Månedlige arkiver: oktober 2020

Her blir jeg…

…til jeg blir kjeppjaga (eller «Piken i Aleen)

Et epos om en liten bykommune og en frustrert ung manns subjektive fantasier rundt hvordan en syvårsepoke kan begynne på et slikt lite sted, når man ikke glir inn i folden, men forsøker å finne sin egen vei.

Rammen er en oppsetning av en Nattevandring på Glomdalsmuseet i det herrens år 1990, samt hvordan nevnte mann gjorde et forsøk på å sette røtter i den samme kommunen, som den gang ikke hadde bystaus.

Den videre fortellingen omhandler mye om møter mellom nevnte kandidat og museer rundt i det som den gang ble kalt Hedmark (og en svipptur til Oppland) med hovedfokus på museumsformidling med andre øyne enn man var vant til i de dager.

Det sto Elverum på skiltet. I seg selv heldig, men der slutta også flaksen; Det sto Elverum 89 med svart skrift på gul bunn. Jeg strakte tommelen i været, den hadde fått den fargen jeg ønska skiltet skulle hatt, blå! Jeg tenkte på hva som var i vente; bunker, stabler og kvadratkilometer med historie … Like gammalt og utlevd som sporene jeg skulle påpeke, men hva gjør man ikke i kreativ rus over mulighetene til å få litt lønn, kanskje noen damer, og sannsynligvis en del Whisky?

Verden veltet over meg. Det sildret riktignok nedover halsen min, men det var ikke whisky, og ikke en gang inni, – halsen altså. Men inni kom det, under halsen sitter som kjent brystkassa og magen. Langs denne svært lite Eu-standardiserte europaveien hadde det multinasjonale olje og kjemikaliefirmaet Royal Dutch Shell, sendt en av sine stolte riddere i form av en tankbil, med stor retningsstabilitet, på den venstre sperrelinja. Det som rant nedover brystet, og som var i ferd med å lage filial av Storofsen i navleloet mitt, var noe så multinasjonalt som sørpe. Full av Fusel fra Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, ja endog Danmark, men ingenting var surt i Norge i de dager. Om man da ser bort fra enkelte banker, noen av deres kunder, og et par multinasjonale selskaper i Norge, som synes negre var ålreite dyr, så lenge de var i jungelen.

Jeg har vært Lyseblå, det beror på min oppvekst, pent innelukket i en have, i Oslo (Ikke Osjlo), en av de første revolusjonære tanker jeg hadde på selvstendig grunnlag, var at skiltet på A/S Holmenkollbanens holdeplass, Majorstuen, faktisk på ramme alvor ble planlagt omdøpt til Majorstua. For en 9 åring er det helt sprøtt at ord skal skrives på en annen måte enn de sies, og foreldra mine satt sammen med venna sine og sang Komba ja may lård, mens stearinlysene blafret i midten av sirkelen, og siden faren min var amrikaner og sterkere enn de fleste andre, -ifølge meg, – skulle alt ha “a”-ending.

Det er greit å være lyseblå; så lenge man har et oppvarmet rom, sofa og disipler rundt seg, som blir provosert av det. – Det hadde jeg ikke her! Og fargen var mer påtagelig enn jeg likte; Jeg skottet ned under genseren, og der jeg fikk øye på hud, som ikke var dekket med multinasjonal gjørme, lyseblå. Tærne kjentes definitivt lilla, uten at Sigrun Berg av den grunn kunne påta seg noe vesentlig av skylda. Jeg var rett og slett en loslitt haiker på vei til Elverum, kald, stressa, sulten og trøtt, men fremfor alt tørst.

-Det er mye trist og leit å glede seg over i denne jævlige verden… [1]

Heldigvis for meg fantes det en innehaver av førerkort som brakte dette, mitt livsmotto inn i en ny ramme; jeg var det forkomne og triste hun gledet seg over …

·         Du får unnskylde bilen, sa hun, etter å ha spylt meg ren for multinasjonalt slam ved å bråbremse fra 97 til 21 kilometer ved synet av meg, blunke med lysene og peke på busslommen jeg sto i starten av, og jeg mitt naive naut gikk på bløffen med armer og bein; løp fremover, for stanse ved døren hennes, men hun kom etter, siktet og traff;

– Mjøsa hadde filial i grøftekanten.

I et øyeblikk kom det over meg, hvorfor lever jeg? Hva er egentlig vitsen med å gjenskape noe som sikkert bare var et jævlig slit, for at tanketomme mennesker skulle kikke ut på den romantiske rammen, mine vanvittige fantastiske kreative visuelle ideer, og en leken holdning til teknologiske oppleste sannheter.

Jeg tok i dørhåndtaket, og hun så nysgjerrig mot meg mens hun fiklet med noe som var druknet i kanarigul pus. Det viste seg å være en knapp merket “Lock”. 

… Min sønn er i Militæret, er du? Dette er bilen min, men han bruker den når han er hjemme, og jeg synes nå den er litt ungdommelig, men du forstår, ja hvor er du forlagt?

Har du sett en radio-bingospiller fra Solør noen gang? Det hadde ikke jeg. Men Øl, dårlige venner og en hel masse tilfeldigheter, hadde ført meg inn i den mindre flatterende situasjon å være programvert på et av hennes yndlingsbingoer, på en lokalradio i sørvestre Solør, nærmere bestemt forrige sving med tett befolkning langs Glomma.

Mitt mål var jo som sagt neste sving, med skilting sentrum sør, vest og nord (har ikke sjekket om Våler eller Flisa har tatt til seg denne urbane skikk, men;) etter mine informasjoner burde det være i Elverum at de ikke reklamerte med sentrum Øst, hadde vel en sammenheng med at turistlekasjen til Trysil, var større enn faren for at folk skulle dra til Murmansk.

Nærradio-bingodamer fra Solør har krøllete mørk-blondt hår (den uken), ettersittende rosa V-genser som fremhever stroppene i BHen, matchende irrgrønn stretchbukse som ender opp i strikker, under hvite tennissokker med rosa og gule striper. Og tresko, som for å kunne ta dem lett på, ligger under pedalene.

