner har jo allerede i århundrer vært mer populære utstoppet.
Kjære Orwell; vil du vennligst reinkarnere og skrive «Brave new world v. 2.0» og «2034» -vi trenger noen nye skrekkscenarier da de tidligere allerede er gjennomført.
Utenriksredaksjonen melder at det er opptil flere valgkamper, undertrykkende regimer, havstigning grunnet klimaendringer og militære «intervensjoner»; sistnevnte med så mange dødsoffer at det blir lavere co2-utslipp globalt. Men om sistnevnte utligner klima og naturødeleggelsene krigene medfører, finnes det enda ikke verifiserbare tall på. Onde tunger hevder riktignok at både våpenindustrien og natur/miljøvernerene regner på dette, sponset av hver sin del av FN-budsjettet.
Etter lengre tids både skrivesperre og ymse gjøremål, bare trengte denne seg frem og måtte jo bare komme . Da våren også har latt vente på seg og jeg har tilbragt det som Jokke kaller «den kalde fine tia» mest på land, har øy og båtlivets gleder sluppet billig unna undertgnedes noe slarkete virkelighetsbeskrivelser, men denne har ligget på blokka en stund, vakkert illustrert av Tore Utheims eminente dokumentasjon av nahcspielet… – om noen mot formodning har et bilde av flagging på halv stang i Revierhavnens båtforening, mottas dette med takk og umiddelbar publisering og kreditering av opphavs-hen.
Å dø, eller «not to» dø…?
Bare tittelen får meg til å skjelve i min frydefulle lek med det norske språg. Er jo egentlig ikke for anglofisering av vår felles forståelse av hverandre, – men i mitt fremdeles ganske flyktige hode, kom jeg liksom ikke unna Shakespeare-referanser.
At jeg, i likhet med de fleste andre, er et dødelig menneske er hevet over tvil. Men akkurat min dødelighet har blitt mindre etter en hjerteoperasjon og en noe mer nedtonet profil. Sistnevnte har ført til langt bedre, mer sammenhengende samtaler med deg og en masse andre, -uten at jeg alltid er på vei til en eller annen oppgave jeg burde gjort, i det minste, i går. Har gått så langt at jeg både sier nei til nesten ett hvert tilbud om å delta i en eller annen prosess du er midt i og bare trenger litt støtte og hjelp til. – Årsaken til dette er at «du» er så mange, og hver for deg, er det bare noen minutter det er snakk om, og med mitt manglende «nei-gen» og glede over å bidra kan det gå litt over styr, nettopp fordi ikke bare du, men du og alle de andre «du-erne», – er en hel gjeng. Kort sagt; noen få minutter på hver enkelt blir i sum så mange at jeg får liten tid til meg selv. Men foten er nedsatt og blitt møtt med akklamasjon, så dette er et ikke-problem pr. i dag.
Men siden jeg ikke dør ved egen hjelp (sluttet med slikt i tenårene, da det bare fikk meg til å føle meg enda mer mislykka som du skjønner av at jeg skriver dette) , så er jeg så heldig at oppmerksomheten rundt mitt noe egenartede navn, helt løsrevet fra min ellers tilbaketrukne og beskjedne personlighet, nå, ganske nylig (eller i sommeren som var), ble gjenstand for det en av denne tidens fremvoksende generasjon ville kategorisert som litt mye uønsket oppmerksomhet. – Akkurat her er det et dilemma for sistnevnte generasjon; at de ikke bare omtrent, men med fullt overlegg gjør hva det skulle være for å få nettopp oppmerksomhet, – bare det er et mobilkamera mellom dem, den virkeligheten vi kjenner, og «fansen», – men enhver «normal» sosial eller praktisk utfordring, oppleves som krenkende . Skal verken nevne barnesanger, husarbeid, reinsdyrkaker på boks, Roal Dahl eller klassiske komplementer fra herrer til kvinner i denne sammenheng…
Tilbake til denne dødelige oppmerksomheten, den inntraff natt til 26 juli i det herrens år 2022. Så langt er fortellingen riktig: Leon sovnet stille inn i en båt ett eller annet sted i hovedstadsnære områder. For egen del fikk ikke jeg med meg dette før ganske langt utpå dagen, da jeg tilbrakte dagen med kabelgraving på Nesodden, og til alt overmål ikke fikk sove den nevnte natt. -Så det å sovne stille inn, – traff meg ikke som et symptom jeg relaterte til.
Grunnet eiendommens beskaffenhet, den er forholdsvis vertikal og jeg som konsekvens av mitt notoriske rotehue, hadde lagt igjen telefon og andre kommunikasjonsmidler inne i huset, visste det var enklere å finne dem igjen der… eiendommen er ikke bare bratt, men det en megler ville kalt naturtomt med innslag av disiplinerte vekster –
Tidligere på dagen hadde jeg vært på en handlerunde og kommunisert en del om Gulrøtter og toalettpapir med min samboer (på nevnte Hylla, som er gateadressen der vi bor) på sms, før jeg gjenopptok rør og gravearbeidet, uten nevnte telefon. Da sulten drev meg under tak, fant jeg nevnte digitale remedie med 32 ubesvarte anrop. -Heller ikke dette opplevde jeg som spesielt urovekkende da det i mitt tidligere liv inntraff ganske hyppig, – men 4 ubesvarte anrop fra samboeren og en melding om at jeg absolutt burde ringe henne pirret min nysgjerrighet en smule.
De som kjenner meg vet at jeg gjerne er veldig tilstede der jeg til enhver tid er, og ikke så velutviklet i beskjed og tilbakemeldingens kunst der jeg ikke er, – dette vet samboeren, – og det kan lett gå 10-12 dager mellom våre kontaktpunkter, derfor anså jeg 4 ubesvarte fra hennes side som forholdsvis dramatisk. «Noen er kanskje død eller noe», tenkte jeg mens jeg ringte tilbake.
-Du er ikke død? var åpningsreplikken… -på tonefall og diksjon forsto jeg at noe var gjære. – Ikke helt sjeldent raser det en del tanker gjennom hodet mitt, så også i nevnte øyeblikk, så jeg kjente fort etter og avkreftet egen død, om ikke den hadde inntruffet på en til og med for meg, litt underlig måte.
Gråtkvalt berettet fruen at hun ble oppringt av en felles venn for en drøy time siden, og at budskapet nettopp var at Leo var død. Jeg tok en ekstra sjekk av meg selv, kløp meg i armen, og kom til at det i beste fall var «fake news», – eller at det dreide seg om en annen.