Jeg er ikke forlagt, men forlatt, tenkte jeg med meg selv, og spurte høflig; -Skal du langt? Hun så på meg; fra skoene, opp til knærne, dvelte en stund ved nedkanten av parkasen min, og lot blikket vandre oppover, mens hun passerte tre fotgjenger, en traktor som krysset veien med ett tømmerlass, og en bro som var lagt i 90 graders vinkel til jernbanen veien fulgte.

·         Je er itte helt sikker, gubben er i skauen, og je tenkte å aka en tur tell Fæssa, men å skær du hen?

Hun hadde nådd opp til øynene mine nå, hadde det ikke vært for at jeg først fire måneder sener fant på begrepet “adopsjonsblikket”, hadde jeg funnet det opp der.

·         Elverum, sa jeg, mest for å rette oppmerksomheten mot skiltet hun styrte mot.

·         Men det er full itte meir enn 7, ja nesten 8 mil, je kan da skusse deg dit, e det Terningmon?

I ettertid har jeg lurt mye på hvordan mennesker møtes, og lengtet mye etter møter med det annet kjønn, men der og da ønsket jeg meg heller koldbrann en skyss.

Hun så skiltet, kjapp unnamanøver -Åh, bomma, tenkte jeg i mitt stille sinn, og kjente at hjertet ikke smakte Whisky, enda det var på innsiden av halsen, og oversteg turtelleren i rundetid. Pila befant seg på et område som sto til fargen i inventaret!

·         Er det automatgir på denne bilen? ymtet jeg forsiktig.

·         Å dæækern, je kjøre i andre, ja je kan full sette’n rett i fjerde no?

Det mente jeg skulle gå greit, men angret. Flisa sentrum, om man kan kalle det det, er ikke egnet for annet enn utrimma mopeder i fjerde gir.

Dette bekymret sjåføren omtrent like lite som rundkjøringa. Hun hadde en formidabel teknikk; Heng deg etter en lokal Taunus 17m med forlokkende pussede eksosrør på hver side, og amerikansk flagg på diferensialen, studer hvordan den drar inn firehjulsskrensen i 62 km. gjennom rundingen, og hold stø kurs.

·         Det slo meg, … både taket, og det nye mottoet til Gro Harlem Brundtland, og siden det ikke var sladrespeil, eller sidespeil på den grønnbeige Mercedesen vi tok igjen rett før bensinstasjonen etter rundkjøringa, og han heller ikke brukte blinklys, trodde jeg at da skulle jeg dø. Det skal jeg. Bare noen mil senere i livet. Men akkurat da skulle jeg det ikke; Han skulle fylle bensin, kanskje også handle bilrekvisita, så vi bomma igjen.

Alle som har prøvd Haslemosletta vet at den ikke svinger i utide, så derfor konsentrerte dama seg om kjøringa.

·         Her kjører døm styggfort, sa hun, og la seg over i venstre fil for å slippe frem en trailer.

Hun slapp seg over i høyre igjen, og russekullet som trodde de skulle prøve topphastigheten på sin nyervervede Dodge-van fant ut hvordan bremsene virket. – Det var veldig mange russefjes i frontruta …

Jeg hadde allerede oppdaget at det var mye skog i distriktet. Hun prata noe om kællen som kjørte tømmerlass, og om vektrestriksjoner på skogsveger, og så spurte hun om jeg hadde dårlig tid. jeg bedyret at jeg ikke hadde så liten tid at hun behøvde å bry sitt brunettehode med det.. Sjansen for å overleve er langt større i lave hastigheter.

Det finnes en følelse av total avmakt, som du av og til griper, jeg hadde et håndfast tak i den nå.

Dette tror jeg nesten hun hadde planlagt, for rett etter Haslemoen, var det en tømmervei, hun kom på den brått, og treskoen lå tilfeldigvis under clutchen …

Da ble jeg på nytt blå, -jeg hadde setebeltet på.

Inni sjelen min sitter det en liten raring, vi har aldri egentlig fått kontakt, men vi savner det veldig:

·         Je lyt sjekke tælan, gubben kæn komme å dag som helst, … Vi inn på skogsvegen, og samtlige kroppsdeler jeg ikke ved egen hjelp hadde stukket hull på, fikk gratis kikk av et sete som ikke hadde tålt 11 års transport av haikere på solørsida. Opp av den kanarigule pusen kom et usystematisk, men effektivt nedslitt sett av løse ender på metalltråder med tidligere funksjon fjæring.

·         je lyt pisse, kom det fra henne da vi umotivert stoppet midt mellom to digre vanndammer med issvuller og røtter. Hun ut, rett ned litt skrått foran høyre frontlykt, ivrig studerende tælan i bakken, mens hennes oppsamlede kaffe i noe bearbeidet form sildret ut av det høyeste punktet. Hun studerte tælan, med en iver som fikk meg til å lure på om jeg var pornofotograf …

Det har jeg aldri vært, men der og da så jeg for meg en del ideer om hvordan denne varme væsken kunne gi meg den skyllingen som jeg så mange ganger i løpet av den ellers jævlige dagen hadde drømt om. En sildrende varm dusj, med en sursøt lukt av kaffe, kombinert med litt tørrfisk og råtten høne. Dette var første gang jeg så igjen en organisk farge siden jeg forlot de 109 kiloene pike med nordlandsdialekt; – jeg hadde våknet på bunnen av sengen min med den morgenen. -Det gikk greit så lenge vi lå stille, men når hun ble ivrig, tålte bare ikke sengebunnen mer, og toppet min tapping med en nedtur som sikkert hørtes ned i vaskerommet i kjellern, Hun var kristen, og hadde deltatt i en ganske omfattende privatundervisning under konfirmasjonsforberedelsene Presten hadde lært henne en del om hvordan man tilfredsstiller geistlige, noe som hun daglig delte med verdslige menn, i alle aldre.

Har du noen gang tenkt på hva man skal si når en kvinne kommer tilbake i bilen og setter seg ned på bilsetet, som om du skulle ha bidratt til motivasjonen.  Hun ser på deg og trekker opp en utent winnertip, uten å gjøre mine til å ta frem lighter. Og du selv har bare har en rød fyrstikk igjen?

Hvor mye av verden må jeg oppleve gjennom pikken, tenkte jeg med meg selv, kan det ikke gå an å skape bilder uten erotikk? Det er ikke lett. -Men det lar seg gjøre. Jeg vet at det er tradisjon på bygdene i Norge å kjøre bil; med en eller flere, som har innovertiss , -av ung alder, i baksetet, Målet er å få- dem til å hvine mest mulig, og deretter få adgang til deres edlere deler, ut fra det konseptet at nær døden-leker gir en fellesskapsfølelse som kan tilrettelegge nærhet mellom sjåfør og passasjer. Jeg har ikke i samme grad kikket på hemningsløs bilkjøring, – og kanarigul pus gjør seg bedre i postordre-kataloger enn i en Datsun 120 y, så jeg mistet litt av tenninga.

Det gjorde bilen også, men den fikk den igjen, og det smalt. En forløsning som kvitta oss med minst 170 gram rust, og gjorde livet inni enda mer spennende, alle de som vet noe om ettertenning med rustent eksosanlegg, vet at det er mindre lydløst enn en 17 årig pike på sin 11 forløsning, med en 28 år gammel gutt som skriker til lavere makter om at i alle fall noe av hudfillene skal falle på plass, og ikke smerte så jævlig. Forskjellen er bare at i sistnevnte tar det jo slutt, nesten av seg selv, mens nevnte kvinnelige fører ikke lar seg stoppe av noe, ikke en gang en promillekontroll.

De prøvde, men lyktes ikke; – Skær itte du på moen? Dessa har full itte flytta seg lenger enn over vægen, nær je kjem att. Je kan full blæse da…

Lovens voktere var ikke enig. Blå saftblandere har aldri sjarmert meg. Og når de blir akkompagnert av parrings sjuk elg-lyd får jeg minner. Minner som er mye mer urbane enn spikermatte, men som har samme effekten på meg. Jeg punkterer umiddelbart på 4 hjul, og sklir ut i veikanten, med et truet dyrs vilje og evne til selvforsvar.

Mennesket har vært dyr, og dyrt er det. Bot og bedring har aldri i mine øyne hatt noen sammenheng. Jeg kjenner i min krets mange mennesker, som samfunnet i sin forståelsesfullhet for manglende sosial intelligens har samrørt med mange mer erfarne gutter og jenter, hvor tilbudet om virkelighetsflukt har gjort dem til gjeldslaver, som får Oslo Byfornying til å fremstå som pikespeidere før puberteten.

Høll dæ fast, for nå kjæm vi til grøvre skog, sa damen, tilbakelent, mens hun festet sikkerhetsbelte. Dø væt, døm gir dæ bot for å kjør ute sæla …

Ikke et ord av dette er sant, men for å sitere en av mine nære venner som jeg møtte noen år senere; “det er ingen nøyaktig gjengivelse, men det kunne ha skjedd omtrent sånn”. Uttalelsen kom etter at jeg påpekte noen unøyaktigheter i en artikkel som hovedsakelig dreide seg om meg, i Elverum. Ut fra dette kan man lese seg frem til at jeg på uvisst sett kom frem til denne neste bebyggede sving av elven Glomma.

Denne lille bygdebyen er i seg selv en studie: Langs Glommas idylliske bredder kan man vandre på kjærlighetsstien til det liflige akkompagnement av tømmertransporter, tosylindrede amerikanske motorsykler uten nevneverdig lyddemping og et ukjent antall Asconaer (type C) med varierende turbofaktor. Men før man rekker å gå for langt på nevnte sti ender man opp på et museum som omhandler det alle i distriktet ser som det viktigste på denne jord, nemlig skog. – Som man ikke hadde fått sett nok skog når man nærmet seg tettstedet. Den eneste måten å komme seg til dette vakre lille hull uten å se skog; er med lukkede øyne fra fallskjerm, men er man riktig heldig treffer man i alle fall ett tre før nedslaget.

I riktig gamle dager, da mennesket var mindre, og issmeltingen som verst var hele denne vakre, skogkledde dalen en elvebunn, og værgudene gjorde noen tapre forsøk på å ta tilbake sitt opprinnelige leie både i forrige og dette århundre, men flommen kom til kort. En observasjon noen år senere: På tross av vannstand på mellom 30 og 40 cm. over gulvet, holdt den sindige handelstandsforening oppe. Salget av gummibåter og fiskekort gikk strykende, like strykende som vannet, som for forbi og helt ignorerte prislapper og datomerker på gulvnære varer …

Jeg derimot, ble sittende fast i denne hengemyren av en kommune. –

– Jeg tror på en måte jeg kan forstå fluen, som fascinert suser fra ruke til ruke, henrykt setter seg i munnviken til bondens fireårige gårdsgutt, for så, i ekstatisk glede over dette enorme matfatet, oppsøker selve desserten; fluepapiret, den søte lukten, den deilige klisne konsistensen, og attpåtil hele slekta i umiddelbar nærhet. Stemningen blant dem minner litt om Elverum sentrum en lørdagskveld, helt død, men etter å ha fartet rundt i denne orgastiske fortettede sfære av møkk, forråtnelse og upasteurisert melk, må man ifølge bibelen ha litt honning også, – og man ender i klisteret. Jeg har i grunnen bare hatt akademisk (og tidvis en viss sexuell interesse) for ekskrementer, så mitt første fluepapir var av en annen, og kanskje man skal si, mer subtil karakter.

Av dette kan man lese at jeg kom frem, fikk vaklet meg inn på museet som ikke bare handlet om skog, og vandret rundt i den inngjerdete delen av nettopp skogen, som omkranset de 87 bygningene som den gang utgjorde friluftsdelen av denne institusjonen.

Litt om manus-utvikling, aktør-rekrutering og tekniske spissfindigheter finner du (etterhvert) her.

– Vi hadde produksjonsmøte, en vanlig dag to uker før den store natten, da alle skulle vente lenge, vandre rundt, bli myggstukket, og formidlet inn i et gufs fra den kalde fortid, før den frie abort, det elektriske lyset og de støyende lydanlegg man for tiden forpester miljøet rundt seg med i byene, så og på bygda.