I løpet av vår forholdsvis korte, men underlige samtale ble «samtale venter»-funksjonen aktivert en 7-8 ganger av andre anrop, så vi ble enige om en debrifings-øl på lokalpuben så fort jeg hadde ryddet etter dagens gjøremål og tatt unna noen telefoner…
i det jeg la på, slapp en hyggelig og ryddig venninne fra Hovedøya gjennom, hun er ikke derfra altså, men Ål i Hallingdal, som ellers ikke vedkommer denne historien, -hun og lurte på om jeg levde, men mer som en bekreftelse på en gryende mistanke om at det var, om ikke ugler, så enkelte hønsefjær i mosen… Jeg bekreftet at dette kanskje var «fake news», da jeg stadig følte meg ganske levende, men påpekte og at flere hadde stilt spørsmålet, uten at jeg helt forsto hvorfor, men at jeg var underveis til øya, og hun nevnte at flagget der var på halv stang, samt at fortellingen om min bortgang hadde eskalert.
Trist at han ble borte, han var en trofast og snill hund.
Leon var hans navn, og han tilbragte sitt hundeliv under ledelse av Andreas. Hans x-kjæreste var og mye involvert i Leons liv og levnet, og disse to hadde en svært nær relasjon, helt fristilt fra kjæreste-skapet mellom nevnte kvinne og hundeeier. Derfor var hennes sorg stor da hun fikk dødsbudskapet fra nevnte x. Uten at jeg har eksakt førstehåndsinformasjon om hendelsesforløpet, tror jeg følgende har skjedd:
-Kvinnen ringer en nær venn som bor i en båt, i en annen forening på samme øy, gråtkvalt og med nesten perfekt norsk, med bare litt Belgisk innslag forteller at Leon er død. Denne nære vennen oppfatter Leo, og da vi både har veltet glass og annet sammen, synes jo han dette er så trist å høre om, – det han oppfatter som min død, at han ringer en av våre felles venner og deler det triste budskapet. Vår felles venn, la oss bare kalle ham Espen, synes jo og at denne sorgen er så stor at den i det minste må deles med «Cruella de Vil» -Det er ikke det hun heter, men min datter omtalte henne som det da jeg introduserte dem i forbindelse med at jeg flyttet inn hos henne mange år tilbake, da hennes mangeårige partner døde av blodtstyrt i trappa på småbruket de bebodde, og jeg forsto det var på sin plass med en venn å dele sorg, høner, Kakadue, ymse firfirsler og det øvrige av gjøremål et uoppusset småbruk fra 1890-åra krevet, og jeg hadde tid. Nevnte de Vil har gjennom alle år forsynt yngre og eldre rockestjerner og tilhørende crew med mat, kjeft og kjærlighet. Akkurat denne dagen var det en stadion-konsert så de var en hel gjeng på jobb og fortellingen om min død spredde seg som brunsnegler etter et mildt regnvær. -Uten at jeg har dette bekreftet, kan denne nyheten ha sporet av mat-fokuset i det samlede kokke og oppvask-arbeidene laget, og nyheten ble spredt ganske effektivt på de fleste tilgjengelige elektroniske og øvrige medier, da jeg og hadde ganske mange års fartstid i nevnte og relaterte miljø. Samt at slike dødsbudskap hadde en tradisjon for å deles ganske bredt, da mange avdøde kolleger ikke hadde så mange relasjoner utover akkurat denne bransjen, og man prisverdig hedrer sine egne, særlig etter at de er daue.
her ønsker jeg meg et halvstangs-flaggingsbilde fra vår elskede forening
-I det følgende har jeg enda ikke helt klart å følge budskapets ferd, men det kom i alle fall tilbake til nevnte x-kjæreste av denne Leons eier, og dagen hennes ble dobbelt så trist, da både bikkja og jeg var døde. I Revierhavnen båtforening tar man vare på hverandre, og når noen andre medlemmer så en gråtkvalt kvinne vandre over brua i retning kroa, ble begge dødsbudskapene delt i foreningen, hvor det var slettes mange medlemmer tilstede. Selv om foreningen har forholdsvis mange medlemmer, sprer slike budskap seg ganske raskt, og da jeg har hatt «ligge lavt og bare diskre bruke havna» -genet på pause (de siste 7 åra), var spredningen effektiv – også der.
Kroas ledelse og en del andre nære fant det opportunt å sette seg på akterdekket i båten min og trøste seg med et gravøl, – noe som i følge sagnet ble en hel gjeng… – Og bare for å samle trådene litt for deg uten klisterhjerne, fant da denne klarsynte kvinnen fra Ål det best å sjekke hvordan mobildekningen var «på den andre siden», og kanskje få klarhet i denne dauinga. Tror hun kanskje hadde en lite rød lampe på en hund ved navn Leon, – som absolutt var død, det nesten fraværende innslaget av Belgisk aksent, og at jeg og hadde sovnet stille inn, samtidig med bikkja Leon, – samme natt.
Så tilbake til denne telefonen, som hadde en del ubesvarte anrop, Frøken Detektiv (fra Ål) var jo den som fikk kontakt med meg etter samboerinnen, og jeg forsto jo at her var det litt oppklaring å gjøre. Har egentlig aldri diskutert Frøken Detektivs religiøse ståsted, men formoder at hun forsto jeg bare svarte i den vanlige, og ikke «den store» telefonen, så gravølet ble forholdsvis raskt konvertert til bare øl, – for å feire livet. Om jeg blir sponsa av ett eller flere bryggerier, få jeg heller daue noen ganger til for å opprettholde omsetningen av nevnte drikke, med og uten grav…
For egen del fant jeg det best å bevege meg i retning nevnte øy, som jo var episenteret for denne underlige tildragelsen, via lokalpuben, hvor samboer og et utvalg Nesodd-innfødte nettopp og hadde konvertert fra grav til bare vanlig øl. -Kjente jo at dette krevet mannsmot, og det blir gjerne litt styrket av en styrkedråpe eller tre, og da jeg kjenner min venner hadde jeg lav motstand på å helle ned noen beger der før, jeg stålsatte meg til eget gravøl.