– Døra slo opp, møtte samlingen av tomme Bells-flasker min kreative prosess med kampen mot historien naturlig medførte, med et knas som sto til fremtoningens entre. Det var fire døgn siden jeg hadde tilbrakt mer enn en time på horisontalt, rolig underlag med lukkede øyne, så øya mine hang litt lavt.

Det første jeg så var den nederste delen av to slangeskinnsstøvler. Jeg fant dem så interessante at jeg, med en siste kraftanstrengelse lot øynene kjempe seg opp til knærne, hvor det fremdeles var støvler. Ikke vet jeg hvor den blodstrømmen som da plutselig fant det opportunt å bevege seg i mer sentrale deler av kroppen hentet energien fra, men øynene fikk plutselig en umotivert trang til å se mer.

Ett stykke oppå lårene sluttet støvlene brått, der var det hud, mørkebrun, nybarbert hud, som endte i et tekstil jeg den dag i dag ikke klarer å se for meg, men som virket svært motiverende på ytterligere betraktninger av eieren. Jeg kjente tre ukers halvfordøyd fyll trenge seg ut gjennom porene på ryggen, og rant i kalde, vellystige strømmer nedover ryggen. Da møtte jeg Edrùn!

Brått var jeg lys våken, kastet et blikk rundt i rommet; det så ut som alle hadde jobbet intenst, drukket mye, skiftet, eller tatt av seg klær som var i veien, uten tanke for bevaring for ettertiden. – Produksjonsavdelingen var rett og slett ikke forberedt på uannonserte ankomster fra den virkelige verden.

At det i tillegg hadde vært en del kreativ skriving, med sneip i munnviken, og rullet adskillige sigaretter i rommet. var hevet over tvil.

Etter en kort inspeksjon av mine medarbeidere, kom jeg til at samtlige, med unntak av Roar, som var svært nærsynt, hadde reagert synlig på dette vesenet, som hadde inntatt rommet. Kristin, min skjønne rødhårete elskerinne, som ikke var spesielt interessert i særlig annet enn chillum, status og seg selv, krøkte seg sammen som en truet klapperslange, mens hun hvesende slo med halen. Ole, vår eminente teknikker kom krypende ut av en elektronisk dings med 60-talls syrespiraler i begge øynene, febrilsk letende etter noe i den ene lommen, mens den andre hadde et godt grep rundt loddeboltens varmere deler. Hodet til Johan hadde gått inn i bane rundt en for meg usynlig akse, og han vaiet frem og tilbake som man kan forestille seg I.C. Dahls berømte bilde “Birk i Storm” kunne gjøre mellom vindkastene. Det var flere andre karakterer i staben, men de var opptatte med andre ting.

Hun var pen!

Svaksynte har alle andre sanser ekstra skjerpet, og om Roar luktet lunten, eller bare reagerte på det umiddelbare stemningsskiftet i rommet skal være usagt. Men etter hvert kom han til at dette var en besøkende, sikkert kvinne, – og som den uforbederlige bedårer han er, sa han bare “God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå dykk, og di kan høre mæ…”.

Denne åpningsreplikken fra vandringen vi var i ferd med å sy sammen, vakte en avsindig latter og forløsning, hos alle andre enn den sist ankomne, og de 3 andre som bare applauderte med en unison hostekule.

Hun spurte en smule avmålt om dette var produksjonens hovedkontor, og om noen kunne sette henne i kontakt med produsenten eller regissøren for den fantastiske kulturvandringen som hun, ifølge en telefonsamtale med ovennevnte skulle være med på.

Jeg har aldri vært en mann av få ord, og rødme gjør jeg sjelden. – Laaang stillhet. Alles øyne rettet seg mer eller mindre blodskutt mot meg, og jeg forsøkte å få den melonen som plutselig befant seg midt halsen min enten opp eller ned.

Jeg tror nesten ikke jeg har vært så nær ved å kveles siden jeg prøvde å finne igjen hullet i isen jeg hadde gått gjennom for mange herrans år siden. Men nå var jeg varmere enn under isen, – mye varmere, og om kjærlighet ved første blikk noen gang har hatt relevans, så tror jeg muligens det var da. – Etter å ha gått gjennom fargene fra rosa til fiolett vi knallrød, løste på uforklarlig vis vannmelonen seg opp, jeg tok sats, jeg hev tre ganger etter pusten, og var situasjonens herre. Med en stemme Tom Waitz ville misunt meg, presenterte jeg meg, oppga at det var meg, og prøvde på min mest sjarmerende måte å rette hennes oppmerksomhet mot geitekillingen som sto i vinduskarmen og brekte, helt uforstyrret av menneskenes underlige sosiale koder. Den var det mest presentable kontoret, boligen og lageret vårt kunne frembringe, for noe som så ut som hun var klippet ut fra den vanlige verdens ordens og skjønnhetsidealer.

– Hun satte øynene i mine, la hodet litt på skakke og spurte “Hvem er det som tar seg av deg a?”. Hadde jeg ikke solgt meg selv dyrt til styggere og (sannsynligvis) rikere kvinner tidligere i livet, hadde jeg vært solgt der og da. Men, som jeg ynder å si, har jeg vært i krigen før, bare man har strykejern i håndveska og håndgranat i suspen, er det utrulig hva en gammal transvestitt kan vri seg ut av. Der og da reflekterte jeg ikke slik, autopiloten slo inn, og automatisk (eller instinktivt) fant jeg det klokest å først nattevandre henne gjennom reisen vi skulle ha publikum med på kun få dager senere, på dagtid, – og heller presentere henne for ensemblet etter endt vandring, ett i ettertid heldig valg.

Pelle geitekilling rykket umiddelbart inn i rommet, ryddet bord og andre høyereliggende flater for glass, askebegre (som han på sitt eget vis tømte, i seg, – en geitekilling med ordenssans), og loddebolten ble sluppet, vannblemmen behørig urtet med gress både fra plen og jakkelommer og vår fremtidige hulderdronning og jeg, -«smøg oss ut mellom fjøs og stall».

Under vår vandring, forsøkte jeg å fokusere på det Direktøren og jeg så og hørte for oss publikum skulle oppleve, samtidig som jeg forøkte på jentisk å forklare hvor mange kabler som måtte graves ned eller skjules, anekdoter som vi var enige i at fortelleren skulle gi som kommentar til bygningene og tunene eller landskapene vi skulle gjennom, og sikkert en masse om hvor høyttalere skulle stå, alver danse i skogen og tre skulle felles i strobebelysning. – For ikke å nevne piken som blir kastet ut av en av hovedgårdene, lyset fades og hun igjen dukker opp foran oss, løpende ned alleen og forsvinner ned mot Prestfossens stormende skumsprøyt.

Direktøren og jeg hadde ruta klar, 87 bygninger som skulle formidles i overgangen mellom natt og dag. –For å sitere fra forteller-teksten, – som kom 3 dager før premieren; …om disse vegga kunne fortælje …

Vi nattevandret på dagtid, og det jeg var ute etter fra henne, produksjonsmessig, var en musiker som kunne bergta. Det kunne hun. Bare møtet i hovedkvarteret tilsa at denne kvinnen hadde egenskaper underjordiske og huldre kunne skyte en pæle etter. På en for meg uforklarlig måte, virket det som hun likte det hun så og jeg sa. Hun kjente en gjeng likesinnede som kunne bli med å danse rundt bålet på slutten, og ellers delta på huldrebrylupp som ingen så i tussmørket på låvegulv, og ellers oppføre seg bra.

Og så så hun meg i øynene, og jeg kjente at de ikke gikk igjennom, bare inn. Vi vandret oss gjennom ruta, jeg tegnet og forklarte alt fra bakgrunnen til historiske anekdoter vi skulle vektlegge, til hvor høyttalere som skulle bære fortellingen skulle stå. De skulle være skjult, og hele tiden foran publikum, og bære fortellerens stikkordsmessige anekdotiske iakttagelser av de øvrige, minimalistiske handlingene.

I mellomtiden hadde operasjonssentralen hjulpet det generelle inntrykket etter Pelles rydding av alle bord, iført piassava og skuffe, og kommandosentralen så nesten skapelig ut da vi vendte tilbake til ensemblet. – For egen del hadde jeg en del motforestillinger mot å gi slipp på vår tosomhet, tror jeg spilte rollen som behersket, gal regissør, mens mitt indre var et følelseskaos en middels hormonelt nyforelska 14-åring hadde nikket gjenkjennende til.

– Noen hadde fått fatt i nyrøkt ørret og eggerøre, og nyvaskede bord var på tunet utenfor, så da ble Celina offisielt introdusert til gjengen som hadde valgt å stille seg bak denne utfordrende, og i ettertid, legendariske vandringen.

Mens vi vandret, hadde noen og funnet både kjølig hvitvin av anerkjent merke, og museal eplesider, så praten rundt bordet kunne skje uten pinlige pauser, og sideren ble fra bryggeri-hold hevdet å gjøre deg kjørbar, også etterpå. – Jeg unngikk den.

Jeg var, ikke helt ulikt meg, litt bakpå, da produksjons-fasilitetene til vandringen vår verken innebar bad eller dusj, selv om vi passerte noen saunaer og en ganske kjent elv. Men Celina så den positive utviklingen av ensembel og omgivelser, og tok den som en anerkjennelse, samt at store deler av staben og var informert, og til stede. Det kan også hende at journalistene som enda mer uannonsert dukket opp, var med å sprite opp moralen. – I ettertid fikk jeg i alle fall forståelsen av at det hjalp veldig på samarbeidsviljen til de øvrige på museet.

Uansett, for egen del opplevde jeg den turen som skjellsettende for forestillingen vi lagde. Sikkert inspirert av følget, – og i forarbeidet, beskrev jeg i grunnen dèt som viste seg å bli opplevelsen 70-90 publikummere opplevde bak antennen på Walkietalkien jeg trigget de forskjellige handlingene med.

På veien dit var det ikke bare finansiering og kulturhistorie, men markedsføring, enorme analoge tekniske utfordringer, masse menneskelige intriger og svært lite søvn.

Det å rykke en utenforstående gjeng inn i Norges 3dje største friluftsmuseum, med alle stillinger besatt i forskjellige roller, og din eneste kontakt er en forholdsvis ny direktør på åremål, som kanskje oppleves noe annerledes enn sedvanen skulle tilsi, joa der har dere meg.

Nokså ung, uten noen museumsfaglig kunnskap utover overlevert erfaring fra egne og andres prosjekter, total mangel på autoritetstro og en leken direktør som liker et Ja for ett JA. Dette gjør vi.

I min brogede læretid udi deler av scenografien, havnet jeg i rollen som lokal prosjektleder for utstillingen ”Fløtern og Kjerringa” noen år før. Min læremester hadde gitt meg noen skisser, så basisideen var klar., det gjensto bare å opplyse Trysils innfødte håndverkere om at vi skulle skjære ned en vegg i Odvar Nordlis barndomshjem, dele en del møbler, ikke på midten, sette dem mot veggen og få dette til å se troverdig ut, samt formidle alle kvinnen og mannens oppgaver i form av to dukker, -som sikkert enkelt kunne lånes i den lokale konfeksjonsbutikken, men nei da, de skulle sveises i armeringsjern og  kles med synlig hønsenetting som illustrerte deres former i utøvelsen av sine jobber. Til alt overmål skal de ikles originalklær, og om du ikke har prøvd å kle på en dukke i hønsenetting og armeringsjern før, la vær. Det er mange ståltråder på slike. Men utsiling ble det, siste året med tømmerfløting i trysilvassdraget, men vi nøyde oss ikke med den heroiske mannen på stokkene, glemte kanskje å vektlegge kvinnene som ofte gjorde seg en tur med elveutsikt mens han passerte på sine stokker, men vektla hun som bar 1000 liter vann hver dag, passa ungene og lagde mat, samt lå et hestehode foran på ånna som skulle sikre dyr og mennesker gjennom vinteren mens han var på hogst. Ikke det, han skulle også bringe råvarer hjem, men opererte i større sirkler enn kjerringa han befruktet. Så det å bære frem handlet ikke bare om barn i den tiden.