Denne gateadressen «hylla» er ikke den øverste hylla, så en del motbakker er alltid å finne mellom hjemmet, bussholdeplassen og lokalpuben, så en del kortpustete telefonsamtaler, hvor jeg kanskje var litt andpustent kort til de sørgende som trengte trøst fra (ikke)avdøde i transportetappen. En smule sensasjonspreget var jo denne beretningen, og for trauste innfødte Nesoddinger, så ble noen støttebeger før bussen slukte meg og helte meg ut på Nesoddtangen hvor ferga trygt førte meg i retning Aker brygge og neste ferge.
Allerede da hadde denne ellers sjeldne følelsen av uønsket oppmerksomhet tatt så mye fokus at jeg ved en okurie drepte ringe og varsellyd på telefonen og konsentrerte meg om siste utgave av det eminente (gratis)verket Signalen, som alltid fantes tilgjengelig for passasjerer med avsporingsbehov.
Vel i land på Aker brygge, vandrer jeg over til Øy-fergene, med illusjonen at jeg først på øya behøver å forfølge min egen eksistens. – Men den gang ei… i det jeg skal entre øybåten setter en streng matros øynene i meg og sier med all sin autoritet og overbevisning at jeg slett ikke trenger å komme om bord, -jeg skal jo bare til hovedøya, og dit har jeg alle forutsetninger for å gå selv… Det tar et øyeblikk før jeg oppfatter at på tross av strengt blikk og ditto stemmeleie, er dette bare mannskapets humoristiske lovprisning av min gjenoppstandelse, og må jo bare bryte ut i dagens første latterkule.
Å trøste gråtende båtvenner i sorg over min død, fremstår i retrospekt som en noe absurd øvelse, men med noen ledsagende (eget grav) øl, forstår jeg jo at dette virkelig har gjort inntrykk, og at følelsene bare er et utrykk for kjærlighet. Takk til dere alle.
Resten av selskapelighetene forløper i ganske kjent mønster og trenger ikke ytterligere utdyping fra min side, utover oppvåkningen neste ettermiddag, hvor nervene spilte førstefiolin på den mer suicidale øvelsen, -som av naturlige årsaker, konsekvensene tatt i betraktning ble kaldt ignorert. Orka rett og slett ikke mer dauing i denne fortellinga, så en beroligende tur på Kroa, med nytt og friskt x-sørgende publikum, trappet jeg rolig ned og møtte helgen med kanskje litt blodskutt, men livsbejaende blikk.
-Og det var jo trist med hunden Leon. Det var en fin hund.
For utdypende lesning anbefaler jeg Asbjørnsen og Moes eminente fortelling om fjæren som ble til 3 høns.
For de som synes slike eventyr er tungleste kan jeg og anbefale sluttscenen i «Welcome mister Change» med Peter Sellers i den bærende rollen, som for øvrig var hans siste, han døde -på ordentlig, under innspillingen.
-Få fatt i en innspillingen av verset om Leon er en hund og Leo er en mann av og med Espen Thoresen
-eller kortversjonen av “nå er`n visst litt sliten…”
Dette er en «stemningsrapport», skrevet natta etter at jeg ble skrevet ut av Diakonhjemmet, som sammen med ambulansepersonell, gjorde en fantastisk innsats for min helse og velvære. – Begge deler hadde en litt drøy pause i innledningen av denne fortellingen.
Har i lengre tid vært plaget av ganske kraftige svimmel og utmattelses-symptomer, uten å gjøre annet enn å vente til de gikk over.
Da jeg forlot sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg nå står i operasjonskø for «hjertefeil» med det folkelige navnet supraventrikulær takykardi.
I mellomtiden går jeg på noen kraftige medisiner, som holder dette i sjakk, og har en bivirkningsliste på tykkelse med Telefonkatalogen for Oslo 1A, 1979- utgaven. -Ikke helt lettlest…
Føl deg ikke fri, men presset til å kommentere både på denne og andre innlegg på siden.
her er den:
Sengekos på bortebane
Mine kolleger påpekte allerede lørdag morgen at jeg så en smule herja ut. Følte meg slik og, men oppsett var det. Ble ikke mindre sliten av det, men det er en lengre historie jeg kommer tilbake til.
Da søndagskvelden kom, kroa hadde stengt, ølet var drukket opp og klokka enda ikke hadde runda midnatt, tørna jeg inn i båten.
Tror jeg vred av meg yttertøyet før jeg stupte, men ikke særlig mer. -Dagene hadde rett og slett vært så slitsomme at jeg var mer stup trøtt enn stup full.
Våkna så jeg rakk 08:19-båten til byen og strøk avgårde til en avtale i Ski. En times møte og rett til min godt voksne mor oppafor Bogstadvannet et sted.
Var nok ikke noe selskapsløve eller arbeidshest da jeg kom dit i 13 tia, Candy Crush og kaffe var mer greia. – Samt litt oppfølgende etterarbeid i forhold til øya, klesvask og en helt nødvendig dusj.
Spratt en tur nedom Røa og handlet inn til middagsselskapet vi skulle ha på Onsdag, moderen er over 80, må vite, og ikke lenger så god på det.
Men hun er adskillig sprekere enn hun var i sommer, da ambulansen hentet henne og jeg var på fjellet med broderen og rydda dødsbo etter fattern, så hun smalt sammen middag til oss, – vi begge tok tidlig kveld.
Da hun skulle til legen morgenen etter, benyttet jeg sjansen til en kjapp ryddetur etter oppsett, ut med 10-ferga og tilbake med 11:49. Kunne jo handle med det vi hadde glemt til middagsselskapet på vei tilbake.
Allerede på rådhusplassen kjente jeg at avmakt og motstand mot nevnte øy var sterk, men trøstet meg med at ingen kjente er der på denne tia, fort ut, -fort inn.
Utover en høflig forespørsel om henting med jolle på Rådhusbrygga, noen høflighetsfraser med en solbadende, morgentrøtt nattevakt og mine sedvanlige 3 turer mellom Vestslippen og båthuset, utretta jeg det jeg kom for, – og kjente meg enda mer sliten, enda dette ikke var noe særlig å snakke om.
Jeg mer sjanglet enn gikk tilbake til Fergeleiet, synes skoa var avsindig tunge, og at det var ganske mørkt til å være høylys dag.
Kreka meg i land på Rådhusplassen og tenkte et øyeblikk at jeg skulle fortelle ferge-følget jeg gikk sammen med, at jeg ikke var helt i form. Skjøv det fra meg, -blir sikkert bedre snart, -pleier å gå over dette.
Det opplevdes avsindig langt opp til Nationaltheatret, men til slutt veltet kroppen min seg ned på en benk på plattformen og Østerås-banen ga meg 7 minutters hvile før jeg igjen måtte reise meg for å gå om bord.
Hadde knapt satt meg, kjentes det som, da “neste stasjon er Røa” rev meg løs fra dvalen og tvang meg ut.
Jeg har fremdeles vonde drømmer om hvert enkelt trappetrinn opp fra plattformen, tenkte at det ikke var så farlig med den handlinga, – men; tanken på å måtte ut av døra enda en gang, var mindre fristende enn å bli ferdig, så ferdig vant.
… – Nesten. Joa, ferdig vant, men det var ikke bare viljen som var ferdig, opplevdes som alt unntatt svarte flekker og roterende omgivelser var ferdig, pust, syn og balanse inkludert.
I bakken ned mot inngangen til senteret (som de til alt overmål kaller torg), var gelenderet min eneste venn, trofast holdt det seg i ro mens jeg fortvilet forsøkte å jage den forvokste spyfluesamlingen som angrep meg fra alle kanter.
Dønningene fra brannbåten avtok, betongen under beina mine slutta å krenge som en snekke i sidesjø og jeg benyttet vær-øyet til å smyge meg inn i heisen og ned i retning Mega.
Heisdørene åpnet seg og åpenbarte en uendelig tunell som roterte i spiralbevegelser med fordreide butikker på tunellveggene, rundt meg ulte ondsinnede drager med trillebag og rullator, – men der, forut, bare noen sjømil inn; en brunbeiset øde øy, riktignok uten palme, men med sittehøyde og noe å lene armene på.
Fråden sto om munnen da jeg bakset meg til den skipbrudnes siste redning. -Det var langt.
Jeg karrer meg opp på den integrerte designbenken, stirrer en stund inn i en mangefasettert grønn roterende graut, som etter hvert viser seg å være helskostbutikken Sunkost (googla den; «Som spesialister på helsekost og personlig velvære har Sunkost Røa det beste utvalget i utprøvde og…”) med kunder og betjening som driver med sånne Røa-ting, uaffisert av døende skipbrudne, bølgende steinfliser og bevegelige tuneller i spiral.
Slår fra meg å vifte med noe synlig for om mulig å bli reddet fra denne brunbeisede designøya, – er på Røa må vite.
Fomlende og skjelvende får jeg frem min matchende grønne vannflaske, løfter den med en kraftanstrengelse opp mot munnen, og legger hodet bakover for å suge i meg de siste dråpene, i håp om bedring av allmenntilstanden.
Mens de siste dråpene renner ned, velter en smertefoss seg oppover ryggraden og deler seg i deltaer i nakken, ett løp i hver skulder, nærmest små sideelver mot den smertefossen som fortsetter rett opp i bakhodet og sprer seg videre derfra opp i innsiden av skallen.
Erkjennelsen av at nå trenger jeg visst hjelp, begynner å ta overhånd.
Begrepet NÅ er fremtredende, orker ikke dille med “…tast 1 for …» men greier på underlig vis å få frem mobilen, tre på meg brillene og slå ett av de få nummere jeg fremdeles husker i hodet; 113.
Det er noen hjemme i den andre enden, jeg forklarer så tydelig jeg kan at jeg har ett illebefinnende, ikke har corona og ikke har tatt overdose taremel eller annet Sunkost-aktig. Repeterer navn og personnummer noen ganger, delegerer googling av adresser osv. til alarmsentralen, da jeg selv er litt indisponert, og får beskjed om at Ambulanse er underveis og estimeres fremme om 7 minutter.
Et klart, men helt sikkert riktig, og svært profesjonelt forhør om almenntilstand og jeg er igjen alene på de evige ventebenker.
7 minutter er mer enn nok tid til at Døden tar en tur innom hodet mitt, tror den allerede var etablert i kroppen, som jeg aldri har brydd meg så mye om allikevel, så der kunne den bare herje på, mens jeg fokuserer på at det sikkert er lurt å sende en sms til min bror om at jeg har bestilt en ambulanse til meg selv, som sikkert kommer snart. Fint om han beroliger moren vår med dette, og at han kanskje blir ringt opp av et eller annet helseforetak med supplerende informasjon om hvor jeg havner, om det er meg eller arvingen han skal dele resten med og annet trivia.
Det fine med å sende meldinger i den tilstanden er at man blir så fokusert på fange bokstaver, som farer rundt på skjermen som forvirra høner, at det ikke kjennes så lenge før to røde uniformer og en rulleseng viser seg i horisonten.
Inni den ene er det en elegant herre i 30 åra med hipster-light-skjegg, målrettet blikk og tydelig fremtoning. -En du kan stole på.
I den andre en for så vidt flott blondine, som nok er like smart eller smartere enn kollegaen, bare ikke ferdig opplært, – i noe som helst ambulanseaktig altså.
Nok et forhør om hva jeg heter, dagens dato, farge på gulv og hvor det gjør mest vondt, medfører at jeg er kvalifisert til å veltes opp på rullesengen og rulles inn i en derværende vareheis.
Vi sniker oss arrogant foran et par av Røas eldre garde, som selv mener de var der først, opp og inn i ambulansen.
Har egentlig aldri vært imot praksis som læringsarena, men allerede mens de EKG-et meg på designbenken, kom jeg på at basiskunnskaper bør gå forut for praksis, særlig i livredder-bransjen. Første- linje er intet unntak.
Den lyshårede damen fremsto for meg som “Shell-dama” fra reklamene på 90 tallet mutert med Hulken; hun skulle ikke bare ta blodprøver, feilkoble alle ledningene på puls og hjertemålemaskinen, åpne alle dører på panisk jakt etter oksygenmaske, -unntatt den det sto Oksygen på, – Neida, hun skulle og tre (ikke stikke) et plastrør inn i en blodåre og gaffe den skikkelig fast, da den skulle være mottager av allverdens livsforlengende farmasøytiske miksturer. – hun var ikke så god til det heller, men for et pågangsmot.
Plastkanyla struttet ut av min venstre arm, jeg kjente den fra lillefingeren og ned hælen, hadde det vært biloppkjøring hadde hun strøket på velting av (nerve)kremmerhus.