Men etter er interessant opphold i Trysil, og et vilt antall andre produksjoner underveis, så jeg igjen Direktøren i lokalavisen som ble holdt i Hedmark Teaters lokaler i Nord Odal, og da var han nettopp det, direktør.

Jeg kom dit på en lengre bølge av entusiasme som møter veggen, og oppholdt meg der for å rehabilitere et hode som sensurløst hadde (trodde jeg da), gått fri i mange år.

Han var en morsom gammel raring, tenkte jeg, ringte han, og prompte kom han med to flasker vin. Han skulle kjøre tilbake, så jeg drakk begge. Dette var vel rett før Jul, var akkurat ferdig med en russerevy og noe barneteater, begynt å lukte på storbyen Kongsvinger og heltene der. Direktøren sa en sak som betød noe; greit å være direktør, men hva for? Joa, et museum som har samlet bygninger fra Tynset i nord til Solør i sør, men for lenge siden. Det finnes masse ting også fra alle disse stedene, men det var ikke så relevant for oss i denne samtalen. Han vil dele opplevelsen av uteområdet i skumring, noe jeg digget umiddelbart. Samme året var sommerjobben min lysmester på et prosjekt som het” Elva”, det var et bildespill med levende mennesker som illustrerte hva en elv gir av grobunn for eksistens, i en mer performanceaktig utgave midt inni Hedmark, slik havna jeg der.

Nå må skribenten bryte litt, da den egentlige historien du nå er på er om at det sto Elverum på skiltet, det er så mange fortellinger som fører frem til der vi var, men la oss korte det ned til at det gjorde nettopp dette, at huldra kom etter en interessant telefonsamtale i førmobilsk tid, og vi var vel snart til premieren. –Advarsel: vi spilte den ca. 100 ganger, så det er mer der. Skjedde bare så mye imellom.

Celina ringer tilbake dagen etter, hun liker ideen og ser frem til både å få forteller-teksten og å bidra. Jeg kjenner litt på at hun gjerne bidrar til mer seng uten søvn, men hun gjør det klart at hun er gift, men og at hun har en tyvaktig god elsker der hun er.

Fortelleren, Roar, som bor i neste sving med kommunevåpen, vet han er utsatt for et av mine prosjekter, med høy spenning, lav sikkerhetsfaktor og en del promille. Man kan ikke leve av det alene, så han reiser tilbake til hjemkommunen i påvente av fortellermanus. Min samarbeidspartner Direktøren har all kredibilitet som finnes, og alle vet hva som skal skje, men mangler teksten. Han mangler tid til å skrive den ut, og selv den unge geitebukken Pelle begynner å kjenne uroen over manglende fortellende rammehistorie. Direktøren er på foredragsturne må vite, og det er forbundet med litt spenning at vi setter opp et fortellerdrama uten fortelling, selv i det alternative ensemblet jeg har samlet. Vi andre tester ut tekniske detaljer som hvor det skal være lys, hva slags høyttalere skal stå hvor, og hvordan får vi lange nok ledninger, hvordan bytter vi fra den ene til den andre, det er 16 lydpunkter, alle må rigges opp og ned samme dag, 70 lyspunkter , og ingen er samlet, vi driver en del med logistikk i innspurten.

Ideen er at publikum skal møte en moden mann på museets friluftscene, etter en introduksjon om at det skal vandre tilbake i tid, før elektrisitet og telefoner, biler og varemagasiner, møte en mann som gjenskaper opplevelsen han hadde som ung, da han måtte ut og hente bestefar, som ikke kom hjem til kveldsmat.

Vi følger han gjennom en lang vandring, på asfalt frem til friluftscenen, deretter over noen skogstier, men det er enda lyst nok til å se røttene. Fortelleren avslutter sin sceneopptreden med replikken; ”Det vart inga anna råd, jeg lyt gå”. Og innspilt på kassett, fortsetter stemmen bak publikum, Ganske høyt, siden lyset på fortelleren er borte, og vi skal lære dem å gå etter lyden, bak meg, ”jeg smøyg meg ut millom fjøs og stall” dundrer ut bak folk som står i et amfi, men på forhånd har blitt fortalt at de skal følge meg, men ikke passere, for da går de ut av forestillingen.

Premierekvelden var litt av en øvelse, nærmest en prøvelse for meg, på den ene siden ensemblet, alle de tekniske utfordringene forbundet med lyd, mennesker, lys og bilder, Direktøren hadde trommet sammen gjester fra både fjern og nær, men de fleste hadde adresse Oslo, satt i styrer og utvalgte museer, eller folk fra redaksjoner både direktøren og jeg på en eller annen måte hadde lokket opp dit. Jeg hadde eksersis blant det ventende publikum, iført radio, som stadig ba om utsettelser av diverse kabeltekniske eller andre årsaker. Hadde heldigvis en tidlig utgave av handsfree, som et ikke helt diskre øreskjell, og en litt overdimensjonert ”skjult” mikrofon, under ullgenseren, hvor jeg hveste klare meldinger til de som var på sambandet, mens jeg tekkes kulturråd og journalister i Direktørens frie regi.

Premieren er fremdeles nesten helt uvirkelig for meg, som jeg og tror de åpne og uforberedte publikummere opplevde forestillingen. – Bare på en annen måte.

Alt bare virka. -Og det var første gang. Mesteparten var prøvd ut på forhånd, men ikke alt, samtidig.

– Det siste som ble sagt på sambandsradioen da jeg, og publikumsfølget, tett bak meg, vandret ut på området etter direktørens svært humoristisk poengterte innledning; – var at ledningen som forsynte forsterkeren til alle høyttalerne med lyd, måtte loddes opp på ny. – Jeg hveste at det var bare å lodde i vei, og vandret ufortrødent videre, fulgt av forventningsfulle gjester, journalister og andre, -som utgjorde medvandrerne.

Selve vandringen, fortellingen og den tekniske produksjonen finner du (etterhvert) her, og noen av omtalene i media (etterhvert) her.