Herren hadde i mellomtiden ringt en legevenn i sånn blålysbil med enda mer farmasi inni, noe som ikke beroliget meg noe særlig, spesielt fordi vi bare ble stående på fortauet på Røa, og lading av hjertestarter hvert annet minutt inngikk i den generelle beredskapen, sammen med en masse medisinspråk som førte til miksturbytter i eninga. Da de slo av radiolyden i bilen, og bare hørte den andre enden i proppene de hadde i øret, gikk jeg over til spådommer om min estimerte livslengde basert på ansiktsfarge og skjelving hos nevnte praktikant. – Den varierte mellom mindre lystig og ille.
Legen i bilen var nok med på sambandet, for ambulanseherren bestemte at Ullevåll utgikk og Diakonhjemmet ga meg bedre sjanser, dessuten var det kortere vei…
De parlamenterte en del om blodtrykksverdier og latinske “quick-fix” de skulle gjøre når legen var fremme, jeg så på en mengde tall på skjermer jeg antok var koblet til meg, lurte litt på om jeg håpet de var feilkoblet og ikke rettet opp igjen, da de fleste vekslet mellom rødt og gult, av og til grønt, bare for å vise at de kunne det og, koblet til en bedre kropp… og tenkte jeg kanskje burde ringe noen i slippgjengen for å lette deres fremtidige hverdag og bedre mitt ettermæle, da sidedøren åpnet seg og en mer utlært utgave av blondinearten åpenbarte seg, presenterte seg som Lege og het noe jeg ikke husker.
Hun kom inn, klemte rundt på kroppen min med kjennermine og profesjonell treffsikkerhet på tøying av smertegrense. Ambulanse-mannen sto på utsiden og snakket medisinsk med Diakonhjemmet, mens jeg så på englenes dans over himmelen et øyeblikk, til jeg fikk øye på mannen med Ljåen, med langsomt målrettede skritt fra vestgående T-bane, retning meg.
Ambulansemannen la på, praktikanten forsvant et øyeblikk og dukket opp igjen i bakdøra, som bare kunne åpnes utenfra, nevnte herre sa til legen at han ikke gjorde (rart navn jeg ikke husker) uten legen tilstede, hvorpå han resolutt dukket opp i bakdøra, tok tak i begge bena mine, overkroppen ble senket til horisontalt, og så løftet han dem 30 grader opp.
Legen stirret rundt på alle skjermene som plutselig viste opptil flere grønne tall, de utvekslet noen flere medisinske fremmedord, som begge virket forholdsvis fornøyde med, og jeg kjente et snev av optimisme på vegne av Revierhavnens Kros fremtidige omsetning.
De voksne ble enige om at Legen kunne kjøre bak oss i egen bil, og optimismen min ble oppløst idet de bestemte at praktikanten skulle holde øye med min alminnelige helsetilstand mens vi kjørte ned mot sykehuset.
Praktikanten spente seg fast i ledsagersetet med dobbelt racerbilbelte, og vi rullet avgårde ned Sørkedalsveien.
Det var en del stopp- gå -stopp og ingen sirener, så jeg slapp opp litt for den fremrykkende optimismen.
Etter en stund stoppet vi helt, praktikanten meldte på sambandet at hun løsnet seg, trykket på noen knapper over hodet mitt og meldte da hun igjen var fastlåst, så vi kunne kjøre videre.
Vi kjørte over en del fartsdumper, noe jeg tok som et tegn på at vi nærmet oss, og da vi stoppet neste gang, bøyde hun seg over meg og spente fast meg også.
Bilen kjørte bittelitt frem i førstegir, og så gikk bakdøren opp og jeg ble rullet ut av bilen og inn i “vareleveringen”. Der ble vi henvist til Akutt 1, som de akkurat hadde ryddet for å ta oss imot, og jeg kjente igjen et dropp i optimismen jeg hadde opparbeidet på tur ned.
3 hvitkledde som kjørte allverdens mobile dippedutter som var koblet til meg, samt praktikanten som målrettet holdt hjertestartern innen 30 cm. Radius av overkroppen min, ville kanskje virket beroligende på andre, men hadde ikke den effekten på meg.
Har jo hørt at slike ambulansefolk dytter alnedralin i mange av stamkundene, men i mitt tilfelle ville det i beste fall vært smør på flesk.
Inne på akutt 1 var det masse elektronikk, skjermer og en mengde kabler som minnet meg om hine hårde dager i arrangementsteknikkens verden. Forskjellen var bare at de fant flere områder bar hud på meg de kunne koble enda mer til.
Ambulanseherren hadde en klonet sykepleierutgave som tilhørte Akutt 1, og denne minnet mest om lege, korte beskjeder, kikking på skjermer og clipboard, kjappe ordre til omgivelsene, og så en rask rapportering fra Ambulanseherren, som etter sigende hadde nye kunder i fleng, og jeg kjente med meg selv at uansett utfall for min del, er alt gjort profesjonelt, fikk sendt opp sekken, fisket frem nettbrett og hodetelefoner og satte på de to siste utgavene av “Popcorn og Politikk”, arvtagern etter “Trump mot Verden”, og svevde av sted med dispoter som Putin og andre utaskjærs umenneskeligrettighetsforkjempere, bare avbrutt av et vekslende antall leger som het noe, lurte på om jeg visste hva jeg het, hvilken dag det var, eventuelt personnummer om de skulle tappe noe mer blod, -og følelsen av årelating var fremtredende, sikkert en nyvinning i legevitenskapen.
…og her ser du ikke resten
Et par episoder Urix på toppen av nevnte podcast, en hel masse forskjellige mennesker med dingser som kretset rundt og på kroppen min, lange opphold hvor bare skjermene viste tall i forskjellige farger, pipelyder når det ble for mange rød og hyppige påminnelser om treningsarenaen for ambulansepraktikanten i rørlegger-bransjen hver gang jeg leet en finger eller noe verre på venstrearmen, kom jeg til den konklusjon at et bra måltid sikkert ikke ville gjøre meg verre.
Etter en stunds stilleligge, hodetelefonene lada ut og jeg begynte å filosofere over flere ting jeg uten vanskeligheter kunne slutte med, som ledelse, hjelpsomhet, initiativtaker og storkjefta, kom jeg til at en del verktøy jeg har fra andre kontroll og sluttegreier fint kunne overføres også til dette, og begrense skadeomfanget på tilbakefall betraktelig.
Faren over-sirenen ble spilt over mitt indre Tyfon-anlegg og jeg erkjente at å leve var visst noe jeg skulle leve med en stund til.
-Men det forutsetter lengre tids avhold fra ovennevnte fristelser.
14.10.21 kl. 06:15.
For og etterhistoriene kommer de og, men nå skal jeg sove litt.
Leo
Ps. Om du føler deg snytt for en del essensielle detaljer; deal med det selv. Ds.
The Doors, ganske kryptiske, ganske gamle, ganske døde og sprell levende.
Vet ikke helt hvorfor jeg satte dem på, men kanskje noe med geriatri å gjøre.
bildet sier noe om dagen(e) om man er inne i det
Slår meg at jeg ble svært smigret på gårsdagens «nachspiel» på kroa om at vi på ungdomsbordet fikk servering før de gamle på det andre.
Jeg var inkludert i vi på ungdomsbordet. Smiler hele veien til senga, setter meg ned i salongen og tenker på akkurat dette. Senga kan vente, tenke over at disse 20-30 åringene ikke fant det unaturlig å inkludere meg i kategorien.
Stedet er stadig salongen, den som er ombord i båten min, den med et setetrekk som ville få en hvilken som helst horemamma til å stirre misunnelig, kanskje savne de røde ledpærene som tidligere lyssatte nevnte område med nettopp rødt. -Ser ganske porno ut, men trakk ett lettelsen sukk når de en dag ikke ville mer.
Ikke en fantastisk lyssetting for annet enn, av meg, betalte erotiske oppdrag, det har vært få av dem utover enkelte samboerskap tidligere i livet.- Billige partnere har liksom vært min greie mellom de mer krevende, men lav pris inn, høy pris ut.
Billige partnere gir deg tilgang til hellige rom fortere enn dyrere, men du møter ofte veggen etter ganske kort tid. Dyre derimot… savner alle enda. (sorry for å bare utheve, ikke hyperlinke, … personvernerklæring!)
Doors åpner dører i hodet mitt, litt hvor jeg kommer fra. En annen, litt mer freaka tid, – for noen av oss.
De andre får svare for seg sjøl. En ting jeg tenker på, etter å ha deltatt på ungdomsbordet, er hvor er verdiene mine?
Ikke ett stygt ord om ungdomsbordet eller min oppførsel på det. Det var etter en lang dags deling av en hel masse tid med nesten kjente foreningsmedlemmer som jobba som faen, uansett om verktøy og løsninger virka eller ikke.
Hadde jeg vært mindre selvopptatt, hadde hver enkelt av dem fått sin egen ode, de fortjener det individuelt, og så motiverende å føre masse flinke folk inn en masse absurde oppgaver, stikke av selv, og få dem til å like det.
«Run whith me» sier the Doors. Jeg koser meg over samløpet jeg har deltatt i, håper det var det litt for dere og!
Du aner ikke hvor mye jeg har savnet båt, øy og fjordens gleder. Av nærmest uforklarlige grunner, har jeg vært forhindret fra bølgenes beroligende klukk i mange måneder, vifteovnens søvndyssende vifting, alle de kjente og kjære knirkelyder fra skrog, mast og fortøynigstau.
Jeg savner og dieselmotorens astmatiske hosting, seilenes blafring i vind jeg ikke har helt oversikt over, understrømmenes mystiske krumspring og de alt for dyre båtene rundt båsen jeg enda ikke er på vei inn i.
Men det ligger enda et stykke arbeid, eller to, frem i tid.
Et eldre bilde, fra da Fido hadde Hundehus. eller «doghouse» som det så kjekt kalles.
At en eller annen tidligere eier har valgt å kalle skjønnheten «Fido», står for meg som et spørsmålstegn i enden av et langt, dumt utsagn, – på 4 bokstaver.
Da jeg fra naturens side er utstyrt med høy fortrengningsevne, og et langt liv har lært meg at «aksepter, -ikke blokkér» er et fornuftig utsagn, velger jeg å legge alt dette til side, sammen med overtroen om at en båt ikke bør skifte navn, og bryter sammen og tilstår at jeg i tillegg er svak for ett engelsk; «The Grey Pearl».
– En uslepen perle… ikke at det er så mange av dem heller… men uslepen er den, har adskillige timer igjen med slipemaskin må vite, og navnet er selvfølgelig avledet av Jack Sparrows «The Black Pearl», i alle filmene om piratene i Karibien.
Uslept er den heller ikke, den ble svært så slept fra sin forrige eiers kaiplass i Sarpsborg, nærmere bestemt Greåker.
Utsikt over et ørlite utsnitt av Greåker med masta i forgrunnen.
Stammens eldste er jo akkurat det. I min grunnstamme er den ene gått bort, og for at tomrommet etter han ikke skulle bli for tomt etterlot han en del løse tråder…; Nøstingen av disse har i alle fall fått min bror og meg mye tettere enn vi har vært de siste 7-8 årene.
Det er alltid en mer eller mindre vennskapelig konkurranse brødre i mellom, – vår går ut på hvem som svelger flest kameler i samhandling med den andre. Da uavgjort er dørgende kjedelig, deler vi førsteplassen.
Ikke fritt for at eplene falt på hver sin side av stammen, røttene var øverst på en høyde og vi rullet hver vår vei. Så med litt fantasi kan du sikkert skape deg en del interessante bilder av samhandlingen.
«it takes two to tango» – og da stammens eldste er flertallsform, bare den ene er borte har vi stadig en igjen.
Et elskelig vesen av hundyrarten. – Med stålkondisjon og galopperende kolls. Dette eksemplaret er slett ikke fremmed for vinmonopolets gleder, noe vi «unge» absolutt unner henne.
Dobbelsidig lungebetennelse på toppen av ovennevnte gleder, kan sette ut de fleste, ikke ofte jeg omtaler moderen i kategorien «de fleste», men summen satte henne og en del tilbake.
Familierådet, her representert ved brodern og undertegnede kom til at noe måtte gjøres
Uten nevneverdig uenighet kom vi til at rekonvalesens-opphold sikkert ikke ville gjøre situasjonen opplevd, – slike steder har en noe intolerant forhold til røyking kombinert med kolls og lykkelig storkonsum av polvarer, bedre, for vår kjære mor.
Brodern hadde tatt unna mer enn sin andel de siste årene, helt uten innblanding av nevnte undertegnede, som har vært særdeles engasjert i slikking av egne sår, og nå fremstår som en enda bedre utgave av seg selv. – Onde tunger vil hevde direkte edruelig, selv om kandidaten selv hevder å være den samme gamle, bare i litt bedre form.
Uansett, diagnosen var semmer livskvalitet og etter en noe usystematisk kartlegging av situasjonen kom vi frem til at husvask, flest mulig middagsselskaper og en til en kontakt med nære pårørende burde gjøre susen.