For de som ikke har prøvd internsambamd på litt pressede produksjoner, kan jeg informere om at det skjer en del der, både produksjons teknisk og sosialt, samt en hel masse dårlige vitser, for å roe nerver og annet.

På veien dit, hadde produksjonshuldra blitt så godt kjent med meg, at vi åpent var gjensidig forelsket, så forelsket at hun hadde invitert sin ektemann på skilsmisseballett til hardingtoner, og han ikke var en stor fan av meg. Dette hadde og hatt en viss innflytelse på det øvrige gammeldansmiljøet vi forutsatte stilte på noen av tablåene, så spenningen var påtagelig. I tillegg hadde Kristin erstattet chillumet med et sug mot nye opplevelser, og jeg var ikke så tilgjengelig, men etter ett fordelingsmøte, viste det seg at min nestkommanderende mann, også likte min nestkommanderende pike, og basert på ansenitet og alt mulig annet man finner på i farta, var ensemblet forsøksvis parvist delt, men sambandet på øret, som og bar preg av denne paringen, var ganske mye i møte med publikum.

Publikum hadde jo reist ut i provinsen for å oppleve noe, noen var riktignok mer kortreiste enn andre, og de som hadde kort vei hjem, var nok mest skeptisk. Men det var et enormt forventningspress på ensemblet, direktøren og meg, vi hadde lagt lista høyt, og glemt å spenne opp sikkerhetsnettet, så de som kjente meg på den tiden la merke til at jeg ikke drakk den dagen.

Hadde samtidig en av de mest krediterte kulturjournalistene på heldagsbesøk, så i stedet for å regissere prøver, strøk jeg henne med hårene, samt diverse andre medier, sponsorer og andre som følte at de trengte min oppmerksomhet, det var litt komplisert, da og staben helt rettmessig hadde behov for noen retningslinjer og problemløsninger på alt fra teknisk til kunstnerisk fra produsent og regissør, to små hatter jeg hadde på internsambandet. Og all teknologi, form osv. hadde ikke vært prøvd før, så det var en krevende dag.

To radiojenter fra P2 ba om et intervju før vi dro avgårde, og jeg ba om radiostillhet på min kanal på sambandet, det funka litt under middels. Utrolig hvor mange spørsmål som er på samband mens radiofolka spiller inn.  Sponsorer og ordførere fra bidragsytende kommuner kom alle bort for å få del i glansen, og jeg prøvde å ikke sprekke som et troll i solskinn, da glans var det siste jeg tenkte på, men var litt bekymret for teknikken. Glad de ikke var på samme frekvens. Enkelte jegere mente at sambandet vårt var moro, unner dem det, da de lånte oss både radioer og frekvenser. 

Heldigvis stolte jeg på aktørene i de forskjellige bildene, men fortellerstemmen skulle bære, ikke bare til meg, men til de bakerst i følget, uten den, ble det bare en vakker samling bilder i mer og mer mørke og kupert terreng.

På min radio kom det flere detaljerte øvelser om hva som skulle gjøres etter forestillingen vi ikke hadde begynt, og etter kort blikkontakt med Direktøren, holdt han en innledning så intelligent, humoristisk og poengtert, at jeg, etter en lang dag, nesten svimlet.: Skal vi gjøre dette? 

På radioen fikk jeg melding om at vi ikke var klare teknisk, men faen heller, bra bilder og ti minutter til første livehøytalerpunkt, joa, vi kjører. Solen hadde gått ned og 80 eller flere mennesker vandret i akkurat slik en flokk på mange vandrer, bak meg, kjente en del på fysiologiske ting som nært forestående oppkast og diare, men som Queen sa så klokt i de dager “show must go on”…

Måtte jeg bare satse på at dette gikk, uansett hvor mye folk maste om å ikke være klare. Vi hadde øvd i 14 dager, riktignok uten tekst, forteller osv., men visste noe om hva vi satte i gang.

Heldigvis hadde vi ikke kommunisert så mye ut om innholdet, bare konteksten, så forventningene var store, men ikke som å sette opp Hamlet, hvor alle mener å ha sammenligningsgrunnlag. Vi drev med noe ingen før oss hadde gjort, noe som både skapte utfordringer og samtidig ga oss litt rom for å foredle. 

Vi hadde en generalprøve kvelden i forveien som forårsaket høyt rusmisbruk fra regissørens side, bare for å sove de 5 timene som måtte til for å kunne klare premieren. Men alnedralinet som trigger deg, er og ett sterkt dop, og det hjalp mye på gjennomføringsevnen. At vi som jobbet sammen om produksjonen hadde jobbet så tett på hverandre i en kort, men så intensiv periode, hadde skramlet oss så mye sammen at når premieredagen kom, hjalp de andre hverandre, mens jeg hora rundt mellom journalister og celebriteter. Riktignok iført jaktradio og med en del vandringer ut på området for å ta stilling til løsninger på generalprøvens noe tarvelige utfall. Det ble faktisk respektert av ovennevnte, og jeg opplevde mer takknemlighet for at jeg og prioriterte dem. Er du hore, må du alltid strekke strikken, mange veier. Og for egen del kjentes det ut som den av og til ikke kunne tøyes lenger, men strikk er en fleksibel materie og med god vilje kan den litt til.

Flokken og jeg vandret ut på asfalten. Gikk mot scenen, og radioen var taus, utover korte bekreftelser på at de fleste var på plass, og at kabelproblemet ikke var løst. Da jeg hadde veldig mye publikum rundt meg, hveste jeg stille at dette fikser du, uansett. 

På scenen ved amfiet satt fortelleren klar. Lyset steg når vi nærmet oss, og Roar tok ordet når han oppfattet at de fleste silhuettene mot himmelen sto relativt rolig. God kveld ja, kom bare nærmere så je kan sjå døkk, og de kan høre meg. Sjutti år er det siden je kom hit fyste gangen, … –og slik fortsetter han sin fortelling. Jeg får bekreftelse på at høytalerpunkt 1 fungerer, at kassetten er cuet og lurer litt på hvordan jeg skal håndtere menneskemengden videre gjennom turen. Noen vil prøve å gå foran meg, noen sakker akterut og mange er så tett sammen at jeg frykter støyen av fottøy og klær overdøver lyden av fortellerstemmen, som skal lede oss videre, og samtidig gi bildene vi har regissert til et slags liv. 