Det gjorde det. Riktignok er den medisinske virkningen kortvarig, men virker i alle fall lenge nok til at jeg har frihelg, har kommet meg ut på favorittøya, rigga meg til på favorittakterdekket og nu er i den privilegerte situasjon å igjen kjempe mot ordrettings-program, et noe springende hode, knirkende landgang på nabobrygga, – iført Hansa 0, Gul miks 3, P13s musikk, tøfler og ullgenser, – er natt og litt kjølig må vite…
Stemningsbilde fra skapelsen av dette verket (Foto Rønnaug Helleland, som tilfeldigvis gikk forbi)
Kom egentlig til den forjettede ø allerede i går kveld, etter et avrundende medisinsk middagsselskap med moderen, hennes to panter-venninner på rundt 90 og min bror.
Selskapet var i seg selv en studie, men da jeg som vanlig skal holde dette forholdsvis kort og konsist, oppsummeres selskapet med at det slett ikke er så værst å bikke 80, bare man har morsomme jevnaldrende i oppegående modus. Modern har en del av dem. Samtalene sto på ingen måte tilbake for en løsluppen pubsamtale mellom stamgjester ved bardisken, selv om ordbruken kanskje var noe mer modulert.
Etter selskapet, forberedelsene til dette og en del andre sosiale evenementer, var jeg ganske sosialt sliten, det hjalp heller ikke noe særlig at Ole Lukkøye var opptatt på annet hold natta i forveien, det ble mer radiodokumentar og nettflix enn søvn.
Må ta et alvorsord med dokumentaravdelingen til NRK om i alle fall noen langtekkelige, kjedelige produksjoner man kan sovne til, i stedet for å lytte intenst for å ikke gå glipp av neste poeng…
Eventuelt sette inn vikar for Ole Lukkøye når han er opptatt på annet hold, eller avspaserer etter tariffestet turnus-brudd.
På blokka ved siden av pcen, har jeg skrevet en lengre liste over små punkter jeg egentlig tenkte å behandle i denne, første på lang tid, korte betraktningen om noe…
Stammens eldste, familiesituasjon osv, anser jeg meg som ferdig med, boligbytte er kanskje mer interessant for meg enn deg, men har en ganske måtelig podkast om dette her (dårlig lest, lav lyd i bare en høyttaler)
Men overskriften «ting som bare legger seg til for folk som er snille» kan jeg kanskje spandere et par ord på.
Om det er min noe mindre utsvevende livsførsel, den globale pandemien eller bare generell mellommenneskelig desperasjon som gjør at jeg føler meg omsvermet av en hel skrell kvinner, skal være usagt.
Historisk sett har jeg bare opplevd dette når jeg på ingen måte har interessert meg for andre, da den til en hver tid gjeldende partner, fremdeles hadde nyhetens interesse.
Nå har jeg ikke noen partner, bare stor interesse for nyhetene. Det er jo det denne overskriften egentlig skal handle om: Klimakrise, natursvinn, natursvin, svin i sin alminnelighet, en del ualminnelige utgaver av arten, kriger og freder som ikke virker, men om de ikke er kjedelige, så i det minste drepende.
‘Det høyt aktede og elskede kongelige norske NAV har etter rundt 5 års studier av mine evner uti lønnsarbeid, kommet til at disse evnene forlot meg for, ja, la oss si 5 år siden…
Så etter grundig utredning og behandling av kandidaten er den erklært fullstendig ubrukelig i arbeidslivet, og mottar apanasje justert i henhold til de 3 siste årene evnene fremdeles virka, eller sagt på en annen måte 100% ufør.
Min personlige betraktning er at om man først skal havne i uføre, er dette det beste føret jeg har gått på.
Takk NAV, skal la dere i fred fra nå.
Etter 10-15 år som politisk nøytral teknikker for større kongresser og landsmøter for interesseorganisasjoner, alle fasetter av politiske partier og fagforbund, -både ys, lo og nho, spekter og en bråte andre var på kundelista, så denne typen ytringer ville kanskje virke noe hemmende på mersalget: Nå kan jeg gi faen, og mene hva jeg vil! Extinction Rebellion, here I come… –eller kanskje tromle sammen noen gamle kjente og starte OldMob…
Utover dette har legestanden og Vegvesenet, vet ikke om Politiet har vært involvert, – funnet meg skikket til igjen å føre Snøscooter, traktor, moped og bil. De har til og med utstyrt meg med bevis på dette, med bilde og alt.
Har jo i prinsippet hatt førerkort siden jeg runda 30, da fant jeg at som ansvarlig far, var det greit å løyve til å føre disse doningene jeg frem til da hadde hatt et mer uformelt forhold til reglene rundt. – Bør sikkert en gang snakke (skrive) om mine tidlige co2-utslipp, – i en kanskje ikke helt reglementert kontekst… men overlevde det og.
Denne gjennervervede løyven reiser en del større spørsmål jeg tidligere ikke var så opptatt av; hvordan beveger man seg mest natur og miljøvennlig i en metallklump i 90 kilometer i timen, – er det en menneskerett å gjøre det? skaper elektriske doninger mindre skadelige avtrykk på moder jord og dens beboere enn en gammel diesebil? Om man tar produksjon, transport rundt halve kloden med tungolje-skip, gruvevirksomheten batteriteknologien forutsetter, hvilke naturinngrep strømproduksjonen medfører, om sprengning, fylling og asfaltering er det beste for klodens velbefinnende? Akkurat det siste poenget er universelt for alle doninger som ferdes på disse,
Og når man først er inne på det; hvem taler maurenes, metemarkenes og blomsterengas sak når offroadere som traktorer, skogsmaskiner, hjullastere og annet tungt saktegående ikke forsinker blide, harmoniske førere som bare har litt dårlig tid til ferien sin på asfalt.
Skal forfølge denne tankerekken langt, lenger enn langt og litt lengre i mitt nye påtenkte verk «en hel masse udokumenterte påstander».
Om du har spretti litt rundt på denne nettsiden, slår det deg kanskje at jeg og kan komme på et par andre tankerekker underveis; – Jada, vær utrygg, her skal det snus steiner, begreper, bygninger, ubåter, og andre insektdrepende oppleste sannheter.
«Hadde skaperen ment vi skulle fly, hadde hen skapt oss med vinger» – det slår meg også å ha en slags overføringsverdi til rulling.