Vi har satt som forutsetning at du som publikum har en egen referanse i alt fra Asbjørnsen og Moes samlede eventyr til egne opplevelser. Derfor er fortellingen ganske stringent. Visualiseringen er små enkle bilder, som at du hører stamping i fjøs og stall fra dyra der inne, at smia på utsiden av tunet bare illustreres av hammerslag mot emne, og fortellingen gir stikkord du selv kan assosiere til dine egne tanker.

Ha og med i bildet at som publikum forlater du asfalt 10 minutter etter solnedgang, og mørket blir mer påtrengende i løpet av vandringen.

Vi vandre forbi både underjordisk, eller er det taterbryllup bak en mørklagt låvedør. stearinlys i vinduet til kjerringa som er så gjerrig at hun bruker natta til å telle skillinger, blir bergtatt av en hulder i et hull i bakken, som i dagslys ser ut som en jordkjeller, ser alvedans langt unna gjennom skogstien vi snubler over i tussmørket, etter hvert som mørket senker seg, blir underlaget vanskeligere, man ser ikke røttene og steinene på stien, og det er lengre mellom fortellerens stikkord.

Før det ser vi en jente som kastes ut av Åset bygningen, lyset strømmer ut av døra, gjenspeiles i sølepytten hun kastes ut på utsiden av døra, og fortelleren nevner noe om at det både kan være dattera som har hatt seg med stallgutten, eller kanskje den kåte budeia fra innpå skogen, som betalte leilendingsavgifta, og storbonden var ferdig med.

Vi ser henne igjen på forsiden av huset, løpende ned alleen, mot elva, passerer oss, og forsvinner ned skrenten mot Prestfossen, hvor hun blir borte.

Etter en ganske stille men sterk vandring gjennom et skogholt, tidligere nevnt alvedans i stor avstand og et tre som faller i strobelys, leder jeg publikum ut til kanten mot elva, som har en bakevje og en lyssatt kvinne som ligger skylt opp på stranden under oss. Samme hår og kjole som piken i alleen. Fortelleren er nesten stille på skogsetappen, og vi skimter lys fra en stue i enden av stien. Der møter vi han igjen, fortelleren, han sitter på samme melkekrakk vi møtte han med på starten på amfiscenen, og sier at bestefaren og kompisen han hadde tatt hull på så mange spritmerker, at det gikk mer sidelengs en fremover når han skulle hjem, og han som guttunge ble bedt inn på kurompesuppe, noe publikum og blir, og får servert både lettøl og suppe foran peisen, og huldra fra Jordkjelleren, de underjordiske som hadde båldans ved elvebredden rett før vi kom til tunet, og var de lokale dans og spelemannslag Celine tok med, og som var med å farge tablåene. I tillegg til å være individer jeg måtte møte.

Når suppa, som i seg selv er et eget kapittel i denne ganske omfattende beretningen, og publikum satt der foran peisen og så ganske blide ut, det var det liksom ikke rom for applaus underveis, og siden ingen vi kjente til, eller publikum, hadde kutyme på når man klapper, nøyde jeg meg med smilene, løp tilbake til amfiet henta ut whiskyen jeg hadde lagt der til dette formål, og styrta halvparten.  Iført en pen øl, for å roe adamsepler som kanskje syntes alkoholinntaket var lenge savnet og litt brått, fikk litt annet å tenke på, jeg deala med ansiktsuttrykkene jeg så fra publikum da vi kom inn i Stemrudsstua og tenkte å faen, nå begynner den offisielle jobben, å takke alle som står i programmet, motta gjester og jeg som egentlig bare ville være sammen med nerdegjengen min. Jeg gråt litt på vei tilbake, både av lettelse, ensomhet, hva som sto foran meg, men fremfor alt at det virket.

Alle spiste suppe, drakk lettøl og skålte, det var som en magisk følelse mellom mennesker som hadde gitt og tatt. Et samspill jeg virkelig elsket.

Direktøren kjente både meg og prosessene vi begge hadde vært igjennom, han sto på utsiden og røkte sin 3dje mentolsigarett da jeg kom tilbake. Vi hadde ikke hatt mye tid til å planlegge hva som møtte oss, men snakket mye og godt sammen resten av tiden, og hadde en gjensidig tillit, -Vi må takke folk sa en av oss, den andre sa vi bruker programmet som talkshow, og da var planen klar, ett minutt pr navn. Vi fyller hverandre ut og holder et 25 minutters show de fleste synes var for langt, alle ble nevnt og vridd og vi ga hverandre en klem etter dette, for det var en suksess.

Etterpå fikk jeg samlet sammen arbeidsgjengen, vi klemte og en hel del, lo og gråt over alle greiene vi sammen hadde gjort og begynte å rigge ned høyttalere og lys, kablene fikk ligge…

Jeg begynte å føle meg litt sliten da, vi hadde en transport runde med traktor og henger, som i det minste fikk utstyret under tak. Rutiner hadde vi enda ikke, og jeg kunne liksom ikke si at nå er festen over, dere gjør resten, var den som måtte ha oversikt, i alle fall i mitt hode, og samtidig hadde jeg nøklene som måtte til, men da solen morgengrettent på pur vilje løftet seg over åskammen, var jeg trøtt. Kjempetrøtt. Så trøtt at jeg på vei opp på traktorhengeren med en litt stor og tung høyttaler sovnet, ramlet baklengs og brakk for første gang “premierefestribbeina”. De fikk gjennomgå en del flere premierer mellom da og nå, og har nærmest vært en ustyrlig masse beinpiper, som egentlig kunne holdt seg sammen.

Blir sliten, bare av å skrive det her, folk har i ettertid lurt, på andre prosjekter, hvor mye man kan gjøre, og jeg har i mitt stille sinn tenkt; Alt. Det har senere vist seg å ikke stemme, da må man være edru…

[1]Luis Ferdinand Celine; Reisen til nattens endehttps://www.nb.no/items/7b3ca165dfb43ab99fc23c124220b457