Der har evolusjonen heldigvis innhentet meg, utstyrt meg med ett langsomt ekspanderende sett bilringer, så ja, hurra, – jeg har lappen.
Hjertelig til lykke med tiden til neste gang jeg kan underholde deg.
IMG_4627.CR2: Beklager, men av sikkerhetsmessige grunner er denne filtypen ikke tillatt.
Ser du den flotte utsikten på dette bildet? -ikke jeg heller…
Dingser tar uforholdsmessig mye tid, – eller kanskje jeg bare er utålmodig, men det tar tid å kjøpe dem, på nett i disse tider, lære seg dem, få dem til å spille sammen, skaffe alle de appene, kablene, mikrofonene, linsene, batteriene, lys og en sikker mengde fler tidstyver jeg ikke husker lenger.
Og når du endelig mener du er i nærheten av samfunskjoner, vil du jo gjerne begynne å lage noe med disse.
Det blir ikke verken som du har sett for deg, tenkt eller ment, men om du bare installerer en dings du kan bearbeide litt mer med på veien, og lærer deg basicen på den og, – bør du være igang.
I løpet av denne perioden har du spilt inn en mengde videoer, tatt en haug med bilder og planlagt masse om hvorfor og hva du skal bruke dem til….
…men hvor har de havna? Har jo 2 TB OneDrive, 1 TB Google disk, tre Pcer (2 med Ubuntu, en med Windows), et nettbrett, telefon, et ukjent antall minnebrikker, 3 eksterne harddisker, nevnte jeg privat og jobb-Dropbox og alle USB-pinnene jeg tenkte skulle være dedikert til hvert sitt prosjekt…
Alt dette er billedteksten til bilde du ikke ser øverst…
Hadde jo egentlig tenkt å skrive noe nytt om hvordan en ny vår truer, verden vakler videre og at noen snille mennesker i hvit frakk og munnbind tok bilder(!) av knærne mine.
Sånne bilder er ikke barebare de heller, om du har lest https://leoz.no/2021/01/undersokelse-for-utproving-av-medisin/ vet du noe om mine erfaringer med slike undersøkelser…
Men la meg vende tilbake til hovedtemaet; nemlig hvorfor jeg ikke har fått skrevet så mye i det siste.
I tillegg til tekniske dingser, slår det meg hver gang jeg prøver å presentere denne siden for noen, at det kanskje kan være litt vanskelig å finne frem, samt at alle lengre fortellinger er påbegynte, men ikke avsluttet, ikke illustrerte med bilder, presseomtaler og oppsamlet arkivmateriale som manus, budsjetter, dreiebøker, videoer eller lydspor.
Det syns ikke enda, men jeg jobber og en hel masse med alt dette, i tillegg til å planlegge totalrehabilitering av båten, som og skal grundig dokumenteres her. Må bare systematisere lagringsmedier, konverterings-verktøy, re-etablere youtube-kanalen, gjøre ferdig introer osv. til tekstene jeg også leser inn som podcaster, bestemme om de skal legges på ekstern plattform eller bare være tilgjengelige herfra? Kommenter i vei…
Om du enda ikke har falt av lasset, skal jeg nå ved hjelp av skjermdumper, vise deg veien til å få det bildet jeg tenkte å legge på toppen av dette innlegget.
Men det blir ikke i kveld… kommer på «todo-lista!, – om jeg finner den igjen.
Ellers kan det rapporteres at det faktisk blir ryddet både her og der, og skal prøve å skrive noen introduserende blogg-greier etterhvert som sider kommer til.
Har etterhvert skjønt at innlegg er av mer aktuell karakter, sider er mer konstante, og forsidene skal fra nå få pekere videre utover i temaet de behandler.
Ser ikke bort fra et jeg knekker koden på både video, podcast og billed-biten, og fyller på med det.
Obs: etterlysing! -Trenger en kassettspiller som kan spille av, har noen festlige gamle kassetter til det historiske arkivet…
Dette er en av øvelsene man «lett» kan gjøre, båtbenkene kan byttes med stoler, og sola med en hvilken som helst stuelampe… men prøv. Dette er en del vondter man ikke får så effektivt med andre øvelser, og synnes du det er tamt, ta en 8-10 repetisjoner, 30 sekunder pause og gjenta 3 ganger. Kan nesten garantere kontakt med både sener, muskler og ledd.
Her ser man et eksempel på høyterskel-prestasjon, akterbenkene kan enkelt byttes med stoler eller andre egnede remedier, det viktige er at du reduserer vinkelen noe mot gulvet, det har med tyngdekraft å gjøre.
Vårt heroiske forbilde har nå nådd frem til båten og fått stødig kamera hjelp av Astrid. Om hun bare i tillegg hadde hjulpet meg å holde meg oppe og ellers trådd støttende til, hadde både bildene vært dårligere, og smerten noe svakere.
-Hvilken lekker diva fotografen her har fanget i et mer avslappet øyeblikk, men stadig med senvirkninger av livsutfoldelsen. Om noen med velutviklet Photo-Shop-Gen kan gjøre dette mer behagelig i øyenfallende, er noen mer enn dyktig.
I illustrasjonen kan man ane utgangs-stillingen til selveste selveste sideplanken – eller lista, som test-offeret hveser mellom tennene når lufta går den veien, Lista er liksom en litt tynnere, og helt klart lettere, utgave man vil assosiere frem, da det kjennes mindre tungt enn planken, som sikkert verken er justert eller høvla.
…og så er det bare… 30 sekunder (de raser i mange sammenhenger avgårde, ikke i denne, -her raser de i ganske store ringer, uten å bli borte i det hele tatt.)
Pyntelist? – nei, sideplanke, ujustert.
Overkroppsvekten fordeles jevnt utover albuen, som i sin tur graver en ørliten bulk i Teaken, Albuen og Teaken har noen vonde minner sammen, og de deler dem gjerne opp i støt i alle tilkoblede nervetråder. en usann nytelse. For å makse det hele, kjenner man både ankerkul og øvre skokant godt, da det stadig er litt vekt igjen til beina…
Kjenner du i alle fall noe av dette, er du enten for trent, eller tar ikke nok i. Klem til. Litt mer anspent, der ja, kjenn på nakkemuskelfibra mens de klør deg på ørene, se så ja, nå blir det riktigere.
Dette bare som en teaser, neste gang jeg er innom kommer Push-Up-videoen. Levende bilder også på skjerm, – hva vil det gjøre med hodet ditt?
